Trenger SERIØSE svar....

[Anonym bruker]

Jeg er veldig deprimert og tenker mye på døden. Jeg har en jente på 9 måneder som betyr hele verden for meg. Jeg hadde rett og slett ikke levd uten henne. Jeg bekymrer meg for henne konstant, og er livredd for at hun skal dø fra meg. Jeg vet at hvis hun hadde blitt borte, så hadde jeg ikke nølt med å ta mitt eget liv. Jeg har mange vonde minner fra fortiden som hjemsøker meg, og som gjør meg utrolig psykisk sliten. Jeg vil så gjerne skaffe meg psykologisk hjelp, for jeg begynner virkelig å bli redd for hva jeg kan finne på å gjøre. Men grunnen til at jeg ikke har søkt hjelp, er at jeg er redd for hva som vil skje. Hva om psykologen finner meg uegnet til å ta vare på datteren min? Har h*n taushetsplikt uansett hva jeg forteller h*n?

 

Nå skal det sies at jeg er ikke SÅ syk at jeg noen gang kommer til å gjøre datteren min noe, og jeg tror og håper at depresjonen min ikke går ut over henne. Men jeg kjenner jeg må få hjelp til å kan takle alle mine følelser og tanker rundt ting som har hendt... Men jeg tør ikke spørre om hjelp hvis de da vurderer mine evner som ansvarlig mamma, for det er jeg. Nettopp derfor jeg så gjerne vil ha hjelp...

 

Håper så mange som mulig kan være så snill å svare meg.

[Anonym bruker]

Jeg sitter i akkurat samme situasjon...

Men har bedt om psykolog nå...

 

Psykologen har taushetsplikt så lenge det ikke kommer frem at andre kan ta skade av din situasjon f.eks. omsorgssvikt for datteren din.

[Anonym bruker]

Hei

 

Du bør så absolutt søke hjelp. Du må få en henvisning fra lege snarest for normalt sett må du stå en stund på venteliste.

 

Jeg har akkurat fått behandling etter 2 år på liste, og jeg var redd for det samme som deg. Psykologen forsikret meg om at angst og depresjon ikke var noen grunn for melding til barnevernet dersom det ikke forringet livskvaliteten til barnet.

 

Jeg vet ikke om det er angst du sliter med? Dette er noe som kan behandles selv om det virker fryktelig håpløst. Du sier at du ikke er SÅ syk at du kommer til å gjøre datteren din noe. Vil dette si at du har blitt plaget av tvangstanker? Frykt for å skulle skade noen? I så fall skal du vite at dette er en helt normal del av tvangstanker, og det betyr ikke at man kommer til å skade noen. Jeg har ikke hatt dette selv, men har lest myyye om det.

[Anonym bruker]

Hei, og tusen takk for svar.

 

Nei, jeg er ikke redd for å skade noen, det vet jeg at jeg ikke kommer til å gjøre. Ikke noen andre enn meg selv hvertfall. Grunnen til at jeg poengterte at jeg ikke kom til å gjøre henne noe, var bare fordi jeg ikke ville at innlegget mitt skulle mistolkes.

 

Jeg har desverre altfor mye som jeg går og tenker på, som gjør at jeg rett og slett har vondt psykisk og fysisk. Voldtekt da jeg var mindre, senabort og sosialangst... Dette er ting jeg ikke har fått pratet om til noen, nettopp fordi jeg skjemmes. Derfor tror jeg det ville blitt bedre hvis jeg kunne fortelle alt til en person jeg ikke kjenner og som har taushetsplikt.

 

Jeg er dessuten redd for at jeg skal ende opp med å ta livet mitt, fordi jeg ikke klarer disse tankene lenger. Det høres kanskje ikke så ille ut, men det spiser meg opp innvendig. Og jeg er vel redd for at det før eller senere kommer til å slå ut på datteren min før eller senere, selv om det er det siste jeg vil her i verden. Det er nesten som om noen andre tar valg som den egentlige jeg ikke er helt med på... Jeg har ingen måte å forklare det på. Jeg elsker datteren min, og vil selvfølgelig leve slik at jeg får med meg hennes liv. Men baki hodet har jeg en stemme som sier at alt blir bedre hvis jeg bare sier farvel, og den stemmen skremmer meg. Jeg føler at jeg trenger hjelp før disse tankene tar over livet mitt...

 

HI

[Anonym bruker]

En stor del av angsten er jo frykten for å miste kontrollen. Du er redd for å miste kontrollen over viljen til å leve slik at datteren din vil sitte igjen uten sin mor. Det virker som om at du har et reflektert forhold til hva dette vil medføre for datteren din, og det er kanskje det som gjør at du er ekstra redd for å ta livet ditt. Dette er det samme som når man har tvangstanker om å skade andre, bare at man er redd for å skade seg selv. Det er det siste man vil på denne jord, men man er livredd for at man skal gjøre det pga alle konsekvensene det vil medføre. Det blir som om at hjernen finner den verst tenkelige tanken og maler videre på den om og om igjen.

 

Du MÅ søke hjelp fordi det vil bedre livskvaliteten din. En av grunnene til at angst eskalerer er at man sitter alene om tankene og føler seg gal grunnet det man tenker. Nåe man får luftet tankene og bearbeidet gamle minner forstår man også at det finns veldig mange i samme situasjon og at man ikke er gal.

 

Masse lykke til!

 

- Samme anonym som tidligere

[Miss Misantrop]

Det skal utrolig mye til, kanskje dessverre, for at en psykolog skal sende en bekymringsmelding til bv. (Kjenner til incest saker som ikke er meldt) Og fra der til omsorgsovertagelse er det milevis av avstand. Så ta det helt med ro. Du må omgående søke hjelp. Du kan ikke gå rundt å ha det så vondt med deg selv. Du må overhode ikke finne på å skade deg selv. Du er verdifull for ditt barn. Ingen kan noen gang ta en morsplass. Lykke til, god bedring og ta vare på deg selv.

[Anonym bruker]

Da skal jeg ringe legekontoret imorgen. Tusen takk for utfyllende svar. Ha en fin søndag alle sammen.

[Anonym bruker]

Hei

 

Prøv å snu situasjonen. Kanskje du mister barnet ditt om du ikke søker hjelp. At du ønsker hjelp viser jo at du er en ansvarsfull mor som bryr seg om barnet sitt. Hvis ikke du har det bra, vil ikke hun få det bra heller.

 

Lykke til! Stå på!

[Anonym bruker]

Jeg har ikke slitt psykisk eller er psykisk syk. Hadde en vanskelig tid for mange år siden, pga mange ting som jeg ikke vil nevne her og selvmord ble planlagt.Min daværende kjæreste fikk meg på rettkjøl heldigvis.

 

Men, mine barns far er psykisk syk så jeg vet hvordan barna har det og endel om hvordan få hjelp.

 

Jeg har vært gjennom helsestasjon, lege, familivernkontor, psykologer, BUP og barneværnet.

Jeg følte meg helt hjelpeløs og ante ikke hvem og hvordan folk kunne hjelpe. Barneværnet var de som hjalp meg mest, som jeg følte jeg fikk best hjelp og råd fra. Om du kommer til de for å søke hjelp, spørre deg til råds osv tar de ikke ungen fra deg. De kan bli en brikke for å søke vidre hjelp andre steder. Barneværnet gjør ikke noe såfremt de ikke har fått en bekjymringsmld, og skulle de evt få det så er det bare positivt at du har kommet til de for å spørre deg til råds, det viser at du bryr dg og prøver å gjøre det beste for barnet ditt. (barneværnet tar ikke bare unger fra foreldrene, de hjelper så mange fler enn som så. Men jeg hadde nok ikke tort å ta kontakt med de om jeg ikke hadde vært i kontakt med de før. Min første kjærestes bror fikk hjelp til utredning av en sykdom og oppfølgning)

 

Legen kan gi deg time vidre til psykolog, men jeg tror mange leger tar ganske lett på psykisk syke. Gir de tabletter og mener det skal hjelpe. Mine unger har fått sine sjokk over pappans pillebruk. Man forandrer seg når man tar en pille, man ser det sjelden selv men unger reagerer på sløva blikk, anderledes lukt, forskjell i stemmen osv. Så har man små barn i hus ville jeg anbefalt å brukt minimalt med medisiner, pga dette. mi eldste ble hysterisk når hun måtte ta tabletter for hun trodde hun ble som pappan. (og han var det ikke mange som så forandret seg)

 

Men prøv å skaff deg hjelp, og søk innom andre instanser for å få hjelp og råd. En psykolog kan nok hjelpe deg med mye, men de hjelper desverre ikke noe med barna som på ett eller annet tidspunkt også trenger hjelp pga deg, vær føre var og få disse råd og veiledning først. Slik at når ditt barn tenker på dette, merker det på deg så klarer du å ta tak i det selv.

[Anonym bruker]

Dersom HI får hjelp nå er det jo slett ikke sikkert at barna, eller barnet hennes vil trenge noe hjelp senere.

 

Det er sant at mange leger er pilletrillere. Når man kommer til dem med psykiske problemer vil de medisinere. Dette er en langt billigere løsning, og kommer legemiddelfirmaene til gode. IKKE slå deg til ro med dette dersom du får en slik mottakelse av legen. Du skal ha hjelp av psykolog fordi det er eneste måte å ta tak i de grunnleggende problemene på. Dersom du medisineres så vil du føle deg bedre, men du vil ikke løse problemene dine og dermed vil de komme tilbake dersom du slutter på medisin. Det kan selvsagt være at du trenger noe i den tiden før du kommer til hos psykolog, men du SKAL inn på en venteliste et sted. Det er mange leger som bare gir deg en liste over psykologer med avtaler, og det blir din oppgave å ringe rundt for å be om å få stå på ventelisten. Dersom du har angstplager som forårsaker depresjon skal du be om å bli henvist til en angstklinikk hvis det finns i nærområdet.. de store sykehusene har ofte dette.

 

Jeg har forsøkt i 10 år å få hjelp, så jeg vet hva jeg snakker om (Det vil ikke si at du skal måtte vente så lenge, du må bare stå mer på krava) Jeg har blitt tøffere etterhvert og har nå fått hjelp. Jeg har møtt leger som har truet meg med at jeg vil kunne bli suicidal dersom jeg ikke tok imot medisin. Dette har i alle fall i mitt tilfelle vært bare tull. Jeg har hatt angstplager som har lagt visse hindringer for meg, men jeg har ved egen hjelp klart å stagnere forløpet.

 

Masse lykke til, og du må ikke tro at du er en dårlig mor fordi du har problemer psykisk. Utrolig mange har dette uten at man kan se det på dem. Dersom du merker at du blir ute av stand til å ta vare på barnet ditt grunnet depresjon kan du jo vurdere å selv søke hjelp via barnevernet ol. Men før den tid kan du få behandling hos psykolog uten at noen slike instanser blandes inn.