Hvem skal trøste Knøttet?

[Maud]

Det er det en bok som heter, den elsket Storebror da han var liten. Akkurat nå kjenner jeg meg igjen i den tittelen. Hvem skal passe på meg da? Jeg har jo Maudmannen, misforstå meg ikke. Han trøster og passer på, men mamma'n og pappa'n min er så skremmende puslete for tiden. Mamma fikk epilepsi for tre år siden og har egentlig vært lite preget av de skremmende anfallene hun har hatt. Vi andre har vært redde, ikke hun. Hun var vært medisinert nokså riktig kan man tro, for anfallene har vært fraværende det siste året. Men så fikk hun det skikkelig igjen for noen uker siden og nå er hun redd. Tør ikke bære Minstesnupp, er skjelven og enda tynnere enn hun ellers er. Pappa har blitt rørete, glemsk, tynnere (han er ikke tynn enda, han hadde god polstring), litt matt og virker trist. Egentlig er de ganske så triste begge to. Mamma engster seg for ham og pappa engster seg for henne.

 

Og jeg? Jeg engster meg jeg også. Han skal utredes, skal blant annet på MR. Mamma mistenker Alzheimers, jeg tenker enda verre tanker. Og så skammer jeg meg over å tenke på meg og mine når det er de som har det fælt. Mamma og pappa har vært der så veldig og passet og vært opptatt av barna mine, nå orker de ingenting. Plutselig er vi veldig alene med omsorgsoppgavene våre. Søsteren min er ikke noe å lene seg på og mannens familie er maaaange mil unna. Foreldrene mine er ennå noen år unna pensjonister og skulle liksom være spreke lenge. Jeg blir lei meg og redd kjenner jeg og vil ikke at det skal være sånn!

[Mariamin]

Du skal ikke skamme deg for å tenke på deg og dine. Du verner bare om deg selv og familien din, og det må du fortsette å gjøre.

Det er vondt å se at ens foreldre blir eldre og syke, og ikke klarer hverdagen like godt lenger. Plutselig blir bekymringene lagt på dine skuldre og ikke dine foreldres.

 

Det er vondt å tenke på at de som alltid har stillt opp og hjulpet til, en dag skal være avhengig av andres hjelp.

 

Håper det går bra med mamman og pappan din.

 

God klem

[iznogood]

Man tenker gjerne på seg og sitt når man står overfor det som kan bli store endringer i livet. Synes ikke det er rart av deg at du er et menneske du også :-)

 

Uansett hvor gamle vi blir, så er det godt å ha foreldre som man kan søke trøst hos, som forstår en, som deltar og bryr seg og som kjenner vår historie og vet hvor vi kommer fra og hvem vi er. Jeg har bestandig vært misunnelig på alle som har det sånn. (For det har ikke jeg!)

 

Jeg kan forestille meg at det må være veldig vanskelig å gå fra å ha ressursterke besteforeldre som stiller opp og deltar - til å tenke at kanskje må du nå være en ressurs for dem på en mer aktiv måte. (Hvor mye skal vi orke og hvor mye skal vi bære - og klarer vi mer i forhold til hva vi alt yter for alle...)

 

Tror jeg bare vil gi deg en stor klem og krysse fingrene en hel del.

[frøydis m/ 4]

I forhold til egne foreldre vil man alltid være barn. Det vil kjennes vanskelig når man må innse at tiden er inne til å skifte "roller". Selvfølgelig skulle det vært slik at foreldre er de store og sterke og trygge for oss hele livet. Virkeligheten er oftest ikke slik, og å se mor og far bli gamle og slite med sykdom kan være en tung prosess. Tror at det er en form for en sorgreaksjon der man må erkjenne at nå er det vi som er den sterke og den som skal ta vare på både de eldre og barna i familien.

 

Håper at din mor får tilpasset medisinering igjen slik at hun kan slippe å gå å være engstelig for stadig verre anfall,- at hun igjen kan kjenne trygghet i forhold til å være der for barna dine. Håper at din far får en utredning som gir svar på spørsmål og at dine bekymringer ikke er begrunnet. Jeg har opplevd at når foreldrene blir gamle og syke så skorter det både på søvn og matlaging, og ved å få rutiner særlig på kostholdet så har det kommet en bedring, ihvertfall midlertidig. Kanskje kan din mors sykdom ha gjort at det ikke er så lett å få laget middagsmat f.eks? Jeg kjenner jo ikke din situasjon, men dette opplevde vi.

 

Jeg håper at dere får svar og finner løsninger som gjør at både du og de ikke trenger å være redde og bekymret for hverandre!

 

Klem!!!

 

[Trollmora]

Nå har jeg tenkt mye på deg da, Maud!

Ikke lett når man begynner å innse at foreldre ikke er hva de engang var. Kan skjønne følelsen av engstelse og bekymring og redsel, men også følelsen med å kjenne på at man har nok i eget hjem. Ja, det blir sikkert ikke enkle dager, men om din mor får tilpasset medisiner og de begynner å nøste litt i din fars sykdomsbilde så blir det, om ikke annet, noe du kan forholde seg til.

Jeg har bare min mor igjen og Trollfar har ingen, men vi har hverandre og kan trøste hverandre. Man får ikke mer enn man kan tåle, tror jeg, og jeg tror og man vokser med de oppgavene livet byr på.

 

En kjempediger klem til deg og jeg skal heie i tide og utide for deg.

 

 

[selma07 og engel]

Du må tenke på deg! Det er en del av livet, at man må tenke på akkurat det du reflekterer over. Og man må faktisk fullføre den tankerekken enten man vil eller ikke. Det er det forgjengelige i livet, trist, forferdelig men en del av det å leve.. Har selv en mamma som har vært mye syk, lungeoperert, blodpropper i lungene osv osv. den dagen jeg var 17 og sto ved sykesengen hennes etter hun hadde hatt en omfattende lungeoprasjon og hun var så neddopa at hun ikke kjente meg igjen så datt virkeligheten inn i mitt hode... ingenting varer evig, selv ikke min mamma eller pappa... og da jeg fikk Selma så opplevde jeg det samme mht meg selv.. jeg skal heller ikke vare evig...

 

Kari Bremnes har skrevet mange flotte tekster! Hun har en som handler om beskyttelse. du burde høre på den, det rørte noe i meg! Så må du også høre hurtigrute, den er min sang:-) Beskyttelse er på albumet 11 ubesvarte anrop, og hurtigrute er på blå krukke.

 

God klæm tel dæ fra mæ!!