tror ikke han ønsker barnet vårt:( ( er i uke 41)

[Anonym bruker]

Jeg å min samboer venter vårt 1. barn sammen nå. Han har to barn fra tidligere,som han har 50% og er veldig flink med. Jeg har ingen barn selv, men godt forhold til hans barn.

Graviditeten var ikke planlagt, men skulle heller ikke tro at det kom som et sjokk. Vi hadde blitt enig om at jeg for en periode skulle kutte pillene, fordi jeg hadde store humørsvigninger som bivirking, noe som gikk ut over forholdet.

Vi begge var fullstendig klar over sjangsen for at jeg kunne bli gravid. Likevell kom det som et sjokk for han, da jeg 2 mnd senere var på vei. Han ble i fra seg, å sa tydelig at dette var ikke noe han ønsket, å kom med forslag om abort. Jeg ble helt sjokkert over forslaget hans, greide ikke prate mer med han, bare gråt og gråt.

Etter en del timer kom han inn på rommet til meg, og sa at han hadde tenkt seg om, han skulle støtte meg, og dette var noe vi skulle greie i lag.

Tiden gikk, og magen vokste. Jeg kjente hver dag hordan de sterke følelsene for den lille vokste, prøvde å dra han med i gleden jeg følte. Dessverre var det liten respons tilbake. Når jeg spurte han konkret om han gledet seg til den lille kom, svarte han bare: " både og, har hatt to små tidligere å vet va det innebærer!"

jeg har under hele svangerskapet, savnet den omtanken, forståelse og kjæligheten til barnet vi venter, fra hans side. Har hele tiden beroliget meg selv med at det kom til å bi bedre, når det nermet seg fødselen. Nå går jeg som sakt i uke 41, å ting har ikke blitt bedre.

Han har en gang susset på magen , å vet et par annledninger strøket en hånd over den. Men ikke noe mer. Det er bestandig jeg som starten en samtale, som handler om den lille.

Han har ikke ville være med å handle inn ting ( noe jeg har unnskylt han med, at han ikke liker å gå i butikker). Han har også vist lite omsorg og forståelse for graviditeten, selv om jeg har hatt en del bekkenløsning å mye smerter. Han har hjulpet til i huset, men stortsett når jeg har bedt han om det.

Jeg har vært mye til lege og jordmor, hele 7 ul, pga et prosjekt. Han har aldri vist interesse i å bi meg, jeg måtte be han om å bi med på den ordinere ul, og en gang til jordmora.

Nå er det ikke lenge før lillemann er her, samboer har snakket med jobben, slik at han skulle få 14 dager permisjon etter fødselen. De har sakt hele tiden at det skulle gå bra, men så kom han hjem for et par dager siden og fortalte at han vist nok måtte utsette permisjonen 1 - 2 uker. Fordi noen andre på jobb skulle opereres og ble borte en stud. Da kunne ikke han være borte fra jobben. Mulig det, men kjenner ikke jeg hart lyst å være hjemme alene den første tiden. som 1. gangsfødene føler jeg meg utrygg i rollen, å har støttet meg litt til han, siden han har to fra tidligere forhold. selv om jeg sikkert skal greie å være alene hjemme på formiddagen, ønsker jeg sterkt å ha han her. Men det virker som jobben hans er viktigere en meg og den lille:(

 

Er det noen som har vært i lignende situasjon, ble det forbedring når ungen kom til?

 

Er redd jeg har "prakket" på han et ansvar han ikke var klar før, selv om vi hadde snakket om å få barn i lag en gang i framtiden.

Blir så fortvilt over holdningen hans, at jeg opp til flere ganger har tenkt at det kansje var best at jeg og lillemann flyttet for oss selv.

Det som har holdt meg igjen, er at forholdet til min samboer ellers er kjempe bra, å jeg elsker han kjempe høyt.

Får så vondt i meg når han viser så liten interesse for barnet vårt. Det var mange av hans venner som ikke viste om at vi ventet barn, før jeg var 6 mnd på vei. det såret meg virkeli at han ikke ville fortelle det til noen.

[Miss Misantrop]

Hei. Klar eller ikke klar. Naa kommer babyen.

Har sett noen gode resultater av omvendt psykologi. Dvs. Ikke be han gjore noe. Ikke ros han for noe han gjor. Bare la han drive med babyen naar han vil og ikke bland deg inn i det han gjor. Du vil klare deg helt tipp topp alene i de to forste ukene. Kanskje du trenger denne tiden paa aa bli tryggere i din rolle. Jeg vil gjerne anbefale deg en bok du kan leie paa biblioteket. Den heter En mor blir til. Lykke til. Jeg er sikker paa at dette vil ordne seg for deg. Og skulle denne mannen bli helt umulig aa leve med finnes det gode og omsorgsfulle menn der ute ogsaa. Hans tap. PS Jeg ville ALDRI ha tatt abort i din situasjon. Det er overhode IKKE din skyld. Du har laget et liv og det livet vil alltid vaere deg evig takknemlig. Saa faar han mannen bare segle sin egen sjo om han ikke skjonner sitt eget, barnets og ditt beste. Lykke til. Vil gjerne hore hvordan det gaar med deg.

[Anonym bruker]

abort var nok aldri noe alternativ for meg heller...

håper bare at ting blir bedre når barnet kommer. han er jo flink med baren og glad i dem. Har jo to fra tidligere som han tar godt vare på.

tror kansje han igrunn følte seg ferdig med småbarns tiden, og at det er noe av grunnen til at han ikke har vist så mye interesse under svangerskapet.

selv om jeg blir fortvilt mange ganger, håper jeg del lille smelter seg inn i hjertet hans, en god far er han fra før, å håper virkeli han blir det til den lille også.

[Anonym bruker]

Jeg har full forståelse for at dette virker fustrerende for deg. Da jeg gikk gravid med jenta mi opplevde jeg det samme med faren hennes. jeg følte at han virket likegyldig til meg, magen og det kommende barnet..jeg ville så gjerne at han skulle snakke til magen, synge for magen, kose og stryke,fortelle hvem han var osv.. dette hadde jeg hørt var så viktig å så bra, og ikke minst at jeg følte at han tok del i graviditeten.Mannen min har to barn fra før så dette var 3.gangen han var igjennom dette.Jeg følte jeg gikk glipp av den iveren og gleden en førstegangsfar ville hatt og vist, selv om vårt barn var veldig planlagt.

 

Mennene bærer ikke barnet i magen på samme måte som oss,og derfor så tror jeg at for mange menn blir t det ikke virkelig før barnet er der.

 

Ifht at han sier at han gleder seg både og fordi han vet hva det innebærer, opplevde jeg også med mannen min. Men han sa det ikke til meg før etter jenta var født.Han gruet seg rett og slett ihjel til våkenetter. De to eldste barna sov lite, de hadde mange våkenetter, mye skriking, vandring, bussing etc..Det var dette han grudde seg sånt til, og det gjorde at han og hans eks samboer kranglet masse og fikk store problemer. Vi har fått ei rolig tulle som sov rundt fra første dag, og som har smeltet hjerte til faren!!

 

Ifht de to første ukene så skjønner jeg godt at du vil ha han hjemme sammen med deg,men det kan jo være greit at du og barnet finner deres tiner sammen også. det kan jo bli flott at han skal være hjemme noen uker etterpå???

 

 

Lykke til med fødsel og med problemstillingen din. Håper at du gir lyd om hvordan det går..jeg er sikker på at det ordner seg!!!(særlig også siden du sier at han er en god far for de eldste barna...han kommer til å bli det for deres barn også..)

[Anonym bruker]

Uff kjenner på følelsene dine...har det på samme måten selv! Jeg er riktignok bare 20 uker på vei..men har ikke bf med meg på laget i det hele tatt...Vi har det kanon bra ellers,men når det kommer til graviditeten er det et tabu belagt område..Han tar ikke initiativ til å intressere seg litt en gang,prøver jeg å komme inn på emne begynner han straks å snakke det vekk og virker særdeles lite intressert i hva jeg har å si eller å lese om barnets utvikling der inne...! Når jeg var 3,5 mnd på vei måtte jeg omtrent presse ham til å fortelle det til foreldrene..svigermor stakkar tror vi ikke fant ut av det før vi var 3 mnd på vei siden vi fortalte det så sent..og har ikke hjerte til å fortelle hvordan det egentlig henger sammen han er jo den "perfekte sønn".

Så jeg føler meg i grunn ganske alene...Jeg kjenner liv der inne men han bryr seg ikke en dritt hva som skjer...Det som er synd er at å ikke kunne dele gleden sammen med han ligger en demper på gleden jeg selv føler ang graviditeten.

Han mente også at jeg burde ta abort...da har vi hatt en forhold i snart 5 år,vi har hus,biler og en relativt grei okønomi vi er i midten av 20årene begge to..å jeg såg ingen god grunn til å gjøre det...han mente heller vi kunne prøve til neste år igjenn..! Jeg på min side synes det er unødvendig å ta abort,forså begynne å prøve å bli gravid om ett halt års tid...??ser ikke helt poenget..?

Men idag kom bomben,han blir ikke med på førstegangs UL heller,selv om jeg har sagt i fra flere ganger at han måtte gi beskjed på jobben i god tid. Nå er det bare en dag igjen å det var selfølgelig for sent å be om fri..innerst inne vet jeg at det ikke er no problem for han å ta seg fri en times tid å være med..fordi han i veldig stor grad styrer sin egen arb.tid..Men han påstår han har veldig lyst å mener jeg bare kan spørre om å få en ny time!Bor i en stor by,og har ventet lenge på UL i utgangspungtet fordi den første legen jeg var til faktisk glemte å bestille UL time til meg slik som hun skulle!! skuffelsen er nesten ikke til å bære synes jeg..kansje blir det bare denne ene UL på meg og den eneste sjangs for han til å bli med. Dessuten har jeg vert plaget med myye smerter og er redd for at ikke alt kansje er som det skal,jeg kvir meg virkelig til å i så fall måtte ta imot en slik beskjed alene!

Kansje er jeg bare deppet pga svangerskapet,og blir lett emosjonell men savner virkelig noen å dele gleden med,trenger ikke noen som bare legger lokk på den!

Men er lenge igjen enda,så får gi han tid,håper det kommer seg med tiden,ellers så vet ikke jeg hva jeg skal gjøre!

Hilsen små fortvilet..

[Anonym bruker]

Her kjenner jeg meg veldig igen!

Vi har riktignok et felles barn fra før, men føler nesten at dette barnet bare er mitt.

Han viser null interesse, og da jeg har spurt han om dette blir han irritert.Vi har jo et barn fra før som han engasjerer seg i får jeg til svar. Jeg blir ganske lei meg, for hverken babyen eller mine plager er noe han bryr seg med.

Firmaet han går en usikker framtid i møte, og jeg skjønner jo at det sliter på han, men allikevel så burde han jo klare å vise litt interesse...

Han har tatt på magen et par ganger når jeg har vist den fram fordi junior sparker veldig, men utenom dette har han ikke nevnt babyen med det ord.

Jeg er ganske bekymret fordi jeg har fått en diagnose som kan være farlig for babyen.Dette vil han heller ikke høre noe særlig om...

Jeg er i uke 40, og blir satt igang i morgen, men ikke engang i kveld gadd han å bry seg da jeg begynte å stortute...

Jeg har bekkenløsning og div. andre plager, så husarbeid er uutholdelig vondt... Men allikevel er det ikke engang svar å få når jeg spør om han kan vaske det ene badet til jeg kommer hjem med den lille sånn at jeg rekker noen timer søvn før jeg skal på sykehuset...

(etter at jeg har brukt kvelden til å vaske gulv, skap o.l.)

Han bare gikk og la seg!

Jeg burde selvfølgelig vasket huset litt før, men jeg er helt utslitt etter en periode med lite søvn, bekkenplager og et barn på 1,5 år i huset....

Så jeg har desverre utsatt det... Og det hadde jo heller ikke hjulpet stort om jeg hadde vasket for en uke siden... Da hadde det jo vært på tide igjen...

Uff, dette ble mere et klageinlegg fra meg enn hjelp for deg, men godt var det

Og nå må jeg skynde meg i seng så jeg rekker å sove litt før jeg skal føde;)