Trodde det skulle være oss to jeg... (litt lang)

[Anonym bruker]

Huff, dette er blitt til den verste helga i mitt liv.. Nå sitter jeg her i sofaen, bare gråter og gråter.. I dag begynte vi å krangle igjen, fordi jeg spurte om han kunne være hjemme med meg.. Er blitt så lei av å være alene i graviditeten, og derfor tenkte jeg at det er bedre at jeg forteller om mine følelser. Det skulle jeg aldri ha gjort, for det blåste seg virkelig opp til å bli en stor krangel. Jeg tar også på meg min del av skylden, er nok en del hormoner i lufta som gjør følelsene veldig voldsomme. Men allikevel, etter å ha kranglet (og jeg også grått) vel og lenge, slengte han ut av seg at da er det slutt.. Han flytter inn til foreldra sine i morra, og jeg har to uker på meg til å komme meg ut, så gikk han for å legge seg.. Etter åtte år sammen, og når vi venter på den lille jenta vår som skal komme i februar.. Så nå sitter jeg her, aner ikke hva jeg skal gjøre. Tårene renner, og de slutter ikke heller.. Hadde aldri trodd at dette skulle skje, og nå har det skjedd.. Hvordan i all verden skal jeg klare meg uten han? Jeg klarer ikke å fatte akkurat nå hvordan jeg skal komme igjennom dette.. Dette kommer til å bli den lengste natta i mitt liv, med mye grubling over hva jeg skal gjøre i livet mitt fremover, og hvordan saker og ting skal bli..

Tusen takk for at du orket å lese det, trengte bare å få det ut et sted...

[snart10]

Å, stakkar, nå har jeg vondt av deg...men dette skal gå så bra, så! Opp med hodet og tørk tårene, dette klarer du! Du får ei nydelig lita jente i februar, og når du får henne i armene dine er alt det vonde glemt. Men åtte år var jo ganske lenge...jeg synes du var flink som satte deg ned og fortalte hvordan du følte det, ikke noe galt med det! Alt ordner seg, bare ikke la dette dra deg under. Fortsett å glede deg over svangerskapet!

 

Klem

[Anonym bruker]

Ta kontakt med advokat,ikke finn deg i at du ikke skal sitte igjen med noenting.Etter 8 år bør du ihvertfall ha rett på noe.

 

Ikke vær lei,du får et nydelig barn som du bare elsker over alt i verden.Og livet som alene mor er ikke så aller verst.

 

Lykke til;-)