Morsfølelse...

[Musemor med tre søte små]

Når jeg fikk førstemann hadde jeg litt problemer med morsfølelsen i begynnelsen. Den kom liksom ikke. Følte ansvar ol. for dette lille nurket, men det tok litt tid før morsfølensen kom.

Vi prøver nå på andremann. Noen som vet sjansen for at jeg får samme problem igjen?

 

[hit og dit]

Eg har berre ein unge sjølv, så eg veit ikkje så mykje om korleis det er å få nummer to da. På den andre side så hadde eg litt problemer med å kalle meg mamma sjølv. På sjukehuset så følte eg eit sterkt bånd til ungen, og det var meg og ho mot resten av verden på ein måte. (Særlig sidan me var dei einaste som snakka norsk (og engelsk) der). Men samtidig så klarte eg ikkje å kalle meg mamma. Eg måtte venne meg til å vera nettopp det, for meg var det eit stort steg liksom. Eg høyres sikkert smårar ut no, og det er eg kanskje også. Men ein dag kunne eg endelig kalle meg Mamma (med stor M), og no er det den mest naturlige ting i verden. Eg tviler på at eg vil ha like stort "problem" med å venne meg til tanken med å vera mamma neste gang, for no er eg det allerede. No kaller eg meg mamma til bikkja også, det gjorde eg ikkje før mallo kom ;-)

 

Veit ikkje om dette var noko til hjelp da, men men =)

[Gidder ikke!]

Jeg aner ikke, siden jeg bare har et barn foreløbig, men jeg liker å tro at siden man ikke får så "sjokk" neste gang, vil det være lettere å slappe av i situasjonen og med den lille at morsfølelsen kommer lettere.

 

Det er min teori ihvertfall. Jeg fikk ikke den ordentlige morsfølelsen før påsan var 5-6 mnd, før det var han så fremmed, og en som hadde kommet inn i livet mitt og bare krevde, krevde, krevde. Gikk på autopilot og ga han alt det han trengte og ville ha, men MORSFØLELSEN uteble lenge.

[Gjest Sekretøsa]

Jeg hadde også litt problemer med det med eldste, mest fordi jeg ikke fikk mulighet til å knytte de båndene jeg ønsket med henne. Pappaen var på sykehuset hele tiden, og tok over ansvaret, på en måte. JEg fikk aldri gjøre som jeg selv ville, og da ble det automatisk skøvet litt vekk...

 

Med nr 2 (som ikke er med samme mann), kom den med en gang! Jeg gjorde ting på min måte, og hadde ingen som sto over meg å rakket ned på mine evner som mor. Jeg elsker begge barna mine høyt altså, men jeg føler nok til en viss grad enda at minstemann er babyen MIN.. Har en barnefar inni bildet her også altså, min kjære samboer.. Men han har aldri prøvd å endre på ting jeg gjør, eller klaget på morsevnen min

[Musemor med tre søte små]

Da var a' gift hu FuriLaks:

 

Flott å høre det ikke bare er meg. Akkurat slik jeg følte det. Håper det går lettere neste gang