Forventninger til å bli mamma

[Anonym bruker]

Ønsker oss så inderlig et barn, og har prøvd lenge nå..

Har begynt å få hjelp også, så er nok ikke lenge igjen til det sitter!

 

Men så kommer alle nervene..

Er jeg klar for fødsel?

Våkenetter?

Amming?

Kolikk?

 

Leser om de som gråter hver gang de ammer pga smertene, de som revner hele veien under fødsel.

 

Alle "bivirkninger"..

Jeg som er hormonell fra før av, hvordan skal det gå under graviditeten?

 

Er det bare jeg som bekymrer meg fra sans og samling midt oppe i alle ønsker, drømmer og håp?

[Anonym bruker]

Man er aldri klar for å få barn. Verken det første eller eventulle søsken man måtte planlegge å få.

 

Men du blir klar i det øyeblikket barnet er født. Når du får denne lille bylten opp til deg, den du har ønsket så lenge, og båret inni deg. Som du har elsket før du visste hvem du elsket, og som du aldri vil slutte å være glad i.

 

Fødsel er ikke såååå skremmende. Forferdelig vondt der og da, men de færreste er enebarn - vi gjør det igjen ;o)

Våkenetter øver du deg på mens du går gravid - og må fly på do annenhver time ;o)

Amming kan være et h*******, eller en velsignelse. For noen går det utmerket, for noen går det ikke - og da er flasker og nan helt ok.

Kolikk...ja..det er jo ikke noe særlig akkurat, men det også går over.

 

Alt du vil er å være god med den lille bylten som er din - og din kjæres. Din til låns - lær ham/henne det beste du kan, gi ham/henne de beste forutsetninger for å bli et trygt, omsorgsfullt og godt menneske, når han/hun en gang skal klare seg på egenhånd.

 

Det er utvilsomt verdt det - jeg ville aldri vært mine to døtre foruten. GLED DEG, og lykke til.

[Anonym bruker]

Tuusen takk

Godt med noen beroligende ord!

 

Noen ganger blir det bare så overveldende!

 

HI

[Anonym bruker]

Ha i bakhodet, når de vonde tankene kommer, at man glemmer fort..:-).

Vet det er en klisjé, men like fullt sant!

Sønnen min er et halvt år nå, og jeg har trøbbel med å huske hvordan det var for 4 mnd siden!

Fødselen er helt tåkete.

Husker det gjorde vondt, men jeg husker bedre den gangen jeg hostet på meg en strukket magemuskel, for å si det sånn, hehe.

Hjernen våres er en forunderlig ting, kroppen også og de takler alle utfordringene som blir kasta på oss. I ettertid sitter man gjerne og føler at "duverden, dette var jo ikke så ille" :-)

 

Lykke til og koooos deg med det som er i ferd med å skje!