hadde dere gjort dette? kun venlige svar takk.

[Anonym bruker]

Jeg sitter å vuderer å skrive fra meg alt, det er bare masse krangling med bf og det går utover barnet. vi har nå kranglet i over tre år, bf setter opp barnet, ved å si mamma er slem osv, forteller hva pappa sier om meg osv, jeg blir lei meg. jeg har fått nok. jeg er sliten. han har nå kjørt dette opp, fått 50.50 og jeg vil ikke sitte åå se at ungen min blir ødelagt av å bo to steder, bf blir ikke fornøyd med dette og vil ha alt, dette er jo ikke avgjort ennå, men en prøve periode nå, jeg synnes ikke barnet skal bli ødelagt av å bo i to hjem, mitt barn har veldig store vansker med det meste, retten gjorde en feil av å gi han så mye siden dette er midligtidlig før det heller skal opp iretten igjen.

 

Barnefar har tatt fra meg alt det å være mamma, hanhar ødelagt barne sitt og meg, med trusler osv, jeg tør ikke å gå ut nesten å ha det sosiale livet mitt pga han.

 

Jeg sitter her å tenker vis jeg gir han alt, kanskje han slutter er jo det han vil, jeg orker ikke mer av bf. det sies att man skal kjempe for barnet, det har jeg gjort, men mange synnes det kanskje er ganske så egoistisk å skrive fra seg alt, men på mange måter er nok det det beste også, da slipper barnet å bli satt opp mot den andre, da får barnefar faktisk ta konsekvensene av å syke ut den andre og han må stå mfor det. jeg har fått nok. orker ikke mer.

 

Jeg har tenkt tanken i 6 mnd nå, at beste for alle er kanskje det, dette er ikke tull og forventer kun venlige svar, er ikke lett å\ skrive dette for er faktisk utrolig glad i barnemitt, men en strek går grensen for hva man må tåle når det gjelder den andre.

[Pjokkenogmamma]

Stakkars deg jenta mi, du har det skikkelig tøft, det skjønner jeg. Jeg tenker at kanskje du er så langt nede at du ikke ser noe annet alternativ nå og at du tenker at det er det beste for alle. Kanskje du også på grunn av alt rundt har fått litt mer anstrengt forhold til barnet ditt og tenker at barnet ditt har det bedre uten deg? Og da tenker jeg at jeg synes så synd på deg for alle barn trenger både mor og far og det virker som om du er veldig glad i barnet ditt. Du burde gå til en psykolog og få litt hjelp med å ta vare på deg fremover, og kanskje du kan si til barnefaren at du kan la barnet ditt være hos han og at du har samværsrett over en periode sånn at du får kommet deg litt på bena? Men jeg synes at du kanskje er litt for langt nede til å kunne gi deg selv gode råd nå. Bruk venner og hjelpeapparat og bare la ting "hvile" litt. Klart du er sliten av all kranglingen og alle de vonde og usikre situasjonene, men du trenger ikke å gi fra deg alt med en gang. La jævelen tro du gjør det mens du bygger deg selv opp og henter litt nye krefter. Ikke la deg knekke. Klem

[winneboo]

Barnefar høres helt syk ut! Ingen normale mennesker gjør sånt. Ikke la han få hovedomsorgen for barnet deres, det kommer ikke til å bedre situasjonen for barnet ved å bo kun hos far.

 

Det beste for barnet ditt er at du ikke lar deg knekke. Hvor gammel er barnet ditt forresten? Jeg syns ikke 50\50 er idelt når foreldre ikke kan samarbeide. Kanskje prøve å gå tilbake til vanlig samværsordning?

[Anonym bruker]

Han er helt syk ja. det er rettsak i februar, jeg har gått til pykolog men det brukte han mot meg nå så tør ikke å gå å snakke med vedkomende siden alle skal inn i rettsaken, jeg for min del ble faktisk det å bli mamma det værste i helle livet mitt, ikke for at jeg fikk barn, men å ha en sykopat etter meg helle tiden, bf følger etter meg, spionerer og spørr ut venner av meg så han kanskje kan få noe på meg i en rettsak. jeg orker ikke flere telefoner trusler osv, orker ikke at han skal sett op barne mitt, jeg er utrolig glad i baret, er ikke det men må få fred snart før jeg gjør noe drastisk her. takk for at dere har svart, ikke meningen å syte, eller synnes syndt på mefg selv, jeg fortjener sikkert det han gjør, er sikkert noe med det også, vis jeg orker å kjempe litt til så kanskje jeg kommer opp igjen, men veit ikke. har holdt på i tre år med trakasering av han, jeg er så lei, lei alt, det er ingen ting annet en en god mamma jeg vil være, men jeg klarer ikke, ser i grunn ikke noe posetivt med det å være mamma, han har virkelig klart å ta fra meg det å være det.

 

Jeg tror ikke han får det noe bedre der, tvert om,jeg har gjort alt for barne mitt, men nå orker jeg bare ikke bf mer, han har klart det han vil. jeg bare klarer ikke mer av noe, skal hente han til torsadgen, kan ikke si jeg gleder meg stort heller, tenker bare at det blir ett problem, ikke at han er det, han er trosalt det beste,m en jeg må tenke på hva som er best for alle tre, ikke et jeg tror det er den beste løsningen å gi fra seg alt, men i sikt er det kanskej det, for da har i hverfall barnet bare en å forholde seg til, jeg og bf klopmmer aldri til å sammerbeide noen gan, jeg kan ikke utsette barne miott for det, han er bare tre år, slutter han å plage meg og ikke snakke styggt hadde det hvert andeleds men det vil han aldri gjøre, kjenner han for godet til det.

[hgutto]

Kjære deg:)

skjønner godt at du sliter.. er ikke godt når noen syker deg så ned..

du er nok en kjempe god mor, men der er grenser for hva et menenske tåler, såpass har jeg skjnt i livet..

men, for din lille sønn sin skyld, ikke gi opp, han trenger deg:)

for med sånn n syk far trenger den lille mammaen sin..

sender deg en klem og varme tanker.. stå på gi ikke opp.. dr vil komme lyspunkt i livet:) selv om det ikke ser slik ut nå..

[:::) Frøken Velferdsrett]

kanskje du skal si det sånn som du føler det nå?

 

si at du føler barnet blir dratt i to, ødelagt og delt på midten og at du ikke orker å se på det. så de får bestemme ett hjem og en med vanlig samvær, helst med avtalle der foreldrene slipper og snakke med verandre til daglig, og med faste meklingsmøter der dere kan ta opp ting.

 

var det ikke kong salimon som sa til to kvinner som kranglet om ett barn "ta kniven og del barnet på mitten, så får dere en del vær". den ene kvinnen tok kniven mens den andre sa "nei ta henne du, bare ikke drep henne". og da viste kong salimon hvem som var den ekte moren til barnet....

[jegvilogsåhaettnyttnickidag!]

Signerer mortilgunnar.

 

Ser at du har det vanskelig og kanskje du skal se på alternativene akkurat slik du gjør nå ? Sier ikke at det er "rett" eller "feil" av deg å gi fra deg hovedomsorgen, men synes faktisk det er modig av deg å gå inn og se på alternativene slik du gjør. Hva skjer om du sier fra deg omsorgen og kun har samvær, hvor mye samvær, hvordan tror du situasjonen blir da ? Det KAN jo være situasjoenen da blir roligere både for deg og barnet, Kanskje du da kan ha mer overskudd til barnet når du har det også ?

 

Tror du ved å gå inn i problemstillingen slik du nå gjør tør ta og føle på alternativene for barnet mer enn de alleraller fleste mødre noen gang tør, når begge foreldrene står og drar i ungen må en gi slipp... og som i eksempelet over er det gjerne den som faktisk bryr seg mest om ungen...

 

Kan du ikke forsøke gi litt f... og ta kontakt med psykologen din og diskutere alternativene ? psykoligen vil ha taushetsplikt om dette, også i en ev omsorgssak for retten.

 

 

Ønsker deg masse lykke til !!

[Anonym bruker]

Jeg synes det er kjempemodig av deg og tenke denne løsningen, og jeg skulle i mange tilfeller ønske at andre mødre kunne tenke slik!Vi eier ikke barnet noe mere enn faren, bare fordi vi er mødre!

Jeg ser at far har 50 %, hvordan fungerer dette i forhold til barnet?Får han det stellet og den oppfølgingen han trenger?

For dette er jo det vesentlige om far skal ha foreldreansvaret, klarer han hverdagen?Vil barnet ha det bra?Og føler du innerst i hjertet at dette klarer han, så hadde jeg vært (mere)sikker i min sak. La han få den daglige omsorgen, slik at barnet slipper å bli en kasteball!

Det kan jo også hende at det ikke er så "stas" for far med hovedomsorgen, heller!Og at han selv etterhvert finner ut at dette ikke var noe.Da får du tilbake omsorgen, og far har ingenting å lage bråk for....

[desember-nurk=)]

Jeg har fra dag 1 sagt til barnefar at den dagen det blir slutt mellom oss og han krever delt omsorg (50%) skal han få hovedomsorgen og jeg bli samværsforelder. Min datter skal ikke bli en kaste ball mellom sine foreldre. har selv en venninne med store problemer etter at hun var annenhver uke hos sine foreldre i ti år med post-it lapper som eneste kommunikasjon.

 

Jeg vet at pappaen er absolutt like flink med henne som jeg er og kan tilby henne et trygt og godt hjem.

Nå skal det også sies at jeg og bf akkurat har blitt sammen igjen, så håper ikke det blir aktuelt med det første..

[Anonym bruker]

Hei, forsto jeg det rett at retten har valgt å bestemme at dette er en prøve ordning for dere? Jeg trodde ikke en rettsal i Norge kunne gjøre dette? Ikke gi opp. Ut fra hva du forteller orker du litt til, for vil du at en slik mann skal oppdra ditt barn? Barnet ditt trenger deg.

[:::) Frøken Velferdsrett]

de kan ikke dømme 50/50 men de kan "tvinge" foreldrene til å gå med på det. slik at det ikke blir en dom men noe foreldrene blir enige om.

[Anonym bruker]

Kjære mortilgunnar, kan du forklare dette litt nærmere. Er det et vedtak eller arbeider retten så hardt på at mor og far bare kommer til enighet for at en av de ikke orker mer? Forsto ikke dette. I hvilke situasjoner gjør de dette? Når de ikke kan lovfeste det kan de vel heller ikke "tvinge". Da kunne de like godt hatt retten til å lovfeste det. Er litt i samme situasjon selv. Venter på at ballongen skal eksplodere fra far sin side. Stille før stormen for å si det slik.

[winneboo]

Jeg forstår hvordan du føler det. Her har det også vært krig i 3 år.

Det første året hadde jeg det på samme måte som deg, jeg sa klart i fra til han at den eneste kontakten vi skulle ha var når han sendte mld angående henting og levering. Jeg sa at jeg ikke svarte på mld som omhandlet andre ting. I tillegg avtalte jeg med mine foreldre at han skulle hente de hos de, så jeg slapp å se han. Slik var det i ca 1 år å det bedret situasjonen. Nå klarer jeg endelig å treffe han under henting og levering, men han har også sluttet med de stygge mld sine.

 

Si til han at du ikke godtar at han snakker til deg på en slik måte. IKKE svar på mld eller tlf når han ringer. Svar kun på mld angående tidspunkt for henting og levering. Ikke diskuter med han når han kommer, si hei, gi han barnet, gi barnet en klem å si hadet, å gå!

Slik gjør jeg det hvertfall. Kort og enkelt.

 

Den BESTE løsningen er at du ikke gir opp barnet ditt. Barnet ditt har detr kjempefint med deg. Selv om du og faren er i konflink(desverre) så må du fortsette å kjempe. Vis barnefar at han ikke får knekke deg!

Ta kontakt med det offentlige, få til et møte på familievernskontoret å fortell de rett ut hvordan du har det. Fortell hva barnefar gjør. Få han til å forklare seg til de som jobber der.

 

Ikke la han ødelegge livet ditt vær så snill. Du er sterk mamma, han er bare svak, det er derfor han rakker ned på deg. Har du tross alt holdt ut så lenge så er det et tegn på at du har styrke i deg. Ta vare på den styrken. Bruk den! Den er jo der!

 

Har du behov for å gå til psykolog, så gjør det! Hvis barnefar bruker det mot deg så la han gjøre det. Da kan du kort fortelle at barnefars oppførsel som er grunnen til at du faktisk har behov for å snakke med profesjonelle. Si han ødelegger livet ditt, selvtillitten din, selvbildet ditt.

 

Grav deg opp av gjørma, du hører ikke hjemme der. Du hører hjemme her oppe, her oppe alle skal være. Ikke la et annent menneske styre livet ditt. Har du noen å støtte deg til? foreldre, venner?

[:::) Frøken Velferdsrett]

det som er, slik jeg har forstått det er at retten hele tiden prøver å få mor og far til og komme fram til løsninger seg i mellom. fordi de mener at en avtalle som begge to går med på, er bedre en en som de bestemmer. det betyr jo at man må gi og ta. og i en slik sitvasjon vil man jo nødig fremstå som vanskelig, det tjener man lite på. så når far argumenterer med at det er det beste for barnet, og at mor ikke kan si noe annet for de har ikke en gang prøvd. så skjer det at far og mor blir enige om at de skal prøve 50/50 for en periode. for å se hvordan barnet takler det. at mor eller far føler seg presset til å gå med på dette eller andre samværsløsninger i mange tilfeller tviler jeg ikke på

[Anonym bruker]

Vet du om dette har skjedd? eller i spesielle tilfeller? Mitt barn er 2 år, og bf og jeg prater ikke sammen. Han har vanlig samvær pr i dag, men jeg er redd han er i ferd med å kreve noe annet.

[:::) Frøken Velferdsrett]

nå frarådes det 50/50 for barn under 3 år av barneombudet og mange mener at barn burde være store nok til og kunne si i fra at de ikke trives, for å ha en slik løsning.

i tillegg anbefalles det at foreldrene bo nærme verandre, dere må snakke sammen og ha ett samarbeid.

 

hvorfor prater der ikke sammen? om det er han som er vanskelig og vrang, så setter det jo han i ett dårlig lys og viser at han ikke tenker på barnet. osv.

 

jeg tror at slikt som nevnt ovenfor oftest skjer i saker der det er rettsak rett etter brudet og begge har muligheten til og miste hovedomsorgen. da er det vel letter og presse dem til og ingå et slikt kompromiss dem i mellom. slik jeg forstår deg så har du allerede hovedomsorgen, noe som gjør det vanskligere for dem og overtalle deg til 50/50.

 

jeg tror ikke du skal være fryktlig beskymret. du må være sterk, og vite hvorfor du mener det du mener om samvær og bosted. men i en rettsak er det jo skjeldent slik at en vinner og en taper. det blir ofte en mellom ting av det som foreldrene ønsker.

 

men dette blir mye babbel og generelt prat, for jeg aner jo lite om deg og jeg er ikke noen spesialtist på barnefordelig i rettsaker