Ønsker veloppdragne barn..

[Mamma*til*Emma]

Er det mulig å få veloppdragne barn i vår familie som er satt sammen av mine, din og vårt barn?

Har hovedomsorgen for mine jenter (7 og 10). Men de må også selvsagt forholde seg til sin fars grenser / regler. Hans gutt er fire, og er her en dag i uken og annenhver helg. Han er da mest hos mor, de bor alene. Hun er veldig rund i kantene, og han har ganske frie tøyler der. Likevel følger han ganske godt reglene her, sålenge vi er tydelige og konsekvente. Men vi vil jo ha mindre påvirkning i hans oppdragelse, enn vi har overfor jentene.

I helgen hadde vi barnedåp, og i kirken satt han med besteforeldrene. Oppførte seg ikke bra, bet bestemoren i klærne og ville stikke av og løpe opp til alteret. Alt med et stort flir rundt munnen. Far holdt dåpsbarnet, så jeg reiste meg etter hvert og hentet han da han ville løpe fra bestefaren. Han hører på meg, jeg er nok litt streng (eller konsekvent som jeg liker å kalle det). Under middagen begynte han å rope på brus og mat. Hjemme er han grei med bordet, da vi har jobbet mye med dette. Lurer litt på om det kan være pga av at faren ikke kunne gi ham full oppmerksomhet og service hele tiden. Han måtte hjelpe til, snakke med gjestene o.l. Ikke tro at mine barn er englebarn heller da, men det er lettere for meg å justere grenser der enn for stebarnet. Føler jeg må forklare og argumentere for far dersom jeg ikke er enig i oppdragelsen. Han ser ikke alltid konsekvenser, og vitsen.. Så blir endel diskusjoner. Slitsomt.

Fint hvis noen har noen tanker rundt dette.

[Gjest]

Hei du!

 

Nå snakker vi om et tema som jeg er veldig opptatt av, og engasjerer meg veldig i...Kall meg gjerne uberstreng! (det tror jeg bio-mor synes..)

 

Min ste-datter bor hos oss 2.hver uke, og må følge reglene som gjelder her i huset til alle døgnets tider. Reglene er utarbeidet i samarbeid far og meg i mellom, og vi er 100% enige om at dette er ett sett med regler som vi begge må/bør ha for å trives med de barna vi har innom til stadighet. (Her er dørene åpne for de fleste konstellasjoner av barn!)

 

Vår "konsekvent-het" har smittet over på mor og hennes kjæreste. Vi har initiert flere ganger å ha et felles møte, og endelig har vi klart å ha 2 møter der vi har satt ett felles sett med regler på det å hjelpe til hjemme og hva hun kan bidra med til familien, normal folkeskikk og så er vi "nesten" enig om ting som TV-titting og surfing på nett og mobilbruk. Ikke værst synes jeg. Men det krever litt kamel-svelging og kompromisser. Men det er faktisk viktig for barna at man er enig om reglene og at man følger dem.

 

Først og fremst så må du og pappaen klare å bli enige dere i mellom hvordan dere skal forholde dere til reglene og hvordan de skal håndheves. Vær ærlig med ham, og si at dette er viktig for deg og din trivsel. Men husk, ingen foreldre, uansett kjønn, liker kritikk, så legg det frem på en måte som ikke er bebreidende, men til det beste for barnet!

 

Ønsker dere masse lykke til. Ta gjerne kontakt om du lurer på noe, for jeg er som sagt veldig opptatt av dette med oppdragelse, og er faktisk hellig overbevist om at min bevisste holdning til nettopp dette har gjort at hans datter føler seg som en like stor del av familien, selv om hun ikke er her hver eneste dag.

[Gjest]

Jeg synes fars gutt oppførte seg akseptabelt i dåpen, gitt at han er 4 år. Selvsagt bra at du grep inn, men ikke noe problem at du måtte gjøre det.

 

Helt naturlig at dine jenter (7 og 10) oppfører seg som 7 og 10 åringer i forhold. Hadde fars gutt også vært 7, og likevel oppført seg som du beskriver, DA hadde dere hatt et problem.

[Mamma*til*Emma]

Takker for fint svar. Godt å høre at det er flere som er opptatt av dette:)

Jeg blir nok ekstra engasjert pga jobben min. Er førskolelærer og har jobbet i ti år i bhg. Så har plukket opp mye erfaring og teorier angående oppdragelse. Men det blir straks vanskeligere når det gjelder deg selv og din egen familie, og selvsagt enda vanskeligere når det er stebarn i bildet. Føler at jeg tråkker far på tærne..

Jeg mener at det ikke er akseptabelt at en fireåring biter bestemoren sin.. Dette er en enkelt episode, men illustrerer at det er vanskelig å være del i en familie med stebarn og steforeldre.

[Gjest]

Det er ikke akseptabelt å bite levende vesener. Bestemor eller ikke.

 

Men du skrev da "bet bestemoren sin i klærne"? Ikke bra det heller, og bra du stoppet ham. Likevel et mye mindre problem enn om han hadde bitt HENNE synes nå jeg.

[-Hengebuksvinet-]

så jeg håper du ikke krisemaksimerer utfra dette. Selv har jeg 2 rolige gutter, og en villbass av en jente. Vi har vært akkurat like konsekvente med henne, men hun kan likevel være en prøvelse for tiden. Er 3 1/2. Og i denne alderen tester de jo ekstra mye grenser, om de opplever at det er litt ulikt hos mor og far. Så sånn sett synes jeg 4 åringen deres høres ganske så normal ut.

 

Tror det er lett å skylde på den andre parten, når ting ikke går som forventet. Vi har hver sin særkulls, som er like gamle. Sammen er de dynamitt, og lenge gikk jeg og irriterte meg over at moren hans ikke var like streng som oss. Men så kom jeg frem til at hun kanskje ikke trenger å være like streng, siden hun bare har en. Og de lærer jo uansett etterhvert at det er ulike regler. Kanskje synes mor vi er håpløse også, som ikke duller så mye med barna?

 

Vi har alltid hatt felles regler for alle barna, selvfølgelig tilpasset alder. Siden mannen min på mange måter er strengere enn meg, har vi måttet kompromisse en del. Og det vil nok alltid dukke opp problemområder, men så lenge man jobber i samme retning går det som regel bra.

 

[ostekaka]

Joda det ønsker vi vel alle :-)

Nå har jeg baby og en på tre, altså midt i trassen. Baby teller ikke enda, men føler ikke alltid jeg får den eldste til å oppføre seg like fint som jeg skulle ønske hele tiden. Barneoppdragelse er ikke alltid like lett synest jeg. Ikke greier vi alltid å bli enige om hva som er det riktige å gjøre i forhold til vår felles, og det er temmeligproblematisk ofte å skulle bli enige om ting som gjelder hans særkulls.

 

-Hos oss år det også på det du sier om at en ikke har like mye påvirkningskraft på barna som hovedsaklig er hos sin mor. Mye skjer jo med eksempelets makt, og slik lærer en både på godt og vondt.

 

-Hos oss er stebarna mye større, enn hos deg, og de er ofte såre og vare på kritikk fra oss, særlig da fra meg, for de tar det som inndirete angrep på deres mor.

 

-Hos oss er ikke far alltid like positiv til innblanding når det gjelder særkullsbarna, både fordi han aller helst vil kose seg med dem, fordi det er synd på dem og fordi han mener jeg er for hard mot dem.

 

-Hos oss byr det også på konflikter at det er ulike regler som gjelder for vår treåring og dem, regler som ikke bare er aldersbetingede. Faren er den strengeste mot minste, og forventer av og til mer av han på tre, enn han på tretten, når det gjelder oppdragelse. Takke pent, ikke svare surt, snakke respektfullt til voksne, vente på tur, ikke skape seg når en ikke får viljen sin etc.

 

-Hos oss byr det også på problemer når det settes dårlige eksempel som minste kopierer, nettopp fordi vi ønsker jo veloppdragne barn. Det er mange ting stebarna mine gjør som jeg håper jeg aldri kommer til å akseptere fra mine, bare fordi det er letteste utvei der og da.

 

Men det er jo ulike måter å håndtere ting på, barna er ulike, situasjonene ulike, og vi voksne har jo også ulik standard for hva vi ønsker og hvav vi synest er akseptabelt.

Men at hvordan oppdra barn kan være et litt problemfyllt område særlig da i en nyfamilie er det vel ingen tvil om. Og da ikke bare i forhold til hva som er lov og ikke lov, og grensesetting og korreks, men også i forhold til å formidle verdier, oppmuntring, oppfølging og den mer positive delen av oppdragelsen.

[Mamma*til*Emma]

Det er ikke lett å oppdra barn i utgangspunktet, men utfordringen blir større når det er mine, dine, våre. Barn er flinke å tilpasse seg ulike regler i ulike miljøer, men spriket bør helst ikke bli for stort. For min stesønn er nok dette tilfellet. Men han trives godt her selv om vi er mer "streng" (liker ikke det ordet) enn mor. Hos mor får han lov til mye han ikke får hos oss. Legge seg seint, spise snop i ukedager, gå ut uten nødvendig påkledning som sko og jakke når det er kaldt, bl.a. Han får selvsagt mer oppmerksomhet der siden han er aleine, og det å dele på den er nok vanskelig for ham. Og hva er da riktig? At han får full oppmerksomhet og oppvartning hos oss også siden han er så lite her? Eller at han er en naturlig del av storfamilien? Jeg mener det siste. Det er jo slik hverdagen hos oss er. Vi er to voksne og fire barn som skal leve sammen som familie.

 

Min erfaring fra egne barn og ikke minst jobben min tilsier at barn tjener best på å ha klare regler å forholde seg til. Og en oversiktlig struktur på dagene. Jeg opplever ofte at foreldre i barnehagen blir positivt overrasket over hva barna deres mestrer. F.eks. sitte i ro med bordet, smøre mat, kle på seg selv, hjelpe andre, spørre om hjelp, ta hensyn til andre barn, rydde osv. Barna klarer jo dette hjemme også dersom vi som foreldre kan tørre å forvente det av dem.

 

Mangen tanker om dette..

 

[Gjest]

Jeg synes det er lite relevant at "barn tjener best på å ha klare regler å forholde seg til. Og en oversiktlig struktur på dagene" I BARNEHAGEN.

 

Mange som jobber i bhg er opptatt av at de nettopp IKKE skal oppføre seg som pedagoger i privatlivet overfor egne barn og stebarn.

Du har vel hørt utsagn fra kolleger som at "HJEMME ønsker jeg bare å være mamma".

Man ønsker barn som tilpasser seg bhg (og senere skole og arbeidsliv), men som PRIVAT er noe mindre kontrollerte enn hva barn er i barnehagen.