Jeg har så vanvittig dårlig samvittighet ovenfor eldste sønnen min!

[Anonym bruker]

Her hjemme er vi stort sett en harmonisk familie på 4.

Vi setter trygghet for barna veldig i høysete. Spesielt jeg, siden dette har vært mangelvare i min egen barndom.

 

Eldstemann er fryktelig vár på ting, stemninger, følelser, høye stemmer osv, så vi prøver til det ytterste å skåne han for krangling, diskusjoner, triste ting ol.

Men det er ikke alltid like lett, og i det siste har vi begynt å lure på om det er _fordi_ vi har beskyttet han sånn at han har blitt så vár i utgangspunktet?

 

Minstejenta er litt mer "hardfør" og bryr seg lite (enda), men altså i går ble jeg irritert for noe mannen min gjorde (bare en filleting) og sønnen vår (4 år) begynte å hylgrine! Jeg hevet ikke stemmen eller noe, hadde bare en sånn irritert "snert" i stemmen.

"Ikke krangle da!" skrek han. Han hørtes ut som meg når jeg var liten og hørte på foreldrene mine _virkelig_ kranglet!

Satt meg ned med han og prøvde å forklare at vi ikke kranglet og mamma er ikke sint osv, og det gikk fort over, men jeg ble litt skremt.

 

Er det mulig at vi har beskyttet han _for_ mye, og at våre gode intensjoner har gitt tilbakeslag?

At han rett og slett ikke tåler noen ting som kan minne om negativ stemning?

I såfall har vi jo et problem! Huff, hadde aldri tenkt at det skulle skje, ville jo bare gi han mest mulig trygghet, ro og et kjærlig hjem.

 

Det skal sies at han er en veldig følsom gutt i utgangspunktet. Han kan sitte å lytte til klassisk musikk og begynne å gråte fordi det er så fint å høre på. Han blir også lett redd. Jeg må sensurere de gode, gamle barneeventyr når jeg leser for han, for han får lett mareritt og blir veldig lett urolig.

 

Er det sånn enkelte barn bare er, eller er det vi som har "gjort" han sånn, tro?

 

Vet det er vanskelig å svare på, men hvis noen har lignende erfaringer eller gode råd, så setter jeg pris på svar.

[Anonym bruker]

Han høres ut som en gutt som i utgangspunktet er veldig følsom. Så jeg tror ikke det er dere som har gjort ham slik, men så er jo problemet hvordan dette skal takles på best mulig måte, for at gutten ikke skal få problemer senere.

 

Jeg ville ikke håndtert situasjonen du nevner på samme måte. Jeg ville ikke forklart at vi ikke krangler, at mamma ikke er sint osv. Jeg ville heller satt meg ned og sagt at: Mamma er litt sint nå, men det er ikke farlig. Mamma og pappa er veldig glade i hverandre, men av og til blir voksne også uenige - uten at det er farlig. Det er lov å bli litt sint iblant, og du må ikke være redd, selv om det ikke er noe kjekt at folk er litt sinte. Tror det er veldig viktig å være ærlig, samtidig som man forklarer at det ikke er farlig. Tror det kan ta frykten hans litt bort fra den typen situasjoner, fordi han da skjønner at dette forekommer, men ikke er farlig.

 

Gutten må jo også lære at HAN har lov til å bli sint, og dere får et stort problem hvis han skal være livredd hver gang han hører litt irriterte eller sinte stemmer.

 

Jeg ville også tatt dette opp med ped-leder i barnehagen, be dem observere ham litt, med deres bekymring i bakhodet. De har sikkert noen gode råd til dere.

[Anonym bruker]

Hei!

Takk for svar.

 

Vi har, ved tidligere anledninger, forklart han som du sier over, men akkurat i går _var_ jeg jo ikke sint og vi kranglet ikke, så det var derfor jeg sa det sånn:-).

Det var nettopp det som skremte meg litt, at det var jo ikke noe krangling på gang, men alikevel reagerte han som om det var det.

 

Kanskje han bare var føre var?

 

Han har kommet i en periode hvor han kan bli kjempe-sinna selv ved f.eks. irettesetting. Dette kan jo være at har noe med saken å gjøre? Han kan miste helt kontrollen og blir fryktelig lei seg etterpå. Dette er nytt, og vi så egentlig på det sm en bra ting, for han har nesten vært litt for ettergivende før. Vi har da forklart han at det er helt greit å bli sinna, men...osv, osv.

 

Han er lett og forklare for, men han har vel ikke helt forståelsen av følelser og fornuft ikke alltid henger sammen, stakkar. Han er jo tross alt bare fire år, men han kan til tider virke som en ordentlig gammel sjel, gode, nydelig gullet mitt:-)!

 

Jeg tenkte faktisk akkurat på å ringe ned i bhg og få en samtale med de, for å høre om de hadde merket eller hørt han sagt noe der.

 

Takk for et godt svar! Trenger å få litt utenifra feedback noen ganger:-)

 

HI

[Anonym bruker]

flere?

[Anonym bruker]

ingen som har noen kloke ord altså...?

Nei, nei...

[Anonym bruker]

Det kan være en kombinasjon. Førstemann i en søskenflokk er ofte vant til at følelsene deres blir tatt hensyn til og en kan ofte blir litt veslevoksen og pysete i møte med andre barn i alle fall.

 

Tror ikke at noen barn har mer følelser enn andre, men en har ulike mestringstrategier for å takle stress hjemme. Noen reagerer som din sønn, andre overser og går i seg selv, noen barn blir harde og nesten kyniske - en ser det veldig tydlig i en søskenflokk som er utsatt for omsorgsvikt.

 

Jeg er ikke yngst, men er og var utrolig var på sinnstemmningen til mine foreldre og opptatt av deres forhold. Ingenting gikk meg hus forbi, og de var et harmonisk og vanlig par. Ingen grunn til at jeg skulle være så observant, men jeg var så redd for at mine foreldre skulle slutte å være glad i hverandre. Uten grunn, og det var heller ikke skilsmisse i familie eller vennegjeng. Rart.

[Anonym bruker]

Takk for svar!

 

Nå har jeg ringt ned i bhg, og det viser seg at "kjæresten" til sønnen min gjennom to år har "dumpet" han...huff...hehe, så de trodde det kunne ha noe med det å gjøre, for han har visst vært litt "rar" i bhg og.

Stakkar lille, han er jo _så_ glad i den jenta. Er ikke rart han har vært litt ekstra følsom i det siste da....

Huff, får ta en prat med han når han kommer hjem, for dette visste jeg ikke.

Han har ikke sagt et ord til oss om det! Han har det sikkert ikke noe godt inni seg da....

HI