Hva hadde dere gjort dersom:

[Anonym bruker]

Deres mann i enhver diskusjon eller krangel kalte dere stygge skjellsord som "hore,drittkjærring,taper og mærr" og i tillegg roper så høyt når han krangler, smeller dører og styrer på så det sikkert høres på andre siden av veien?... Han bryr seg heller ikke om 4åringen vår er tilstede og får med seg alt dette.

 

Idag handlet det om at jeg ikke vasket klærne hans skikkelig. Han hadde "aldri" rent undertøy. Jeg svarte med at nei, jeg er nok ikke den beste på å prioritere hva som skal vaskes, men jeg har mye annet å tenke på også, samt at jeg går rundt å plukker undertøyet ditt i hele huset. Da rablet det fullstendig og han kalte meg ei hore og en lat taper som ikke giddet noen ting. Jeg svarte med at jeg har jobbet siden jeg var 17, i motsetning til han som bodde med mora og ble forsørget der til han omsider arvet millionfirmaet av sin far. Da fikk jeg en knyttneve holdt 10cm fra ansiktet. Jeg er ikke redd ham, jeg vet han gjorde det for å bevise at "han hadde lyst".. Men han har aldri lagt ei hånd på meg gjennom våre 8 år. Dog har han flere ganger sagt at "var du mann hadde jeg slått deg rett ned nå".

 

Han fikk bank av sin far som liten, mora også. Ved en anledning utbrøt jeg at eplet faller ikke langt fra stammen, og da sa han at neste gang jeg sa noe sånt, tok han livet av meg. Dette sa han foran vår sønn på 4 år også såklart.

 

Så nå har jeg sett meg lei .Jeg kan krangle, men jeg bruker aldri skjellsord når jeg gjør det. Han forteller meg støtt og stadig at jeg ikke gjør noenting hjemme. Det er hans fortjeneste at huset alltid er strøkent og rent, mener han. Riktignok vanner han plantene og står for matlagingen, noe som er selvvalgt, men tror han glemmer alt det andre.

 

Ja, vi har snakket om dette maaange ganger. Når vi er venner igjen sier han fortsatt at han gjør mer enn meg. Han gjør alltid mer enn meg han.

Men problemer ligger i at jeg ikke finner meg i at han skal kalle meg og gjøre slikt, for så å late som ingenting ved å si unnskyld etterpå. Denne gangen vil jeg at han skal forstå hva som sømmer seg og ikke. Hva hadde dere gjort?

[Anonym bruker]

Jeg hadde kasta ham ut. Dette er ikke sunt i det hele tatt. Hverken for deg eller dattera di.Evt. Flytt hjem til foreldrene dine eller ei venninne en stund. Hvis han ikke klarer å endre seg,så flytt for godt. Masse lykke til.

[Anonym bruker]

Han hadde hatt valget mellom langvarig terapi eller så må han ut. Hadde i utgangspunktet ikke fått barn med en sånn mann. Ditt ansvar er først og fremst barna, og for å være et godt forbilde bør han endre karakter snarest eller være mindre tilstede i deres liv.

[Anonym bruker]

Jeg hadde krevd at han gikk i terapi og vi begge i samlivsterapi, ellers hadde det vært rett på dør. Han skader både deg og barnet deres og dette er overhodet ikke normal eller akseptabel oppførsel.

[Anonym bruker]

Jeg bestemte meg for å svare før jeg var ferdig å lese teksten din:

 

Gå fra han!

[Anonym bruker]

Dette er veldig skadelig, ikke bare for deg og forholdet deres,men mest for barnet deres å være vitne til. Han er tydeligvis ikke voksen nok til å være far, så da må du ta ansvar!

Psykisk terror er like ødeleggende som fysisk. Kom deg vekk fra han!

 

 

[Gjest ronja røverdatter]

Dette handler ikke om hvem som gjør mest eller minst i huset eller rene truser, det handler om et språkbruk og en oppførsel som er uakseptabel og enda mer uakseptabel med et fire år gammelt vitne tilstede.

 

1. Denne oppførselen må stoppe umiddelbart. Så lenge han oppfører seg slik, bør du ikke bo sammen med ham. Sett et ultimatum og stå for det.

 

2. Han har muligens fått dette med seg fra barndommen, så han trenger utenforstående hjelp (terapi) til å lære seg å leve uten slik oppførsel. Får han det og viser at det hjelper, ville jeg vurdert å gjennoppta samlivet dersom andre ting ligger til rette for det.

[Anonym bruker]

oioioi, dette er ikke bra. Høres ut som han tar deg som en selvfølge og at værre ting enn voldelig ordbruk kan skje. Jeg hadde nok vurdert min fremtid sammen med han....Sikkert vanskelig for han å innrømme at han trenger hjelp også med det temperamentet der.

[Anonym bruker]

Synes dette var ille - spesielt tatt i betraktning din 4 år gamle sønn.

 

Om du ikke klarer å ta din egen selvrespekt på alvor, så tenk alvorlig gjennom hva slags forbilder din sønn vokser opp med!

 

 

[Tjukkebolla hjelper deg!]

"Kjære deg

 

Dette var veldig leit å lese. Du avslutter med: "Denne gangen vil jeg at han skal forstå hva som sømmer seg og ikke. Hva hadde dere gjort?

 

Da spør jeg deg:

I løpet av de 8 årene, har han ikke hatt flust av tid til å innse hva han har gjort?.... Det er et skikklig dårlig tegn, tenker jeg, at dette har pågått så lenge. Gammel vane vond å vende etc.

 

Hva jeg hadde gjort? Jeg tror jeg hadde verdsatt meg selv og barnets fremtid såpass at jeg hadde avsluttet det du beskriver som et destruktivt forhold.

 

Men du må finne din vei.

Lykke til!

[KaMa]

Hvorfor skal han forandre seg, når du uansett blir værende?

[Anonym bruker]

Hei alle sammen og takk for svar.

 

Saken er at han startet ikke å oppføre seg slik, før hans far gikk bort i fjor høst. Såklart har han jo vist tegn til å være høyrøstet tidligere, men aldri noe nevneverdig. Han var heller ALDRI høyrøstet eller noe med sin sønn, inntil ifjor. Da var det heller han som satte meg på plkass fordi jeg var for "streng"...

 

Jeg synes han er en smule egoistisk jeg da, fordi jeg har selv hatt en trasig barndom med en pappa som ropte og skrek og bannet. Han klikket ofte og gjorde oss redde. Dette har jeg med meg, men i motsetning til ham så hever jeg ytterst sjelden stemmen min og jeg hverken banner eller er usaklig når jeg diskuterer eller krangel. Hvis han kaller meg mye og er en skikkelig idiot så hender det jeg får nok og tar igjen med å være usaklig tilbake, men det er ALDRI foran gutten vår og gangene kan jeg telle på en hånd. Det byr meg imot å kalle folk ting og når noen roper til meg knyter det seg i magen. Når han roper knyter det seg ekstra i magen og først trodde jeg det var pga min egen barndom. Senere oppdaget jeg at det er pga vår sønn. Jeg tenker på hvordan det var for meg når jeg var liten.

 

Det skal nevnes at han er en svært snill og omsorgsfull far. Men de tendensene jeg ser enkelte ganger til å være lik sin far(med unntak av volden han ville ALDRI lagt ei hånd på sitt barn) skremmer meg. For hans far er lik min far, men min samboer blir bare mer og mer lik min far igjen. Min far var aldri voldelig og han er det fortsatt ikke. Men at det satt i munnen hans var mer enn nok til at jeg sliter den dag idag. Når det er sagt har jeg blitt veldig sterk da. Jeg tåler en god del. MEN jeg synes jeg fortjener respekt og han lover meg at dette er siste gang han hever stemmen hver eneste gang. Det skjer aldri. Pluttselig blir han stresset eller sint og da er det igang igjen.

 

HI