En VELDIG vanskelig situasjon, håper på råd

[mor til Eline<3 bebi i magen:)]

Er ei jente på 23 år, har ei datter på snart tre fra et tidligere forhold

Er gravid i uke ti, noe som er veldig vanskelig, kastet ut gubben i dag...

Han er 31 år, og har slitt med rus i mange år...når han traff meg for ca to år siden begynnte han å levere urinprøver, som ble rene etterhvert..

Nå litt i underkant av et år har han fortsatt hatt sprekker.

Han misbruker subutex som han setter i åra...

pluss at han er veldig kontrollerende og penger har stadig forsvunnet...

Han bare klager på meg hele tiden, alt jeg gjør er galt!!

Er helt nedkjørt psykisk!!!! For å si det mildt

Ikke gidder han å jobbe og eier ikke nåla i veggen, han bor gratis hos meg og jeg betaler alt, føler meg skikkelig utnytta!

Var på tur til lillehammer i helgen og når jeg kom hjem var armen hans helt blå og jævlig!!

Tror ALDRI han kan forandre seg!

Det som er så trist er at hadde han bare vært nykter så hadde han vært verdens herligste gutt, han er veldig snill når han har hatt nyktre perioder...

vet ikke hva jeg skal gjøre med den lille i magen eller hva jeg skal gjøre med han....

har det jævlig nå...

klarer jeg å være alenemor til to? har så mange tanker...

håper noen kan gi meg noen råd...

[M@mm@ til 6 småtroll <3]

Det høres ut som du er kommet i en vanskelig situasjon ja. Jeg beundrer deg virkelig for å ha tatt det setget å fått ham ut av hus!! Det er tydelig at du er en moden, fornuftig mamma, som vet å ta de riktige valgene for barna dine.

 

Jeg er overbevist om at du fint vil klare deg alene med 2 barn, du har jo allerede klart det med ett!! Kanskje har du noen i nærheten som kan hjelpe deg med avlastning av og til, eller feks barnehage, som også kan fungere fint som avlastning.

 

Dette med rusproblematikk er et veldig vanskelig tema, man vil jo gjerne tro på kjæresten sin når han lover å holde seg rusfri, men det viser seg jo gang på gang at det er vanskeligere enn man tror å holde seg unna rusen. Dersom dette er mannen du vil dele livet ditt med om han hadde vært rusfri, er det jo allikevel lov å håpe at han en dag tar til fornuft.. Bare ikke ha for høye forhåpninger, da blir fallet så mye høyere.. Dersom han forbedrer seg, og du ønsker ham tilbake en gang, tror jeg det er viktig å vente lenge før han flytter inn, dette for å være mer sikker på at det ikke blir sprekker.

 

Ønsker deg masse lykke til, dette klarer du, det er jeg overbevist om!!

[mor_til_2_84]

Huff, det der hørtes da ikke greit ut..

Det er klart du kan få det til som alenemor. Bruk tiden frem til fødsel på å skaff deg et godt nettverk, så du har mange støttende mennesker rundt deg. Fortell åpent til de som er glad i deg om den vanskelige situasjonen din, så vil de garantert stille opp når du trenger det.

Hadde jeg vært deg, ville jeg for all del holdt meg langt unna denne mannen. Om ikke for din egen del, så for barna sin. De har krav på ro og stabilitet rundt seg, noe han helt klart ikke kan tilby de.

Kontakt nav og forhør deg om hvilke rettigheter du får som alenemor. Kanskje det finnes en organisasjon for aleneforeldre der du kan treffe andre, og møte litt forståelse?

Skjønner at du ikke kan ha det greit nå, men vær litt full av F og fortell deg selv at du og dine barn fortjener så ufattelig mye mer enn en mann som ikke tar ansvar for seg selv. Det er mulig det er synd på han, og at han trenger hjelp, men det kan ikke være din prioritet nå. Du er mamma, og det er din aller viktigste oppgave. Mange alenemødre har klart det før deg, men du må nok innstille deg på at det kan bli tøfft til tider. Men klare det gjør du. det er du jo bare pent nødt til.

[Helene <3 Sarah&Anniken]

 

Ja du klarer å være alenemor til to. Det er jo bedre enn at du må være praktisk alenemor til 2 og i tillegg ta deg av en narkis.

Bra avgjørelse, og tar du han tilbake fordi du blir ensom eller får dårlig samvittighet, så setter du fremtiden til barna dine og deg selv på spill.

 

Det hjelper ikke hvor snill han hadde vært hvis han hadde vært nykter, for det er han ikke. Hvis han evt blir det en gang så kan du jo heller vurdere å la han ha litt samvær med barnet sitt. Sorry ass, men jeg hadde aldri gidda å drasse på en slik snylter. Var tidligere en del av et ganske belasta miljø, selv om det ikke gikk så langt at folk satte skudd etc (ikke når jeg var der iallefall ). Det beste jeg har gjort hele mitt liv er å kutte alle bånd til alle de personene som drev med rus rundt meg. Ja det var ensomt og vanskelig en periode, men når jeg så disse vrakene, hørte dem gjenta "mantraene" om hvor nykter de er nå og hvor mange uker de har holdt seg uten etc, så var det igrunn ikke et så jævla stort tap likevel.

 

I ettertid har flere blitt nyktre og vi har gjenoptatt kontakten. De har vist full forståelse for at jeg ikke orka å ha kontakt med de, og har bedt om unnskyldning for diverse episoder. Hvis din type/x er like heldig som dem så klarer han det også, men det er han som må greie dette, ikke du som skal bære han - det er som med barn.. Hvis oppførselen ikke får konsekvenser så slutter de heller ikke med det.

 

 

[mor til Eline<3 bebi i magen:)]

tusen takk for svarene...kjenner jeg får frem sinnet inni meg istede for å være lei meg,

nei fytti han har vært jævlig stygg med meg!

Så har bestemt meg... tar han ikke inn i hus igjen!!!

Dette skal jeg klare!

 

[Tigerpote]

JA, du klarer å være alenemamma til 2! Bryt med mannen, uansett hvor vondt det er og hvor fin han er når han er nykter. Jeg var også sammen med en narkoman, heldigvis ingen barn, men herregud, ikke kast bort livet ditt. Du blir jo medavhengig, der livet ditt styres av hans rusmisbruk. Og spesielt når det er barn inn i bildet. Kan jo bli styr med barnevern og politi. Dessuten, barn oppfatter MYE. Du skylder også de å komme deg vekk fra rus og bråk.

[mor til Eline<3 bebi i magen:)]

Ja barn oppfatter mye, datteren min har vist tendenser til å være litt redd han... og vil aldri gi han klem (enda hun er ei skikkelig kosejente)

Hun ser jo hver dag at mamma er den underdadige!

IKKE bra, får skikkelig dårlig samvittighet..har liksom ikke ville insett det tror jeg!

Nei skylder barna mine det! Et rusfritt, trygt hjem!!

Og jeg selv fotjener bedre, nå har jeg vært "mamma" lenge nok for han!!

Orker ikke fler skuffelser!

 

 

[Gjest]

øhm. har du to nick? var bare et innlegg som kom nå som kunne vært ditt..

[Elisa ♥2 barnsmor♥]

Ja, dette klarer du!

 

Jeg er vel ikke i en så probl situasjon, men 31 gravid med nr 2 med annen enn nr 1 og bf gir blaffen og skal ikke møte barnet, har nok med sin "gamle familie".

 

Stå på, søk støtte og praktisk hjelp i familie og venner og hold han unna barna når han ikke er nykter.

 

Lykke til!

[ojoj, NÅ er det liv i leiren!!]

tenk på tv aksjonen som var nå på søndag.... den handlet jo om barn som vokser opp med rus. Utrolig mange sterke historier/tragedier og du må ikke utsette barna dine for det! Han mannen har jo en egen mamma, og han er voksen, barna dine har bare deg.. uansett hvor vondt det blir, og om samviittigheten din for han skulle komme sigendes, må du "fortrenge" det og minne deg på at du gjør det eneste du kan, du KAN ikke gjøre noe annet enn å skåne barna dine for denne mannen/rusen osv- Lykke til! du klarer det! Kanskje du kan ta kontakt med blåkors for støtte og hjelp? Siden de jo nå akkurat har hatt dette på dagsorden, dette du går gjennom nå. De kommer til å støtte deg og hjelpe deg, de har erfaring med å ta seg av pårørende til rusmisbrukere. De kan støtte deg i valget med å kutte kontakt og skåne barna for hans misbruk.

[min tur snart?]

Hei. Jeg skjønner du er i en veldig frustrerende situasjon,og det er veldig viktig å ta de rette avgjørelsene for både deg og barna. Jeg skal være helt ærlig,jeg regner med at det kommer masse negative svar tilbake,men det får bare være. Jeg vet hva jeg selv hadde gjort,jeg hadde tatt abort(jeg er 34 år nå og har levd litt og fått masse erfaring,og sett andre rundt meg som sliter med både for mye ansvar og hvor det er rus med i bildet),jeg vet det er et vanskelig valg,men jeg tror det kan være det beste på sikt,for både deg og barna,du har allerede en fra før,og etter det du har opplevd er du langt nede,og det er ikke så lett å få en ny baby¨å ta seg av,det er slitsomt å være aleinemor for 2,det er lett å forsømme både barn og seg selv,ikke har du noen far som kan stille opp heller,jeg vet ikke hvordan foreldrene til denne karen er? har du god kontakt med de? Barn trenger oppmerksomhet fra både mor og far,endten de lever sammen eller ikke,jeg har selv en datter fra tidligere forhold,ho er nå 6 år,og har mye kontakt med faren sin,men jeg vet ho sliter litt med dette,det å ikke ha begge sine sammen. og i og med at det er rus med i bildet så regner jeg ikke med at han kommer til å være så mye med i bildet i det hele tatt? Du er ung også,og trenger å få være litt ung,jeg tror helt sikkert at når du kommer over dettte finner du en kjempegutt du kan starte et nytt liv med,og få familie med han. Lykke til uannsett.

[Gjest]

Hei.

Vil råde deg til å kontakte Amathea.

Der vil du kunne treffe noen å snakke med om den situasjonen du har havnet i, og som vil kunne veilede deg videre uansett hva du bestemmer deg for både med tanke på mannen og barnet.

 

Lykke til videre!

 

(Og JA, du klarer helt sikkert å være en kjempegod alenemamma for to små.)

[Tigerpote]

En annen ting, er at når han har deg får han både i pose og sekk; han kan både ruse seg og samtidig ha et godt hjem, varm seng, mat, penger og annet. Høres brutalt ut, men du gjør ham bare en bjørnetjeneste. Først når han ser hva han mister når han mister dere, vil han måtte gjøre noe med egen situasjon. Enten vil det gå oppover eller nedover med ham, uansett vil han måtte endre på noe i livet sitt. Det er uansett ikke DITT ansvar. Det trodde jeg at det var, at jeg ikke kunne være så hjertløs at jeg skulle forlate noen som var på knærne liksom. Han har ansvar for sitt eget liv, og må få hjelp av hjelpeapparatet, dersom han ønsker det.

[Tigerpote]

Herregud, min tur snart, du kan da ikke oppfordre folk til å ta abort! Problemet hennes er hennes manns problemer, når de forsvinner ut av livet hennes vil jo tilværelsen bli mye lettere! Mange som er alenemødre, og mange gjør en kjempejobb. Jeg har en venninne som var alenemor til 3 (har mann nå), hun sleit fælt, men fikk da hjelp. Å oppfordre noen til å ta livet av sitt eget barn på grunn av denne sulliken av en mann, blir for drøyt. Det er jo ikke hennes skyld at han ruser seg! Hva med andre gravide som sliter med andre ting, dårlig økonomi, dårlig parforhold, depresjon, angst,dødsfall i nærmeste krets, sykdom og annet, skal de også ta abort da eller? Er det bare for de med perfekte liv (finnes de???) som du mener kan føde barn?

[min tur snart?]

Jeg sa bare hva JEG ville gjort,og det må da være lov. Ja det er mange som sikkert greier det bra,og det er dessverre mange som IKKE gjør det,men som i prossessen "glemmer" barna sine litt. Jeg har ei nær venninne som har 2 barn med en som ruset seg,og nei det var jo ikke hennes skyld at han ruset seg,men som ho selv sider idag(nå er vi begge 34 år),så hadde jo selv ho valget om å få barn m han heller ikke,og det har vært et helvete til tider,med en som lover å følge opp,men som ikke gjør det-og hvem tror du lider aller mest?? jo barna,det er de som tar mest skade av den ustabiliteten det er å vokse opp i "den verden". Moren blir selvfølgelig både frustrert,sint og lei seg,og tro ikke at det ikke går utover barna,for det er ofte de som får støyten,ved å ha en sliten og frustrert mor (du nevner dødsfall kattmalla,jeg regner med du selv ser hvor dumt det blir,det er jo noe veldig uforutsigbart da,som regel)la alle ha den meningen de har,selv om du ikke alltid er eig selv. Det som er viktig å tenke på er barna,dems trygghet og stabilitet bør være det aller viktigste,det mener jeg

[septemberpiken]

Jeg er til en viss grad enig med min tur snart, jeg... Jeg tror nok at HI helt sikkert vil klare å være alenemamma til 2, men jeg tror likevel det er viktig å tenke igjennom hele situasjonen. Pappaen til barnet vil alltid være pappaen til barnet, uansett om han er kastet ut av huset (og nei, det er ikke hennes skyld at han ruser seg, men det gjør ikke situasjonen noe bedre av den grunn). Jeg ville ikke oppfordret til verken det ene eller det andre, men ville tenkt meg godt om... mange barn som er vokst opp med rusmisbrukere som foreldre (i huset eller ei) sliter lenge med det... det er trist, men det er sant.