Til dere som sier dere har dårlig råd!

[Anonym bruker]

Jeg tviler ikke på at det stemmer, og jeg må si at jeg med skrekk og gru ikke hadde klart meg med de beløp som skisseres etter at faste utgifter er betalt. Men hvordan havner dere i slike situasjoner?

(Jeg spør fordi jeg er uvitende om dette).

 

Vi har en samlet inntekt på mellom 800' og 1 mill i året, og vi har begge bra utdannelse og greie jobber. Har investert lurt (syns vi selv) i eiendom på et relativt tidlig tidspunkt i livet. Vi har spart penger, slik at vi har et stort buffer dersom en av oss skulle miste jobben.

Jeg vil også nevne at jeg i en periode i livet har vært eneforsørger, arbeidsledig og med milliongjeld i bolig-, bil- og studielån. Men jeg måtte ta grep den gangen, flytte til et billigere sted, selge bilen og leie ut leiligheten min.

 

Er det ikke så at vi har de samme mulighetene i et lite land som Norge? (Dette er ikke ment som drittslenging, bare undrer).

[Anonym bruker]

Det er jo ikke rart du ikke skjønner det når du har mellom 800000 og 1 million i husholdningen i året.

 

Vi har vel 6-700 000, og føler egentlig ikke at vi har dårlig råd. Men vi må selvsagt tenke oss om før vi gjør store investeringer, som nye møbler, hvitevarer, brunevarer o.l.

 

Det sier mye om vår tid når det å måtte tenke seg om i forhold til sånne ting betyr at man har dårlig råd.

[Sånn kan det gå]

Du sier jo selv at du har hatt dårlig råd i en periode i livet. Slik er det for de fleste. Selv hadde vi dårlig råd tidlig i studietida da vi hadde bare eldstemann enda. Vi 3 hadde da i et par år 1200 kr å greie oss på i mnd når husleie og strøm var betalt, men vi visste jo også at dette kun var en overgang, for når vi kom oss ut i jobb begge to ville jo pengebeholdningen også øke kjapt.

 

En kan jo ikke sammenligne de som er tidlig i etableringsfasen med oss som er veletablerte og har hatt god inntekt i årevis. Dette er vel noe de i etableringsfasen også tildels ser ut til å glemme. Det er ikke "meningen" at en skal ha eget hus, flere dyre biler, alt nytt og eksklusivt av innbo, klær etc når en er 20 år og under utdanning. Sånn er det bare.

[Anonym bruker]

Jeg er eneforsørger, å har under 200 000 kr. i året..

 

Jeg leier billig (4700 kr. mnd. 85 kvm.). Har bil, men den må jeg ha. Men det er eneste lånet jeg har.

 

Jeg har vel ca. 13 500 kr. mnd.

 

Husleie: 4700

Strøm: 1000 kr.

Internett: 400 kr.

Forsikring: 100 kr.

Barnehage: 2600 kr.

Tlf.: 600 kr.

Mine foreldre: 500 kr.

 

Bsu: 300 kr.

 

Tilsammen: 10 200 kr.

 

Sitter da igjen med 3300 kr. som skal holde til mat, bensin, bleier, toalettartikler og ekstra regning som ofte kommer en gang i blant.

 

Jeg har ikke sjans til å spare akkurat nå. Men nå skal jeg begynne å jobbe. Å jeg gleder meg. For jeg er vant med å leve med lite, så da skal jeg begynne å spare, å få spart opp en buffer. Har så lyst, men har ikke hatt sjans til nå.. Liker ikke å være helt tom til tider nei..

 

Men jeg syns det er rart at du ikke skjønner.. Eller kanskje ikke vil skjønne. For du vet vel at ikke alle kommer like godt ut av ting? Da hadde det jo ikke vært så mye fattigdom og elendighet i verden.. Så egentlig litt rart å ikke forstå det..

 

[Anonym bruker]

Hvorfor har du valgt et yrke som betaler så lite? Er alene selv, og faren til barnet er død. Brukte OS og studielån til en utdanning som gir minst 350, som de fleste 3 årige sikre utdanninger gjør. Jobbet en dag i uken ved siden av, den dagen vi ikke hadde forelesninger, og barnet var hos dagmma. Jobber 100%.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke i jobb nå. Jeg skrev jo det at jeg nå skulle begynne å jobbe, å at jeg da skulle begynne å spare.. Dvs. at jeg får en jobb med inntekt, helt grei inntekt.

[KaMa]

Nei, vi har ikke de samme mulighetene i et lite land som Norge.

Den ballasten du har med deg fra din oppvekst, og måten du nyttegjør deg den er ganske avgjørende for hvordan du velger og takler livet som voksen.

I så måte er det ganske mange som ikke opplever den valgmuligheten som du tror vi har.

 

Ellers er det fryktelig mange faktorer som spiller inn når det kommer til privat økonomi. Jeg syns det er ganske rart at du ikke forstår det, dersom jeg skal tro at dette innlegget ikke er tull.

Og jeg trodde de fleste her inne hadde fått med seg at DiBs brukere er ganske vidt spredd når det kommer til alder og hvor de er i etableringsfasen, så å fremheve at dere etablerte dere tidlig er litt rart. Det spiller jo ingen rolle, med mindre du tar utgangspunkt i at vi alle er like gamle.

[Gjest]

veldig glad for at du påpeker det oktaviastar

 

vi er unge å vi leier.. venner rundt oss er besatt av å kjøpe osv osv osv.. alt skal eies.. ikke har vi bil heller pga vi vet at vi kan ta buss å det er det vi har råd til nå..

 

vi prøver å kjøpe inn alt nødvendig nå før mini kommer så sparer vi resten på en kapitalkonto så vi har nødpenger til neste år (termin 1jan)

 

sambo blir fast ansatt i november. håper han stiger i lønn også da.

(en gjør vel somregel alltid det)

 

men vi slapper mer av med ting og tang.. vi tenker ikke på at vi må ha alt nytt og fancy.. men vi har det også veldig koselig her hjemme

 

folk som skal ha alt nytt virker veldig rastløse og generelt utilfredse.. virker sånn sånn som jeg ser det. at de ikke klarer å slappe av..

 

vi prøver å gjøre masse for å spare penger på mat osv osv.. gjør meg ingen verdens ting. føler meg faktisk ganske bra når vi klarer å halvere matbudsjettet fordi vi er bevisste :)

[Anonym bruker]

vi har begge full jobb, og har eget hus.

Men vi er 22 og 28 år gamle, og har ikke tatt lange utdannelser.

 

Vi har mellom 3 og 400 000 utbetalt i året, og klarer oss helt fint, selvom det kan være litt trangt iblant.

 

Men vi vil nok aldri komme opp på lønna som HI nevner her...