Forelska,men det er alt!

[Anonym bruker]

Er gift med verdens deiligste kjekkeste mann..(i mine øyne hvertfall.) V har 2 barn sammen og jeg har en sønn fra tidligere.

Det har seg sånn at han hele tiden har hatt problemer med å knytte seg til min sønn, noe han også har sagt til meg. Jeg har på en måte akseptert dette og tenkt at så lenge han behandler barna likt er det greit...

Men det gjør han ikke... Min sønn blir tydelig satt til siden både av mannn min og hans familie.. Har flere gode eksempler på dette,men selvfølgelig er det jeg som er overbeskyttende! Er så lei av å høre det...jeg vil jo bare at min sønn skal føle seg elsket på lik linje med sine søsken..

Det skal nevnes at min sønn er 5 år. Fryktelig usikker og kontaktsøkende hos andre.. Dårlig selvtillit og begynner fort å skrike...

 

Min mann har også en veldig dårlig negativ holdning ovenfor alt igrunn... Alt er et ork og det er noe med alle utenom han selv...

Flere i min familie sliter med å vøre rundt han,spesiellt når ungene er tilstede.

Det virker som han hele tiden er annspent og venter på at noen av barna skal slå seg slik at han kan si,ja sånn går det!! I dette huset er det ikke rom for å vøre sliten el trøtt. Da er han i gang med sine trussler om å ta fra de spill eller leker.

Guttene får ikke lov å egle sånn som søsken gjør, da blir han sint.Er de gla og danser litt rundt får de beskjed om å roe seg...Han klarer rett å slett ikke å slappe av å nyte barna...

 

Jeg kunne fortsatt og fortsatt....Det skal nevnes at vi går til familieterapi..Vi vil begge at dette skal fungere. Men jeg ser ikke lenger så lyst på det. Dette er forferdelig vanskelig siden jeg fortsatt er veldig forelska og følelsene er der..

 

Vi klarer ikke å kommunisere,alt jeg sier blir tatt som kritikk og jeg er sliten av å vøre hans konkurent!!!

 

Skulle ønske han kunne våkne en dag å vøre fornøyd med det livet han har istedenfor å irritere seg over alt!!

 

Hva syntes dere?? mg og barna har det så fint sammen når ikke han er hjemme. Når han kommer blir ungene umulige kranglete og stemmningen blir amper....

 

Takker masse for svar!!!

[Anonym bruker]

vær så snill noen- kom med råd til meg!!!

[Anonym bruker]

Veldig vanskelig å komme med råd her...

 

Jeg er og sammen med verdens herligste mann, sammen har vi to barn. Han har ett fra før.

 

Først og fremst må jeg innrømme (selv hov politisk ukorrekt det er) at jeg ikke er glad i hans banr på samme måte som våre felles barn. Barnet bringer med seg fantastik mye logistikk, kontakt med kranglete ekskone, henting, bringing, bytting av dager her og dager der og krangling om alt fra himmel til helvete (med eksen). Det er vanskelig å ikke la seg farge av det når man skal forholde seg til barnet. Jeg prøve hardt - veldiog hardt - men må semtidig være ærlig med meg selv. Livet hadde vært lettere med bare fellesbarn.... sånn er det bare.

 

Lunten min er nok derfor også litt kortere med hans barn - jeg forventer at barnet skal te seg slik som jeg ville oppdratt mine barn om de var på den alderen (8 år) - noe det ikke gjør. Veloppdratt, for all del, men lat, gidder ikke bruke hodet og gjøre ting på eget initiativ og "slipper drit rundt seg over alt". Skitne tallerker, sure sokker, leker..... ting hører hjemme et sted, ikke midt på stuegulvet - og ihvertfall ikke når barnet reiser avgårde til moren uten å rydde etter seg først. Jeg er sikkert urettferdig, men jeg blir irritert.

 

Like orden og ryddighet og ikke flaksing og turning i sta - høres litt sånn ut med mannen din og. Hopping og spreting er flott, men gjør det i hagen eller på lekerommet eller på terrassen - ikke midt i stuen der andre oppholder seg. Da blir jeg og sur og stresset.

 

Det er selvsagt ikke OK at mannen din ikke er hyggelig med sønnen din, men du kan ikke forvente at han alltid ser på han i samme lys som deres felles barn. Det er utopi og noe man bare tror ide man forelsker seg og alt er roserødt. Da tror man at klart det går fint - det er ikke så enkelt. Så kan folk godt si at det burde du tenkt på før du innledet forhold og at det er jo ikke barnets skyld +++++ - helt riktig, jeg er enig. Men verden er dessverre ikke så enkel eller rettferdig.

 

Ikke vær overbeskyttende med sønnen din - det vil terge din mann mer. Jeg får neller når min man tar sitt barn i forsvar for ting som det fortjener å få beskjed (på en ordentlig måte) om "bare" fordi det er et skillmissebarn. Synes vi synd på barna blir de stakkarslige. Lever vi videre så normalt som mulig, får de og en bedre form for normalitet i hverdagen.

 

Dette ble langt og surrete og kanskje ikke råd i det hele tatt - jeg prøver vel bare å si at det er ikke lett å være steforeldre - noe man kanske først finner ut når man får felles og egne barn.

 

En helt annen sak - er han sur og grinete på generelt nivå - uavhengig av barna, bør han gå i seg selv. Det er slitsomt å leve med et surt menneske. Jeg vet det - min mann har i perioder vært super moody - dog det har kommet seg veldig med årene. Som regel bunner det ut i noe de ikke er fornøyd med i sitt eget liv. Noen ting kan løses, andre kan ikke. Det må du ta et standpunkt til selv - uavhengig av hans atferd rundt barna. Er det han som han er, eller er det han ift barna/ditt særkullsbarn??

 

Lykke til - sorry om dette ble surrete....

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

Uff, anonym 12:27 20.10. - jeg får skikkelig vondt av stebarnet ditt, jeg. At ungen skal få dårlig samvittighet når den er hos mammaen sin hvis den kommer på at den glemte rot på stua hos pappa og stemor? Stakkars liten, åtte år!!

 

Ja, du er urettferdig. Og jeg får bare lyst til å ta med stebarnet ditt ut av hjemmet ditt og gi det en god klem. Jeg sitter igjen med følelsen av at ungen føler seg uønsket hos deg. Det er da ikke ungen sin skyld at den har havnet hos deg. Og det er du som er den voksne. Du MÅ klare å skille mellom barnet og mammaen til barnet, mellom barnet og situasjonen rundt det. Jeg syns du høres trassete og grinete ut, og det er ikke godt verken for stebarnet ditt eller dine egne barn.

 

Det er på tide at du aksepterer livet slik det er. Du har et stort ansvar for at stebarnet ditt skal ha det godt. Det virker ikke om om du tar det ansvaret på alvor.

[Anonym bruker]

anonym 10.51.- Det er jeg som skrev det første innlegget.. TAKK for din mening. Jeg leste det anonym over hadde skrevet igår og tenkte at dette gidder jeg ikke engang å svare på. Så umoden og egoistisk går det ikke ann å være. Jeg mener ihvertfall at hvis man skal kalle seg en stemor el stefar må man også ha de følelsene som trengs for å gjenomføre rettferdig behandling! Hvis ikke man har de følelsene er det opp til deg som voksen og stå opp å si at- dette er faktisk ikke rettferdig ovenfor barnet,så jeg velger heller å gå.

Man kan ikke velge sin partner og ønske vekk barna eller enda verre ødlegge dems selvtillitt pga egne interresser og egoisme...

 

[Anonym bruker]

Anonym 12:27 her - hun dere bomber sønder og sammen.

Kjære dere, trekk inn forsvarspiggene, og innse at for å få frem poeng må man sette ting på spissen. Mulig jeg uttalte meg knotete og kronglete, men det da aldeles ikke synd på særkullsbarnet her i huset...! Barnet er en lykkelig og harmonisk 8-åring som ser ut til å komme ut ganske velbalensert til tross for konfliktene mor og far har hatt gjennom årene.

Til mitt forsvar - jeg er en GOD stemor! Ihvertfall i følge de aller flese rundt oss som kjenner oss. Mine uttalelser i mitt innlegg er tankene mine satt på spissen - det jeg tenker når jeg tar meg selv som utgangspunkt og hva min idealsituasjon gjerne skulle vært som utgangspunkt.

Jeg gjentar - det er UTOPI å tro at man har det samme forholdet til et stebarn som sitt eget barn. Jeg tror at de som påstår de har det enten ikke er ærlig med seg selv eller er eksepsjonelle mennesker (og jeg kjenner ikke mange slike...). Det betyr ikke likevel ikke at man ikke kan ha et OK bra forhold til barnet. Det betyr bare at det er mange elementer som følger med det å ha et stebarn.

Jeg er streng, men rettferdig. Og ja, jeg forventer at en 8-åring klarer ganske mye på egenhånd. Ihvertfall denne 8-åringen som er over gjennomsnittet smart, velartikulert og omsorgsfull. I det legger jeg at barnet klarer å dusje på egenhånd når det blir minnet på at nå er det noen dager siden sist (merk: dusjen er skrudd ned til barnehøyd, alle såpene og shampoene er stilt frem og håndkle ligger på kanten), barnet klarer å plukke opp sure sokker og underbukser når det kler av seg og kaster disse i skittenstøykurven det har i sitt eget garderoberom. Barnet klarer å ta med seg halvspiste tallerker med middagsrester eller kveldsmat fra TV-stua og kaste i søpla og sette inn i oppvaskmaskinen (joda, barnet får lov til å spise kvelds foran Disney innimellom). Enkle ting å forholde seg til og enkle ting å forvente. Jeg synes ikke dette er for mye forlangt fra en 8-åring. Dog gjøres alle disse tingene for barnet hjemme hos biomor. La meg bare si - en 8-åring trenger ikke mor til å vaske seg i dusjen, det klarer hun/han fint selv dersom man legger til rette for det. Og det er det det handler om - legge til rette for at barnet skal bli et selvstendig, ansvarsfult menneske. På lik måte som jeg ønsker for og vil forvente av våre fellesbarn.

Så til det dere antagelig reagerer mest på. At dere tror jeg "fryser henne ut" av hennes egen familie (finner ikke noe bedre måte å sidet på). Dette er vås og pølsevev. Alt jeg sier er at JEG synes det er vanskeligere. JEG føler at det er ikke bare bare å være stemor. JEG sliter med det til tider. Jeg snakker om mine følelser her (noe som også er viktig i det store bildet), jeg snakker IKKE om hvordan jeg ter meg ovenfor barnet. For å berolige dere (i den grad det er ønskelig el nødvendig) - hvem kjøper klær til henne; jeg. Hvem henter henne mest på skolen; jeg. Hvem leser leksene med henne; veldig ofte er det jeg. Jeg har en stor omsorgsrolle ovenfor henne. Så dersom dere øsnker å fremstille meg som monster-stemor; vær så god! Jeg prøvde kun å belyse tingene fra ”andre siden" ift din mann. Det er ikke alltid enkelt å være ste-, det tror jeg er viktig for bio- å huske....

Tydeligvis var dette bortkastet energi. Ønsker deg likevel lykke til, for det er ikke lett å gå rundt å ikke vite hva man skal foreta seg....

 

[smiia]

Kjære du som blir bombet sønder og sammen, vil bare rekke ut en hånd til deg i denne stormen av usaklig idealistisk propaganda som til stadighet florerer her inne på dette forumet. Noen ser det dessverre som sin oppgave å dunke den o store sannheten og den rette vei i hodet på oss som

a) har mot og selvinnsikt nok til å hente fram i lyset også de sidene ved oss selv vi ikke er så stolte av

eller

rett og slett er litt dårligere mennesker en den gjengse hop

(Tror ikke vi kommer til enighet om a eller b her inne)

 

"Ja, du er urettferdig. Og jeg får bare lyst til å ta med stebarnet ditt ut av hjemmet ditt og gi det en god klem. Jeg sitter igjen med følelsen av at ungen føler seg uønsket hos deg. Det er da ikke ungen sin skyld at den har havnet hos deg. Og det er du som er den voksne. Du MÅ klare å skille mellom barnet og mammaen til barnet, mellom barnet og situasjonen rundt det. Jeg syns du høres trassete og grinete ut, og det er ikke godt verken for stebarnet ditt eller dine egne barn."

 

Eh... her synes jeg din hoved-bøddel går over seg selv i å påberope seg innsikt og klarsyn i din situasjon. Og det uten å ha truffet verken deg eller ungen. Imponerende...

Dessuten, bruken av ordet "voksen" her inne er litt artig, tydelig at folk legger forskjellig i det. Det virker blant annet som om det er ok for en som påberoper seg å være "voksen", å tiltale andre som de mener tilhører gruppe b (se ovenfor) på til dels usaklige og ufine måter.

 

Til slutt en liten kommentar til den godeste HI som hever seg sånn over denne onde stemoren. Det kan nok være hardt å høre det fra andre siden, altså bli penset innpå tanken at kanskje din kjære ikke ser på din sønn med samme briller som det du gjør (mors briller). Men du ville vel ha innspill som gikk på hvordan nærme deg din kjære, ville du ikke? Eller ville du bare ha medhold i at han er en drittsekk som ikke elsker sønnen din like høyt som deg?

Vel, for å nærme seg folk så må man nok være innstilt på å "take a walk in their shoes", altså prøve å sette seg inn i hvordan de har det, selv om det er ubehagelig at de ikke har de samme følelsene og oppfatningene som deg.

 

[Anonym bruker]

"Bombe-dama" her )

 

Puh, godt å vite at det finnes flere vanlige, levende, dødelige kvinner som meg som skjønner at en verden med mine, dine, våre, deres, alle sine og gud vet hva, ikke fungere som Brady Bunch på en rosenrød søndags formiddag! Jeg melder meg inn i kategori A jeg, og er "stolt" medlem.

 

Sånn er jo bare livet - noen ting er vi gode på og andre ting er vi mindre gode på. Og det vi en gang trodde vi ville være gode på for alltid, er kansje ikke det vi er best på i dag. Men så er vi kanskje veldig gode på andre ting istdenfor..... Er du med...?? )

 

Uansett, min familie er en "vanlig blandingsfamilie" alle skal prøve å fungere sammen i de ukene vi er det og hver for oss de ukene vi er det - gnisninger under veis? Så absolutt, og jeg innrømmer det høylydt!

 

Hipp hurra for deg som også melder deg ut av kategori C - den kategorien som består av "Überkvinner" som elsker alle like høyt og idealistisk - omtrent sånn som løvene og lammene på forsiden av Jehovas Vitner sitt blad Vakttåret..... ) Kvinnene i kategori A og B er ihvertfall ærlige.....!