Det begynte bra, men..

[Anonym bruker]

Har funnet ut endelig hvorfor hele stebarnsrelasjonen holder på å gå til pises i her huset. Mitt forhold til barnets far holder på å gå i oppløsning. Og jeg merker at før var jeg opptatt av å gjøre mitt ytterste for at stebarnet skal ha det bra hos oss, jeg gikk rett og slett opp i en egen morsrolle som alle skrøt meg opp i skyene for. Men tar meg selv i å tenke at han ikke er verdt den innsatsen, og min innsats overfor begge har begynt å avta kraftig. Noen andre som opplevde dette like før bruddet var et faktum?

 

 

[Anonym bruker]

Jepp, akkurat sånn her også. Men har enda en teori å legge fram i tillegg til det du har kommet fram til. I begynnelsen så var han mer opptatt av meg, av å gjøre et godt inntrykk, ta seg tid til meg osv. Det førte til at noen ganger måtte faktisk barna finne seg i å få sine behov utsatt, fordi han også ville gjøre plass til meg i livet sitt. Jeg ser at han veldig kjapt har begynt å ta meg for gitt, og dermed har stilt meg bakerst i køen av de som trenger å få sine behov tilfredsstilt (hvis jeg i det hele tatt er tatt med i køen..) Dermed så viser han ikke meg den oppmerksomheten han gjorde i begynnelsen, som fikk meg til å føle meg som en viktig person i hans liv som han ville gjøre plass til. Nå er det kun barna sine behov det handler om. Som han sier; "vårt forhold er nå der" - altså virker nesten som om han ser på det som noe statisk, noe som ikke trenger næring og å gjøres noe stas på. Ergo så blir det ikke like viktig for meg å ta vare på forholdet mitt til hans barn heller. Delvis fordi jeg føler jeg investerer masse uten å få noe igjen, og i noe som pr i dag ikke er et forhold jeg trives i. Delvis også fordi jeg faktisk blir sjalu på barna som får all oppmerksomhet, mens jeg går rundt som en selvfølge og får ordne meg selv.

Nå er jeg ikke like fatalistisk som deg og sier at det helt sikkert går mot slutten, men ett eller annet må gjøres for å få typen til å forstå at det ikke er bare forholdet til barna som må næres, det må være en balanse i ting og man må føle man får litt "lønn for strevet".

[Anonym bruker]

Det er akkurat slik her også! Slående likhet! Men hos oss vil det ikke funke uansett siden han nekter å snakke om ting, og når vi først gjør det og jeg forteller hvordan jeg ønsker å ha ting og at jeg ønsker mer oppmerksomhet, sitter han og ser på meg som om jeg var helt uforståelig og storforlangende... HI

[Anonym bruker]

Noe av det mest sårende er å ikke få sine behov dekt av sin kjæreste. Men måtte sitte og se på at han gir det du så sårt trenger til andre. Sånn er det blitt her sikkert pga mange av de grunnene dere nevner. Han vil ikke sitte vedsiden av meg og ha meg i armkroken lenger. Det er nå der stebarnet sitter. Han vil ikke dra på resturant eller kino med meg. det gjør han med stebarnet. Hun bosser og bestemmer og han lar henne. Jeg er rett og slett mistet plassen min. Han behandler henne mer som en kjæreste enn en datter. I begynnelsen kjente jeg at jeg ble sjalu, hvor sårt var det ikke at jeg plutselig mistet han som kjæreste og måtte se på at han ga henne det vi pleide å ha sammen. Men etter mye tenkning og gransking er jeg klar i min sak. det å være sjalu på stebarnet er følelser rettet mot feil person. Det er HAN som gir bort plassen min. Han prioriterer ikke meg lenger. Det er vi to som skulle pleie forholdet med dater og kos iblant. Det er vi som skulle ha vært partnerene som bestemte i dette hjemmet. Det er han som har problemmer med roller. En kjæreste og en datter er to totalt forskjellige relasjoner og har to forskjellige roller. akkurat som en mor og en kjæreste også har forskjellige plasser og roller...

[Anonym bruker]

Nå er ikke målet mitt at han skal prioritere meg når han har barnet, men ellers i hverdagen. Men han tar seg mye fri når h*n er hos oss, og da må han ta igjen det tapte når h*n er reist hjem (samvær kun langhelger og ferier). Vi har ikke spist middag sammen på over 1 år, men når h*n er i hus skal vi ha felles frokost og felles middag.

 

Hadde jeg vært den med et barn fra før, og min samboer hadde gjort like mye for mitt barn som jeg har gjort for hans, hadde jeg vært evig takknemlig! Jeg ville følt at jeg hele tiden måtte gi noe tilbake for at det skal gå i "pluss". Det hjelper så lite at andre roser meg, når han ikke synes jeg fortjener ros.

 

Når jeg kommenterte dette overfor sambo, sa han bare: "kan du ikke bare slutte å gjøre tingene da, hvis du synes du får så forferdelig lite igjen for det".

 

Kunne like gjerne sagt: innsatsen din er ikke verdt 5 flate øre likevel, så du kan like godt slutte med det.

 

HI

[Anonym bruker]

Hei, det her er anonym 14.00 igjen.

Til anonym 19.09; jeg er fullstendig klar over at det er typen som velger å prioritere barna framfor meg, at det ikke er deres feil. Alikevel må jeg innrømme at det hender jeg blir sjalu på dem gitt - er nok ikke et større menneske enn som så.

Så til HI, jeg har begynt å få litt bedring i min leir, føler at utviklingen har snudd seg litt og vi kanskje går lysere tider i møte. Det som måtte til her hos meg, var at jeg bestemte meg for å være positiv, positiv, positiv. Fy f... det var vanskelig! Når jeg hadde lyst til å ramse opp for han hvor usaklig jeg synes han var, så prøvde jeg heller å se ting på hans måte. Jeg la meg langflat for å forføre han til å ha sex (på en ikke-klengete måte, men derimot late som jeg struttet av selvtillit). Når han kom med en av sine provoserende utsagn eller sure gulp, så overså jeg eller vinklet det inn i en mer konstruktiv retning. Jeg tok meg sammen for å kle meg pent og se fresh ut, jeg tok initiativ til å gjøre hyggelige ting sammen. Og hele tiden svelget jeg unna skuffelser om at han ikke reagerte slik jeg hadde håpet på. Etter en stund så merket jeg at han begynte å bli mer.... hva skal jeg si... imøtekommende. Akkurat som om han hadde forventa at jeg gjorde disse tingene for å oppnå noe, eller at han ikke trodde det var ekte eller noe. Men etter en stund så begynte han faktisk å komme meg litt krypende i møte, og det er der vi er nå. Jeg aner ikke om dette "eksperimentet" vil funke, men har bestemt meg for å prøve. Men du skal vite at jeg har hylt og skrevet ut min frustrasjon i enerom, men holdt maska ovenfor han.

Det som også faktisk har skjedd, er at han har blitt lydhør for det jeg har å ta opp. Men i begynnelsen var han så langt nede i skyttergraven at alt jeg sa ble tatt ille opp. Men ved å holde meg kontrollert, ikke slenge beskyldninger, og bøye seg dobbelt for å være forståelsesfull og se hans side av saken, så føler jeg nå at vi er på gli.

Advarsel; denne strategien er slitsom! Men den funker tydeligvis kanskje, for meg...