En barnefar som bare lager problemer!

[Anonym bruker]

Heisann.

Klage- og undreinnlegg fra meg.

Jeg er gravid i 27 uke med en eldre mann. Selv er jeg 22 og han 37. Han har to barn fra et tidligere forhold. Vi er ikke sammen og er begge single.

Han har bedt meg flytte inn med han, selv om han ikke har noen romantiske følelser for meg. Understreker selv at dette er fordi han er i en økonomisk vanskelig situasjon, og det hadde passet fint om vi delte utgiftene, framfor å bo hver for oss. Også er det jo fint for den lille, sier han, i en bisetning. Jeg sa selvfølgelig nei. Klarer meg selv.

 

Da jeg ble gravid, fikk jeg beskjed om at dette selvfølgelig var mitt valg. Han skulle stille opp uansett. To uker senere fikk jeg beskjed om at jeg ødela livet hans om jeg ikke fjernet barnet. Han prøvde å tvinge meg til abort (stort sett de tre første månedene) gjennom å terrorisere meg med dårlig samvittighet (ødela hans barns liv, hans liv, truende meldinger og mye stygge ord...). Jeg beholdt selvfølgelig tulla.

 

Barnefar lånte 5500 kroner av meg til regninger. Dette var i april. Han har stor forbruksgjeld og masser av inkassoer (luksusfellen). Jeg ba om å få disse tilbake tidlig i september da jeg fikk det veldig stramt økonomisk selv. Han har ikke vist noe tegn til å ville/prøve/ønske å betale de tilbake tidligere. Dette var et helvete å få til å skje. Løgner, utsettelser og jeg vet ikke hva. I oktober kom pengene. Da etter mengder skjeldsord, beskjed om hvor grusom jeg var, at han ikke ville ha kontakt osv..

Tiden før og gjennom første del av svangerskapet, var vi litt på gang. Jeg har blant annet sendt noen "intime" bilder av meg selv til han (disse er forøvrig så close-up at du skal kjenne meg særs godt for å kjenne igjen at de er av meg). Disse har han truet meg med "å bruke i mot meg, om jeg presser han" (hva nå dette skulle bety, da jeg ikke har presset han til noe som helst..annet enn å betale meg tilbake pengene mine).

Han har ved en annen anledning uttalt at "vi får se hvem som får omsorgen for barnet" og "vi får se hvem som må betale bidrag til hvem". Han legger her til grunn at jeg lider av angst og depresjoner (gikk på anti-depressiva i 6 mnd da jeg var 17 (!!) og fikk sovepiller for angst da jeg og min samboer flyttet fra hverandre etter 4 år. Ble boende alene og slet med nattesøvn).

 

BF er antakeligvis verdens mest vinglete og psykisk ustabile menneske. Han går fra, i samme samtale, å si at jeg er verdens verste, mest egoistiske menneske, til å be meg flytte inn hos seg. Når han spør om jeg vil komme bort og snakke litt, og jeg svarer med å spørre om han har tenkt til å engasjere seg i sin babys liv, svarer han "nei, med store smiletegn bak. Dette er jo galskap!? Mannen er jo gal!?

 

Er det noen mulighet for at han kan få omsorgen for barnet mitt?

Hvordan skal jeg nå sørge for at jeg får fult foreldreansvar (redd for at han vil ha delt foreldreansvar). Kan jeg KREVE dette?

Videre ønsker jeg at han ikke skal ha noe samvær alene med babyen før hun er fylt et år. Han kan gjerne besøke henne, men med meg tilstede. Ønsker at han skal ha henne annen hver helg etterhvert (det vil han også). Kan jeg bestemme dette? At han ikke får ha henne alene første året?

Kan jeg bestemme at jeg skal ha all permisjonen? At han ikke får pappapermisjonen sin (som han forøvrig ønsket å bruke for å reise til syden), og at den overføres til meg?

Skal selvfølgelig oppføre han som far da jeg skal ha barnebidrag og siden min datter forhåpentligvis skal ha kontakt med han når hun blir litt større.

 

Jeg ønsker å legge til at jeg er en voksen, ansvarlig jente og at jeg ikke vil ha noen problemer med å klare å forsørge både megselv og barnet mitt..både økonomisk og i ikke minst i forhold til kjærlighet. Og det er jeg mektig STOLT over:)

 

[Moi 32]

Dette var en vanskelig situasjon og mange vanskelige spørsmål. Du kan nok ikke regne med å få noen vettuge svar på noe så innføkt her, men kanskje noen har noen erfaringer å dele med deg...

 

Om jeg var deg ville jeg definitivt tatt kontakt med NAV så fort som ulig, så kan de hjelpe deg å komme i kontakt med riktig person som kan følge deg opp i denne saken her.

 

Lykke til!

[Gorgonvaktmester]

Tja, basert på den ene sidens fremstilling høres jo ikke fyren helt riktig ut.

 

Når det gjelder spørsmålene om permisjon, foreldrerett osv. må vel en domstol vurdere det dersom partene ikke er enige. Tror ikke du uten videre kan "bestemme" at han ikke skal ha alenesamvær osv. Jeg antar at du har tatt vare på SMS-meldinger og annen dokumentasjon av det han har stelt til av problemer, dette vil styrke din posisjon i et evt. rettsmøte.

[Anonym bruker]

Kjære deg :-)

 

Dette er ikke så vanskelig som de over skisserer, egentlig. Det eneste du må sørge for- UANSETT- er at du ikke deler foreldreansvaret ved fødselen. Det er DU som skal ha foreldreansvaret, og være ansvarlig for din datter. Ikke en vinglete, ustabil mann uten styring på verken følelser eller økonomi.

 

Strengt tatt trenger du ikke føre ham opp som far for å få bidrag. Du får bare minstebidrag på den måten, men du hadde vel neppe fått noe mer uansett, hvis han har en rotete økonomi. Men han kan jo alltids velge å stå på sine rettigheter som far, så det er kanskje like greit å føre ham opp først som sist.

 

Nummer to: ikke vær for snill i forhold til samvær. Han skal f**** meg følge avtalen, og den er det DU som bestemmer så lenge du har foreldreansvar og er den som tar seg av barnet til daglig. Hvis problemer, kontakt familievernkontoret. De kan hjelpe deg, og datteren din, og kanskje ham også. Gå til avtalen med et åpent sinn.

 

Til sist: jeg har selv en datter på ti år (og tre yngre barn med en annen mann) som aldri ser faren sin. Hele forholdet vårt var et feiltrinn, en sommerflørt gone bad, han ville true meg til abort for deretter å klage over at barnet ikke fikk hans etternavn. Han så henne ikke før hun var åtte måneder gammel- og da bodde han allerede med en annen dame. Etter det: tull, rot, et halvt år uten kontakt, deretter mas og samvær annenhver dag i tre uker- og taushet i et år. Gjenta og gjenta.

 

Da datteren min var fire, satte jeg foten ned. Joda, det er fint å ha en far. Men ikke for enhver pris! Hun var ikke tjent med å ha en far som ikke kunne holde avtaler, som flyttet hit og dit, som kunne være stille i et halvt år for så å overøse henne med gaver. Barn trenger stabilitet, over alt i tilværelsen. Kan ikke far tilby det, så be ham dra et visst sted.

 

Jeg for min del hater ikke barnefaren. Jeg er bare glad for at han er borte, at vi har sluppet en million krangler og teite telefonsamtaler- det har vært så bra å ha min datter og meg for oss selv, uten en idiotisk far som lar sine problemer influere på oss. Jeg er ikke sint på ham, snakker ikke stygt om ham, og lar helt klart min datter oppsøke ham hvis hun skulle ønske det. Men da må hun være ganske stor- jeg tenker 15-16 år, når hun er stor nok til å forstå hvorfor jeg valgte ham bort, samtidig som hun er stor nok til å forstå at han kanskje hadde sine (gode eller dårlige) grunner til å være som han var.

 

Bottom line er uansett: er far en dust, så har dere det bedre uten ham! Enkelt og greit!

[Anonym bruker]

jeg trur du kan bestemme det første året om han skal ha henne eller ikke. vet det er snakk om en tid da dem er baby men husker ikke hvor lenge. ikke skriv under på delt foreldreansvar med denne mannen, han virker jo helt uberegnelig. jeg har selv vært og forsåvidt er(barnet er stort nå) i en lignende situasjon. bf passet barnet da han var ett år og la seg på sofaen og sovna...barnet sov på et gulv! og etterpå ga han barnet en boks bønner!!!!! dem gjorde jo det på film var kommentaren til dette.. vet ikke om jeg skal le eller gråte! han har ikke hatt kontakt etterpå. og det er nå 11 år siden. han har fått seg en god far. min eks tok på seg hele fars rollen og stortrives med dette. alle parter. så det er ikke alltid blo er tykkere enn vann!

[Blancanita]

Du trenger jo faktisk ikke og oppgi han som far ved fødsel.......Høres ut som du er en oppegående dame som fikser livet greit selv! :-) Lykke til.

[Anonym bruker]

du kan kreve at barnet er hos deg til fylte ett år, (pga amming og div) og mor får automatisk foreldreansvaret for barnet om man ikke er samboer, e.l. med den andre parten. oppfører han seg sånn har ikke jeg villet la ham ha barnet etter ett år heller da men. ta vare på sms og tlf samtaler. anmeld ham for trakkasering om det er noe grovt du får. lykke til

[*Trollmor* fikk en gutt <3]

Det jeg hadde gjort hvis jeg var i din situasjon er å ikke opgi hansom barnefar. Du får mer støtte av staten en du får av han hvis hanhar økonomiske problemer, og er hanså uinterisertsom du skriver her og jeg får inntrykk av så ville ikke jeg delt den lille med enså hensynsløs person. Jeg har selv en veninne som var i samme situasjon. Hun har aldri oppgitt barnefar, og får støtte av staten. (mye mere penger en om hun hadde opgitt barnefar) hun sa bare hun ikke viste hvem faren var, men jentungen er på besøk der sv og til. Men der har hun Alle rettigheter. så inngne kan komme å forlange noe fra henne, Ikke før eventuelt dateren vil ta en test når hun blir gammel nok til å velge dette selv og faren eventuelt sjerper seg og er villig til å ta annsvar.

En annen veninne av meg fikk sin første fødte da hun var 20. hun hadde heller ikke noe særlig forhold til faren, men hun oppga hansom far til barnet sitt, han er ikke noe snill med Mor eller barn (det vil si, trenger hun en hjelpende hånd kan/vil han aldri ha barnet. Han kjøper aldri bursdag/julepresang til barne sitt, og de få gangene han har barnet kommer hanhjem så fort så mulig med det igjen og vil helst ikke bruke tiden sin på barnet sitt. Den som sitter med sårede følelser er ungen oppi alt dette til slutt. Barne spør mor hvorfor ikke pappa gjør ditt og datt.. Liker ikke pappa meg osv. Dette sliter både på mor og nå Samboeren til mor fordi barnet rett og slett lider under av å ha kontakt med en pappa som egentlig ikke bryr seg noe særlig. Moren til barnet var nettopp innlagt på sykehus. ikke noe alvorlig, men barnet var selvfølgelig engstelig og prpøvde å snakke med faren sin om dette når han var deren dag. Faren hadde ikke brydd seg noe å hadde sagt du får snakke med bestemor for det spiller ikke noen rolle for meg.

Noen er syke. så anbefalingen min er at IKKe oppgi barnefar. La han stå som ukjent. Det går an å ordne sender med dna test hvis det vist det viser seg at faren sjerper seg. Tror både du og barnet vil få det bedre uten pappa. Det er såmange andre flotte Menn ute i verden som gjerne vil ha deg og barnet selv om det ikke er hans biologiske barn.Det har min veninne erfart. Lykke til. Og valget er for all del ditt, men nå har jeg delt min erfaring med deg.

 

Hvis du velger å ikke oppgi barnefaren. Vet jeg du kommer til og klare deg kjempe bra lykke til