hjelp meg

[Anonym bruker]

no ber eg om gode råd å hjelp..har ei stedatter på 13 år som e verdens verste pappadalt..og då meina eg verste..sleppe aldri handa t faren,sitte på fanget heile tida,pusse tenna ilag me han,kort sagt alt utenom å dele seng me han,og hadde ho fått lov hadde ho gjort d og..har 50 50 deling so vi har ho ganske masse..det begynde å tære på..e det normalt at en må sitte på faren sin heile tida?e ikkje sjalu men ha felles sønn på 8 mnd so det hadde vert godt meen halvtime avlastning når han kjem heim,men det e uaktuelt,typen min e verdens beste pappa men han slite seg totalt ut..nåken råd for korleis å gjere ho meir sjølstendig for no klikka eg snart....

[Anonym bruker]

Sakl det virkelig stå 13 år??

Eller 3 ??

[Anonym bruker]

Det er bare å gi han babyen og si no kan du ha han litt! Om han sier nei, jeg skal sitte å kose med tenåringen, og da kan ikek baby være med oss, så bør han jo høre hvor teit han høres ut sjøl.

 

Min mann har ikke likt å få så mye instrukser eller sånne ting i forhold til særkullsungene sine fra meg, det hjelper når det blir forsterket av at andre sier det samme som meg, elelr han ser at ting er unormalt fordi andre faktisk gjør det på den måten jeg sier.

 

Svigers har plutselig kommet frem og vært til umåtelig støtte, de syntes sikkert det var gått for lagnt med ting selv. Når farmor setter ungene i arbeid, kjefter for språkbruk, oppførsel, holdninger, så følger han det opp med støtte. Du hørte hva farmor sa, ol.

 

Når jeg sa ting så var jeg sjalu, eller usikker. Ellers må jeg legge til at jada jeg vet at det ikke var respektfyllt oppførsel, at han behandletmeg dårlig. Jeg vet også at dere nå sikkert tror at jeg er 22, og umoden.

 

Vel vi har et bra forhodl som funker på mange ommråder, andre er litt mer problematsik, vi er ikke 22 og vi har det fint sammen, men dette med hans barn har alltid vært litt ømtåelig. Mitt råd er om du er i tilsvarende situasjon, at det er vanskelig å sankke, er å få støtte hos andre.

 

Om det så er en famileterapeut, naboer, venner eller svigers. Men at han må hjelpe litt mer til med babyen, det må du bare kreve. Da kan du slenge med leppa litt, om at han faktisk har to unger nå, og ikke kan droppe den ene bare den andre kommer inn i rommet.

[Anonym bruker]

hei, uff føler med deg hadde det akkurat sånn med 10åringen. Hun ble kjempe sjalu tålte ikke at pappaen ga oppmerksomhet til meg eller babyen. Det var så ekstremt at hvis han gikk mot meg løp hun mellom og hang på han og gjorde alt for å få oppmerksomheten. Hans oppførsel forsterket jo det hele.Adferden ble belønnet med oppmerksomhet. Det som fungerte var at jeg ble opptatt med ting. Måtte lage middag vaske osv også ga jeg han babyen og gikk og gjorde det jeg "måtte" gjøre. først ble hun utrolig sjalu løftet bort babyen, gikk imellom babyen og pappaen osv. Det ble så tydelig at faren begynte å si ifra selv(glad for at jeg ikke sa noe først.).. Han satt da på gulvet og lekte med babyen og 10åringen.Jeg ga stedatteren min masse komplimenter når hun gjorde noe med babyen og jeg var tilstede.. Så flink storesøster du er som synger for babyen osv... Han ga dem like mye oppmerksomhet. Sakte men sikkert forsvant den sjalue oppførselen. Så fant hun ut at det å sitte inne med babyen og pappaen hele dagen var veldig kjedelig og begynte å gå ut og leke med venniner. Som de andre 10åringene i gata. : )

[Anonym bruker]

Gi han ungen, bare "strekk ungen mot han" og spør om han kan ta han litt. Det må han jo kunne gjøre.

 

Ellers må jeg jo spørre som lengre opp her, er ungen 13 eller 3 år??? Dette er jo ikke i nærheten for en 13 åring. Er nok sjausi fra hennes side. Men, han kan jo ikke la det fortsette. Han ødelegger jo ungen totalt da. Når skal hun bli selvstendig? Når hun er 30 år?

[Anonym bruker]

ungen e faktisk 13..nei eg syns det e merkelig oppførsel for en 13 åring..og heldigvis e pappaen klar over at det ikkje e heilt som d ska ver..han e so utrulig tilstede,gjer alt me ho og no slite han med å få nok timer i døgnet til oss alle..han ska overøse meg me hjelp og oppmerksomhet når ho ikkje e her men som sagt så e ho her 50 50..eg ha verdens beste mann men han veit ikkje korleis han ska få dattra ut av pappasporet og ut blandt venner,ho e so limt fast på fanget,i hånda,ved middagsbordet,i bilen..uansett ka han prøva å lure ho so e svaret..jammen pappa,eg ve berre vere heime me deg,og so slenge ho på "viss det e greit"og den setninga trykke på alle knappane mine...

[Anonym bruker]

Er hun ikke interessert i å være ute sammen med venner da? Hvis hun har et sosialt problem og i tillegg sliter med at hun føler hun mister pappaen sin, så kan jo klenginga forståes på en måte - men da trenger hun jo hjelp. Fra skole, foreldre, evt lege, helsesøster.

Har litt av samme greia her, selv om min stedatter ikke er like sugekopp som din. Har flere stebarn, og det virker som om de har gjort det til sin oppgave å nære farens dårlige samvittighet etter samlivsbruddet. Altså, på det jevne går det veldig bra, og tror de liker meg alle sammen, og de liker iallefall veldig godt ungene mine. Men stadig vekk er det små kommentarer og stikk til faren om at "ting er ikke som før", og hånden til faren har jeg bare gitt opp å ha noe krav på når vi går ute med dem.

Her i går ble jeg litt irritert og fikk litt medfølelse med faren/min samboer. Stuptrøtt etter en dag han hadde brukt til henting og bringing av ungene sine etter jobb, så han ikke var hjemme før i åtte-tiden, så sovnet han på sofaen. I ti-tiden spør min stedatter om hun skal vekke faren, men jeg ber henne bare la han sove fordi han er så sliten. Da går hun og legger seg, men lar døra til rommet stå åpen så jeg kan høre henne gråte. Vekker da far, som går ned for å trøste. Hun sier det er så trist at ikke ting er som før, og spør om far kan sove sammen med henne, noe han gjør. Hun er 11 år.

Det skal nevnes at ungene er vant til å eie faren med hud og hår, da han og moren levde i et platonisk forhold med separate liv i mange år. Men faren sliter seg jo ut på det her, og det er vel ikke helt sunn oppførsel heller?

[Anonym bruker]

uff hadde mannen min begynt å sove med stebarnet hadde det blitt for mye for meg tror jeg. Ikke det at det i seg selv er så ille, men føler liksom at jeg har mistet han på alle andre områder etter at vi fikk hovedomsorgen. Så det å sove sammen er det eneste jeg har igjen av kjæresten min.

[Anonym bruker]

13 år!!! Dette høres jo ut som oppførselen til en 3 åring!!! Er klar over at barn er forskjellige, men når jeg var 13 år var jeg totalt uinteressert i å være sammen med min far og stemor. Virker som om hun har litt sosiale problemer, vet ikke om så mange 13 åringer som heller vil være inne å sitte på fanget til faren. Tror jenta sliter med litt mer enn sjalusi her.

[Anonym bruker]

kjenne meg igjen i din situasjon...veit ikkje heilt korleis eg ska legge det fram for sambo,vanskelig å kritisere andre sine unger..stedattra e jo veldi snill me vår felles sønn,men ho spela meg ut mot faren heile tida.skakje pappa bade han,skakje pappa gje han mat,skakje pappa legge han,skakje pappa trille,skakje pappa kose me han...og det pressa på alle knappane mine.bite i meg gang på gang..og hon og prøva seg på å få faren til å ligge inn me seg,kvar einaste sjangse ho får..det e vanskelig for ho legge den fram på sånn unnskyld at eg e til måte kvar gang faren e i nærheita,ska liksom ikkje vere t bry men d lyse jo lang vei ka ho egentlig prøva på..no høyrest eg jo både sjalu og psyko ut men det må bare opplevast,smådamer kan vere nokså utspekulerte..happy pubertet:)

[Anonym bruker]

enig