Non som har råd eller synspunkter til dette:(

[Anonym bruker]

Hei!

 

Lenge siden jeg har skrevet innlegg:) men nå trenger jeg noen synspunkter fra dere....

 

Saken er meg og min x mann. Har ett barn sammen, på 5 år. Jeg valgte flytte ut da barnet var ca 2 år, grunnet hans oppførsel. Voldlig, psykisk og fysisk. Mye løgner, drikking, forsvant over lengre tid etc....Jobbet leeenge for å få orden på ekteskapet, men han nektet samarbeide...Og da er det jo greit da.

 

Han har vist liten interesse for barnet fra fødsel, og hele tiden jobbet mot meg og gjort situasjonen rundt dette å få/ha barn meget ukoselig ved å være slem med meg.

 

han har i ettertid, ikke hatt noe samvær, heller ikke spurt. Kommer opp kanskje en gang i halvåret,da er jeg tvilende, og han legger alle middler til for å overbevise meg. Når jeg begynner å bli på glid, gidder han ikke alikevel.....Barnet er ikke innblandet i dette! han trekker seg før det kommer til reelt samvær.

 

han bytter dame ofte. og kun unge umodene jenter, som er 14-15 år yngre. greit nok det.

 

Han sier han savner oss, ber om godt vær etc...men endrer alltid seg til at den nye er MYE bedre, og han kan ikke svikte "hun nye". Hææææ?? Fatter ingenting jeg...Oss var det grei å være slemme med. og svikte på det groveste. vel, slik går tralten...Er sliten, lei, og vil bare ha han ut av vårt liv. han har jo ingenting å tilby alikevel.

 

 

har jeg noen rettigheter i form av det at jeg har vært så lenge alene med barnet og at han ikke gidder bry seg om barnet???

 

 

Hva ville dere gjort??

 

kan jeg søke om foreldreretten eller noe, slik at jeg slipper frykte han noe mer??? Det er skadelig for barnet fordi han aldri klarer holde ett løfte, og vil aldri kunne være en pappa på noen nivåer....

 

Langt, men takk hvis du gadd lese eller legge inn en kommentar.......

 

 

[Anonym bruker]

Du skal ikke gjøre så mye. Ikke være den som tar kontakt med ham, ikke ang samvær heller. La ham seile sin egen sjø. Du skal ikke være den som jobber for samværet her, men vær åpen for at om han vil få orden på avtalen, så har du tilbud DU godtar, klart.

 

Og han er nok ikke i praksis så mye snillere mot andre, enn han var mot deg. Han bare sier det.

 

Og om han gnåler om samvær, så sier du bare at da får han ta kontakt med familievernkontoret eller noe, for du har ikke flere forslag til samvær igjen. Ikke begynn å planlegge samvær, ikke gå inn i diskusjoner med ham ang dette.

 

Da får han vise at det er samvær han er interessert i(ved å gå til familievernkontoret), eller om det er for å klare å "styre" deg som er det viktigste.

 

Og selv om du skulle ha hele foreldreansvaret(foreldreretten), så har han fortsatt rett til samvær. Så det hjelper ikke å kreve dette alene.

 

Du må egentlig bare "holde ut" dette, dessverre. Men beskytt deg selv, ved ikke å gå inn i diskusjoner. Ikke gidd å høre på hele hans "taler", kutt ham, ved å henvise ham til det offentlige om han vil noe.

[Anonym bruker]

Takk for svar:)

 

 

men saken er at jeg virkelig ønsker at han ikke skal ha noe samvær....

 

Kan man kreve det, evt hva kreves for det???

 

Han kommer aldri til å gi seg....

[Anonym bruker]

Det som kreves er at han er totalt uegnet til å ha ansvar for barnet(som f eks nåværende rusmisbruk, store og tunge psykiske problemer, vold mot barnet(fysisk, og det som har vært mot deg teller ikke, dessverre))

 

Og det er noe kun retten kan bestemme, ikke du og ikke familievernkontoret. Ikke barnevernet, engang.

 

Du må bare tåle det, og beskytte barnet.

 

Rare regler i mine øyne, men jeg har strevd med det samme, så jeg vet litt om det.

[Anonym bruker]

Uff, det er veldig trist det skal være sånn...er jo en grunn til at man ikke ønsker det skal være noe samvær som regel, annet enn havn i noen tilfeller----

[Anonym bruker]

Ja, hos meg har det vært hensynet til barna som har vært motivet hele tiden. Det er ikke bra med sporadisk samvær(flere måneder mellom), hos en som egentlig har null interesse for og null kunnskap om barna.

 

Mitt motiv har aldri vært hevn, men det har vært mye bråk fra faren som jeg anser som en form for hevn. Trusler om rettsak, overtakelse av omsorg osv osv... bare for å lage meg utrygg. Det er ikke godt, men en blir mer tykkhudet etterhvert, og tåler det bedre.

 

Mitt råd er som tidligere; ikke diskuter med ham. Det blir det bare verre av.

[Pulverheksa & Hokus og Pokus]

hei

 

Jeg har vært i en situasjon som er ganske lik din. Bf her har også stoff problemer ellers så er det ganske likt.

Han ga blanke F i jenta vår og flyttet til et annet land. Kom innom når det passet han og forvirret jenta vår veldig. Jeg var veldig redd for å virke "bitter" og "vanskelig" og føyde derfor han i ganske mye. (tok ingen sjanser når det kom til snuppa, samvær foregikk hos oss, selv om han ikke var interessert i å være med henne men mer om å fortelle om seg selv og lage sure situasjoner...)

 

Til slutt gikk det for langt.. fikk greie på at han hadde store stoffproblemer osv han var ikke bra for oss så da kutta jeg han ut.

Da gikk han til familiekontoret og krevde at jenta (som var 2,5 år) skulle komme til han i sverige og bo der annehver uke. Det verste var at dem på familiekontoret var enig med han!!!! De framstilte meg som "bitter" og "vanskelig" og ville ikke høre på noe av det jeg sa.. følte meg presset og lurt til å si ja til et samvær i sverige som var helt bak mål!! Jeg var så fortvilet når jeg gikk derfra! Kunne aldri falle meg inn å gjennomføre dette, tenk stakkars jente! i et fremmed land med en fremmed narkoman far... Jeg gikk rett til advokat og det hele gikk til retten.. der følte jeg også at det var litt stakkars bf og vanskelige meg.. men det endte bra ved hjelp av en veldig flink advokat og at bf til slutt ikke orket mer og trakk seg. Jeg var da kjemperedd for at han skulle finne på noe lignende igjen og det er forferdelig tøft å kjempe sånn for sine barn og være så redd.. uff for en fryktelig tid.. Jeg ville også ha hele foreldre retten så vi slapp dette. I retten ble det sagt at han måtte få orden på livet før han kunne ta opp noe sak igjen så jeg var trygg der og advokaten min sier at det er en tøff kamp dersom man vil gå for hele foreldreretten siden han enda kan forbedre seg (noe jeg ikke tror på) men jeg har ingenting å frykte, for han har bare opplysningsrett. Jeg har foreldreansvaret ( det har du også) så det er jeg som bestemmer. Jeg har alltid ringt å rådført meg med min advokat når det gjelder han som for å være sikker på at jeg ikke gjør noe feil som han da kan "ta" meg på i en evt ny rettsak. Det eneste han var /er ute etter er å krangle! Han har mange problemer, psykiske også. Han har også sagt at han ikke bryr seg om xxx han skal bare lage livet mitt jævlig ved å ta fra meg det kjæreste jeg har..Nå er det lenge siden vi har hørt noe fra han (har litt kontakt med familien hans) og jenta har det såå mye bedre uten han. Hun hadde ikke godt av det lille dem så hverandre, det gikk hardt inn på henne selv om jeg skjermte så mye jeg kunne. Det som er så forferdelig er at uansett hvordan jeg vrir og vender på det så vil det alltid være vondt for jenta mi.. jeg kan aldri gjøre det bra!

Nå har hun en super "bonus" Pappa som virkelig tar seg av henne! Han er like glad i henne som i lillebroren hennes som han er bio far til. Han er helt super og hun er kjempeglad i han. Han har vært der nesten hele livet hennes og vil aldri gå ifra henne, det er jeg 10000% sikker på

 

Bio far sitter i andre enden av landet og ruser seg og er inn og ut av rehab o.l

 

Så det er ingenting du kan gjøre uten å gå rettens vei og få foreldreretten og det skal det myyye til før dem gjør. Det jeg råder deg til er å gjøre det du mener er best! Du kan nekte! Rådfør deg med en advokat så får du sikkert et mye bedre svar en jeg kan gi deg!

 

uff dette ble et lang svar men det er en kort versjon av mange år med tull og tøys fra bf og det er ikke lett.. vær obs på at mødre blir ofte stemplet i slike situasjoner..

 

Dette er vanskelig for man vil jo bare det beste for barnet.. stor klem og lykke til!!!