Er det flere som sliter med konstant dårlig samvittighet ovenfor ungene?

[Anonym bruker]

Eller er det bare meg som føler jeg leker for lite med ungene, kjefter for mye, gjør for lite av det jeg burde gjøre og generelt ikke lever opp til mammarollen?

[Anonym bruker]

jeg har OFTE dårlig samvittighet, spesielt ovenfor den eldste siden jeg har en på 2 og ei på 8. Føler det blir mye irettesetting og masing og lie tid til kos, vanskelig når det er så stor aldersforskjell.De har så ulike behov, menst minsten henger på meg og krever mye av meg (må passe på han hele tiden osv) så krever eldste at vi skal finne på ting, vil ha overnattattingsbesøk osv.

Føler også det er vanskelig å vite hvor jeg skal sette grenser og hvordan når de begynner å bli så store.

Hvor gamle er barna dine og hva har du dårlig samvittiget for?

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen her. Har bare noen uker igjen til termin og er konstant sliten. Føler at det går litt utover de to eldste barna. Prøver å være flink til å fortelle dem hvor glad jeg er i dem og hvor mye de betyr for meg.

Men jeg tror vi mødre uansett alltid har dårlig samvittighet. Vi får trøste oss med at vi nok er gode mødre og at det blir folk av barna våre også!

 

[Anonym bruker]

Mine er 3 og 1 år.

Jeg har som du (nr 1 her) også mest dårlig samvittighet ovenfor eldste.

Yngstemann er jo i en fase hvor han hele tiden utforsker ting, og må passes på konstant. Det blir derfor sånn at jeg må gå og følge med på ham hele tiden, mens eldstejenta må klare seg mer sjøl. Pappaen jobber mye også, så det er ikke så mye han ser til dem utenom helgene.

Jeg tenker også mye på at jeg har så lite tid til dem.

Jeg studerer, og henter dem ikke i barnehagen før 15:30. Så er det middag, leke litt, badekaret, barnetv, kvelds og natta klokken 19:00.

 

Når jeg er hjemme er jeg ofte så sliten etter våkenetter med minsten og harde dager på skolen at jeg helst vil sitte i sofaen og bare følge med på dem.

Heldigvis leker de godt sammen (ihvertfall mesteparten av tiden.)

[Anonym bruker]

Definer "mammarollen" da:). Grunnen til at jeg sier det er at jeg trives best med å frigjøre meg fra en del av alt det man forbinder med mammarollen, for den skal liksom inneholde alt! Jeg rydder for lite, lager sikkert for kjedelig (og for lite, siden mannen også lager) mat og har for dårlig matchende klær. Jeg har ikke mange regler, og lar dem få holde på.. En bukse bak fram, noen flekker i sofaen, pytt pytt! Men jeg leker masse, krabber og løper rundt i leiligheten med dem, hopper i senga og har putekrig. Har ikke dårlig samvittighet for at de går i barnehage, for der trives de jo!