Gå fra kvarandre elr leve sammen for barna våre???

[Anonym bruker]

Hei!!!

 

Eg og min samboer har hvert sammen i 5 år,vi har hatt et turbulent forhold.

Eg hadde et barn fra før,når eg og min samboer begynnte å treffast,dette var heilt greit for han. Han blei en far for ungen min. Den biologiske var ikkje inn i bildet. Gikk ikkje lenge før eg blei gravid etter eg traff han. Dette var veldig uventa og ikkje planlagt. Når eg skulle fortelle han at eg var gravid,blei han sint,han sa ikkje ordrett...men forstod på han at han ikkje ønska barnet og at eg skulle ta abort,men eg sa at det var ikkje aktuelt. Ting blei ikkje det samme etter dette,det gikk opp og ned,hadde fine perioder og forferdelige perioder...når vårt felles barn var rundt 11-12 mnd blei eg gravid igjen,gikk på prevansjon (p-pille)med begge,når eg fant det ut var eg rund 10 uke på vei,min samboer sa eg skulle ta abort,og eg nektet plent...da begynnte han å true med å ta vårt felles barn fra meg osv. masse trusla...va sårande og skuffande...vi krangla masse...har alltid hvert mitt og ditt med oss,han er sjømann så han tjener veldig bra,og eg var heime så eg hadde ikkje så mykje å rutte med. Når eg skulle ha vår felles barn nr 2,for han på sjøen,når han viste at eg var dårlig,va innlagt på sjukehus 1 veke før også,pga,kraftige rie...vatne mitt begynnte å gå kvelden før,eg sa det til min samboer,så han sa ..:gå å legg dei,så gjeng d nok over. Han reiste uansett...eg sa,jaja...ringe sikkert seinare å sei du he blitt pappa igjen. Eg vaska hus og ringte til føden,vatne mitt rant...måtte ta med mine 2 barn og kjøre sjøl til sjukehuset,som er et stykke unna...!! Min mor kom og møtte meg på sjukehuset...så hadde folk som tok seg av mine 2 andre barn og som venta på meg uttenfor når eg hadde fått nr 3. Har 3 keisersnitt.

Blei ei lang historie detta.

Det er mykje som har skjedd,han har mista sine foreldre også på kort tid i mellom...så det er tragisk.

Hva skal man gjør?? Er sammen for barna sin skyld.

Han er glad i meg og vil fortsatt at oss skal være sammen.

Mine følelser er ikkje der lenger,og eg håper på en måte at han ikkje gjer noen tilnærmelser...for eg har ikkje lyst på sex...Føler at alt er så annstrengt når han er heime...må gå på tå hev,for veit ikkje ka humør han er i når eg kjem heim.

Han er snill,og god...mange gode sider...og vi er to om å lage problem,sei ikkje at eg er noe enklere.

Føle for å gå videre aleine,men han bruker heile tida det økonomiske mot meg,for han veit at eg ikkje har så mykje å rutte med. Har jobb no,og eg vil gjerne beholde huset,men da må eg kjøpe han ut,og han skal ha so og so masse sei han. Vi kjøpte hus for nakre mnd siden. så her e omtrent berre gjeld på huset,og da trudde eg at da skulle ikkje eg kjøpe han ut...kun ta over det restrerande lånet vi har ilag,men han skal også ha meir,og at oss må ta ny takst på huset for han skal ha for det lille vi he pussa opp ilag...osv. Er det noen som har noen gode råd,og som kanskje veit litt om hva regla som er om dette?? Har skreve samboerkontrakt for 3 år siden.

 

Håpe noen svarer meg...Er fortvila og usikker

[Anonym bruker]

Først og fremst vil jeg si at det var veldig vanskelig å lese dette innlegge. Hørt om Enter tasten som gjør at du får et lite pusterom mellom 2 deler? Ser mange deler du kunne ha delt opp her. Men uanz.

 

1) Hvis dere går fra hverandre må den som beholde huset kjøpe den andre ut. Gjeld eller ikke gjeld

 

2) Hvorfor jobber du ikke?

 

3) Hvis du ender med å gå fra ham, kan du jo spørre familie og veldig gode venner om hjelp til det økonomiske til du har komme i gang igjen selv. Eller du kan gå å søke om sosialhjelp. Du får penger der uanz.

 

4) Som alene mamma får du et vist beløp. Siden du hr 3 unger, tror eg du får ganske mye. + at du får jo 970 pr mnd pr unge. Så då har du jo litt å rutte med

[smiia]

Du, anonym 08.56, synes det er kjipt gjort å komme med et så kritisk og "ovenfra og ned" svar til ei som tydeligvis er i en kjip situasjon og trenger litt empati. Hvis du synes innlegget er så uleselig, så hopp over det da. Synes jo forsåvidt ditt var litt kronglete også, med en del skrivefeil og "kule" forkortelser (sorry, måtte bare kommentere - stein i glasshus syndromet).

 

Så over til HI. I min bok så er de tingene samboeren din gjør mot deg, eller lar vær å gjøre for deg, ganske råttent. Alt fra å se på sine penger som sine - og ikke noe dere deler som familie, til situasjonen rundt fødselen til nr 2, og for ikke å snakke om trusslene han kom med om å ta fra deg nr 1 hvis du fødte nr 2. Ikke bra saker. Men har vært borti lignende mannfolk selv, så vet hva det kan gjøre med selvtilliten og virkelighetsoppfattelsen din. Man begynner å tro at man selv er en dårlig person, og at man er avhengig av dem - ikke klarer seg selv etc. Men det gjør du! Vi har gode støtteordninger for alenemødre i Norge, så du klarer deg fint. Når det gjelder huset, så kan det jo hende du ikke vil klare å beholde det, men er det noen krise egentlig? Ta kontakt med jussbuss for gratis rettshjelp http://www.jussbuss.no/

Så da gjenstår det egentlig å komme deg gjennom bruddet, det er det tøffeste. Etter det vil det gå stadig bedre, og du vil lure på hvorfor du drøyde så lenge - sjekk diverse innlegg her inne med samme problematikken. Livet er for kort til å sløse bort på å ha det fælt.

Uansett, sender varme tanker til deg, og lykke til hva du enn bestemmer deg for.

 

[Anonym bruker]

Uff og huff.. Vet ikke om jeg skal le eller gråte av anonym 08:56 25.10.2008. Uanz.. Pinlig og umodent innlegg.

 

Kjære HI, det høres ut som du har det veldig vanskelig. Vil bare si at du ikke må la deg utnytte av denne mannen. Han vil selvfølgelig at dere skal fortsette sammen, alt skjer jo på hans premisser! Nei, det høres ut som du lever sammen med en mann som ikke respekterer deg. Jeg tror både du og barna får det bedre i et harmonisk og trygt miljø, uten hans humørsvingninger og ufølsomme væremåte.

 

Kom deg videre, du fortjener ikke å ha det slik:)