Samvær for enhver pris?

[Anonym bruker]

Sønnen min er 13 mnd og har hatt sporadisk kontakt (ca 40 timer) samvært med sin biologiske far siden fødselen. Halvparten av den tidne har sønnen min sovet.

 

Når jeg ble gravid sa faren at han ville slå meg i magen, og forgifte meg slik at babyen døde. Jeg var mao helt alene i svangerskapet- som forøvrig var kritisk da jeg var innlagt med mulig morkakeløsning osv flere ganger.

 

Sønnen min hadde kolikk de fire første mnd- og jeg var selvsagt helt alene om det også.

 

Vi gikk på familievernkontoret på mitt initiativ (selvsagt) for å legge en plan for hvordan vi skulle samarbeide når babyen ble født- men et samarbeid uteble.

 

Det samværet som har vært har funnet sted fordi jeg har initiert det. Jeg har også ved flere anledninger skrevet (pr mail) til besteforeldrene på den siden og invitert de hjem til oss. De har ikke svart.

 

I september begynte jeg i jobb igjen, og ville ha samværet inn i faste rutiner, og jeg ville ha en opptrapping- fordi jeg mener at 4 timer i mnd. er ALTFOR lite- noe som var ca det han hadde før.

 

På mekling ble vi enige om en fin plan som skulle gjelde ett år. Vi skulle signere avtalen hos advokaten min et par daget etter.

 

Jeg signerte avtalen- og fikk selvsagt sjokk når advokaten min ringer et par dager senere og forteller at far nå nekter å signere avtalen fordi hans foreldre ikke er fornøyd med avtalen...

 

Nå har vi altså hver vår advokat og kommunikasjonen har stoppet helt opp. I dag møtte han ikke opp til samvær, og forrige uke ble det samvær fordi jeg sente sms og inviterte han ut- til tross for tvisten som pågår. Jevnlig og hyppig kontakt over tid er det beste mener jeg. Denne uken har jeg ikke tatt noe initiativ fordi jeg rett og slett er for sliten til også ha det ansvaret.

 

Nå krever han delt ansvar og annenhver helg og en kveld i uken fom. januar- fordi det passer hans foreldre best.

 

Hvordan skal jeg få han til å skjønne at sønnen vår trenger lengre tid på seg til å knytte seg til faren sin? Hvordan skal jeg få han til å forstå at sønnen vår er den som er viktigst? Hva skal jeg gjøre når hatet mot meg er sterkere enn kjærligheten han har til sønnen vår? Jeg bare ser at hensynet til sønnen min forsvinner i tåkeheimen og den andre familien drives frem av hat og ønsket om hevn over meg.

 

Vi skal nok ha møte sammen med advokatene våre snart....hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg si?? Har noen like erfaringer? Forslag til opptrappingsplan? Jeg er livredd for en rettsak fordi utfallet med stor sansynlighet sikrer far det han vil ha- og det samsvarer ikke nødvendigvis med det som er best for sønnen min.

 

Hvordan kan jeg sende sønnen min avgårde med en fremmed mann...for å sove i en seng han aldri har sett før...uten mamma? Hvordan skal jeg klare å leve med at sønnen min straffes for feil jeg har gjort?

 

Hjelp meg....hva skal jeg gjøre???

[Anonym bruker]

Du lar ham styre veien videre. Ikke kall inn til mekling, la ham gjøre det. Sitt litt på gjerdet, og vent på hans utspill. Ikke ordne dette for ham.

 

Det du skal gjøre, når så langt kommer at han ordner med samtaler, er å tilby det samværet du mener er best for barnet, nemlig å treffe barnet jevnt hos deg til barnet er trygg på ham(et par måneder, eller så, alt etter barnet). Når BF har klart å følge opp dette, så kan dere prøve med en natt annenhver uke, f eks, i tillegg til det ukentlige besøket. Dette noen ganger, før det blir en hel helg annenhver helg. Besteforeldre har ingenting med samvær, og dets form å gjøre. De har faktisk ingen rettigheter overfor barnet.

 

Da nekter du ikke samvær, og da er det ingenting BF eller hans advokat kan "ta" deg på ang å sabotere samvær.

 

Og rettssak er uansett langt frem i tid. Der går det tregt;) Og dere må til mekling først, uansett.

 

Om han får delt foreldreansvar, så har det lite å si i hverdagen. Det er mest et juridisk begrep. Han får det i retten, om han er noenlunde oppegående, uansett. Og klarer han ikke å møte til samvær i dag, så er det ikke sikkert han klarer å følge opp det han krever, heller, vet du.

 

Kjenner den redselen din; at barnet skal ta skade på noen måte, og at BF ikke klarer å ta seg av barnet skikkelig. Og at følelsene BF har for barnet ikke er helt som de skal. Men i de aller, aller fleste tilfeller så går det så utrolig mye bedre enn en tror og tenker.

 

Jeg har en 15-åring som har hatt rotete og ustabilt samvær med sin far siden han var 1 år. Det har gått kjempebra, selv med en far jeg anser for ikke å kunne ta seg av barn alene på en skikkelig måte. Ser ikke behov, overvurderer barnets mentale utvikling(at barnet kan passe på seg selv, og forstår alle farer).

 

forstår det slik at du har din egen advokat, og det er bra.

 

Lykke til:) Og slapp av. Ikke bruk alle dine krefter på dette. Du sliter deg bare ut. Jeg vet, for jeg har vært der.

[Anonym bruker]

Etter mitt syn har du vært alt for snill!

Først av alt, ta kontakt med advokaten din og snakk med han!Det er FAR som skal ha samvær!Ikke besteforeldre!

Noter ned de gangene han ikke kommer som avtalt, samt de gangene du har tatt kontakt!La HAN ta kontakt fremover, og noter ned hver gang, slik at du kan dokumentere hvor mye han faktisk er interessert i å se barnet sitt!

Jeg vet det er vanskelig og at du vil det beste for barnet, men det er HANS ansvar å ordne til samvær!Jeg tror ikke han er så veldig interessert, om du lar han gjøre jobben.Men tilnå har du lagt alt tilrette for han, men han er voksen og må selv ta ansvar!

Er han virkelig interessert i vanlig samvær, er jo det kjempebra, men han må jo bli kjent med barnet først!Jeg mener at dette er et argument du kan bruke, VIL han ha samvær, kjempebra!Men han må bli kjent med barnet først, og det er HANS ansvar!!!

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg vil anbefalle deg mye av det de andre sier. stopp å oppford til samvær hele tiden. gi han et forslag på midlertidlig samværsløsning med opptrappningsplan som du mener er rett, om han kalder deg in til mekkling eller igjenom advokat. tar han ikke i mot samværsforslaget ditt så er det hans problem. da får han ta saken vidre. skriv ned vær gang han ikke dukker opp.

kanskje du skal skrive i den samværsløsningen din at han skal ha barnet x antal ganger innen en vis tid for at neste utviding av samvær skal finne sted. sånn at om han ikke møter opp når han skal, så blir ikke samværet utvidet fordi barnet ikke kjenner far godt nok.

 

vær litt kald. og la far fikse opp. jo mer han ikke møter jo mer tuller han det til for seg selv.

[Anonym bruker]

Storebror ble til ved et "uhell" og pappaen ville at jeg skulle ta abort. han ville ikke bli far, og så for seg en veldig perifer rolle i barnets liv. Jeg bestemte meg imidlertid tidlig for å involvere ham i alt, og klarte det. I dag er gutten 8 år og har hele tiden hatt et nært og godt forhold til pappaen sin og hele familien på en siden.

 

Så, det kan være verdt å kjempe for at barnet skal kjenne sin far og din fars familie. Men ikke for enhver pris, selvsagt.

[Anonym bruker]

Kynisk, men....

 

Var barnet planlagt i fellesskap?

Hvis det var det, syns jeg du skal stå på videre. Ikke mas på ham, men noter alle avtalene han bryter med dere. Det styrker din side av saken i en evt rettsak om du holder deg til din del av avtalen og kun det.

 

Hvis barnet ikke var planlagt, så syns jeg det er for lang å forlange at faren skal stille opp hvis det var ditt valg å beholde barnet, mot hans vilje. Jada, det må to til for å lage et barn - bla bla bla, men det er likt ansvar på begge kjønn. Men hvis "ulykken" har skjedd, så er det plutselig bare kvinnen som bestemmer, enten det er den ene eller andre veien...

 

Jeg er selv alenemor for en gutt som var veldig planlagt fra begges side, men barnefaren stiller ikke opp, på tross av utallige krangler fra hans side om del ansvar og samvær. Han har brutt alle avtaler selv.

 

Jeg tror barnet har bedre av å slippe å være hos en forelder som ikke vil være forelder!

[Anonym bruker]

Jeg har det på ca samme måte, men ble ikke alene før lillegutt var ca 9 mnd.

Vi ordnet med standard samværsplan (annenhver helg + en dag i uken), og jeg trodde virkelig at det skulle gå knirkefritt.

For å si det kort, så har barnefar hatt ei ordentlig samværshelg. Ellers har det vært dager innimellom når det passet bf. Etter noen mnd fant bf plutselig på at han skulle ha lillegutt på overnatting,men da måtte jeg si nei, for da var det 6-7 uker siden han hadde sett han. Så da var plutselig jeg den store stygge ulven. Jobba meg ihjel for å prøve å få til et samarbeid og opptrappingsplan med barnefar, men det gikk ikke. Jeg var så utkjørt da jeg egentlig skulle starte i jobb at jeg ble sykemeldt og er det enda. De på fvk og legen min måtte til slutt be meg og å slutte å jobbe for samvær, men samtidig måtte jeg vite at jeg hadde gjort alt jeg kunne for at lillegutt skulle være sammen med pappan sin.Så fra i vår sluttet jeg helt å ta kontakt/legge til rette for bf. Vi gjorde avtale på fvk at ting skulle avtales så og så lang tid i forveien, så fikk det bare være opp til barnefar.

 

Der vi bodde hadde jeg ingen familie og folk som kunne hjelpe meg med å sitte barnevakt o.l., så bf fikk også beskjed om at om han ikke begynte å stille opp, så var jeg nødt til å flytte til der familien min bor. Dette bare lo han av. Vi flyttet i august...

Vi hadde fremdeles avtale om samvær annenhver helg, hvor han skulle starte. Han har vært her en gang i ca 1,5 timer, da han tilfeldigvis var i byen her. Siden har vi ikke hørt fra han. Og det syns jeg egentlig er like greit. Vil selfølgelig at lillegutt skal ha samvær med faren sin, men som du sier...ikke for en hver pris.

 

Hvorfor er du så redd for rettsak egentlig? Begge blir jo vurdert av psykologer o.l og de vil jo da se hvem som er mest skikket til å ta vare på barnet. Og om han bryter den samværsavtalen dere evt kommer fram til der, så har han ikke så mye mer han skulle sagt...

 

Bf har flere ganger "truet" med rettsak, men da sier jeg bare at det håper jeg han gjør, for da viser han at han bryr seg i allefall. Men jeg vet at han aldri kommer til å gjøre det, men skulle egentlig håpe det.

Kjenner meg veldig godt igjen o det du sier om at hans hat for meg er sterkere enn kjærligheten for sin sønn. Det er rett og slett sykt!

 

Men uansett...ikke slit deg ut! Hold deg helt nøytral, så får han gjøre de grepene han vil.... som dessverre antageligvis ikke er så mye.

[Anonym bruker]

Sønnen min er btw 17 mnd...

[Anonym bruker]

enig med anonym 12:08.