Helt ærlig

[Anonym bruker]

....min samboer har to barn fra før av. Jeg gir barnas mor hele skylden for at jeg ikke ønsker ha noe med barna og gjøre. Hun ønsket b l a at barnet mitt skulle dø da jeg gikk gravid med vårt første fells. Dette meddelte hun på en melding som hun senere benekter selv om vi har den fremdeles på en mobil.

 

Jeg har selv valgt å holde meg unna barna, noe som selvsalgt også er et hardt fremmet krav fra hennes side. Holder jeg meg unna kan hun heller ikke utsette noe på meg eller "fritte" ut barna sine om meg. Men selv rett etter "dødsønsket" hennes er hun frekk nok til å be meg, MEG, kjøpe sko til ene ungen. Mente jeg skulle bidra.

 

Driter i om jeg får mye pepper for dette innlegget men kom ann da ste-mødre, hvor mange skulle ikke egentlig være foruten barna? Det kan umulig være bare meg. Av alle nye ord er for meg BONUS-BARN det minst treffende. Bonus, hadde glatt vært foruten.

 

Og til sist må jeg presisere at jeg hadde all verdens beste intensjoner da jeg ble sammen med BF ang barna. Gledet meg til å treffe de og finne på ting med de, ferier, turer, baking hobbyaktiviteter, alt mulig, men det var før jeg skjønte at moren ikke var helt riktig skrudd sammen i toppen. Hos oss legger jeg hele skylden på henne når hun oppfører seg så vemmelig ovenfor meg og barnet vårt. Hun prøvde seg på å få barna til å slutte å si pappa når de var på besøk, men heller bruke navnet hans. Hun hadde også en periode hun brukte taktikken med å få eldstebarnet til å gråte ved å si at pappa ikke ville se henne mere eller ikke var glad i henne mere, for så og hjelpe og slå nummer for henne til en fortvilet far som måtte forklare barnet at det ikke stemte uten å skyldlegge mor.

 

Jeg beundrer alle dere som mener dere klarer å skille helt mellom biomor og stebarn. For meg dessverre har det gått for langt med for mye negativt fra biomors side. Det er så utrolig mye mere hun har gjort. B l a mistenker jeg henne for å ha brukt stillingen sin til å finne mitt nye "hemmelige" nummer på. Har blitt oppfordret av hennes arbeidsgiver til å levere en skriftlig klage for å gjennomgåing av rutine og sporing av data. De tok det veldig alvorlig da jeg forklarte saken og mente det var en mulighet for at hun hadde uttnyttet stillingen sin. Var jo p g a henne jeg fikk nytt nummer. Har jo ikke akkurat lyst til å våkne opp til en melding om at hun ønsker jeg og barnet mitt døde, bare fordi hun har en dårlig dag eller har kranglet med BF(min samboer). Er da ikke min skyld at de har barn sammen.

 

Dette ble veldig rotete men kjenner jeg er temmelig sint her jeg sitter. Så alle dere bio-mødre, av og til, tenk dere litt om og se hva dere faktisk driver med. Vi ste-mødre har valgt en mann med barn, ikke barn med en far. Vi prøver så godt vi kan men når dere (gjelder heldigvis langt fra alle) bare kommer med negative holdninger og en haug med møkk tilbake, hvordan kan dere da lure på hvorfor vi gir opp og ikke gidder prøve mere?

 

Som sagt driter i om jeg får pepper så bio-mødre og lykkelige bonus-mødre, fyr løs. Til dere andre hadde det vært fint med en klapp på skulderen med trøst om at jeg ikke er den eneste som har gitt opp.

 

Igjen, beklager et rotete innlegg

 

PS, de få gangene jeg omgås barna oppfører jeg meg bra altså bare så det er sagt

[Anonym bruker]

Hei :-)

 

Høres ut som en grusom exkone ja... men det er jo ikke barnas skyld!!! Ta deg sammen og gjør livet bedre for disse barna som har en så forferdelig Mamma!!!

 

 

 

[hvorlangtkandetteegentligvære.]

Hei

 

Hvordan er samværet hvis du ikke ser noe særlig til disse barna? Det finnes både gale biomødre og stemødre i dette landet og det er forferdelig synd på barna som havner helt uforskyldt oppi dette. i ekstreme tilfeller kan det faktisk være det beste for barna at stemor trekker seg ut. Hvis hun ikke er snill med barna uavhengig av deg, ville jeg tatt kampen om foreldrerett.

 

Det viktige her er at du ikke synker ned på hennes nivå. Vær en voksen, vær ryddig, tydlig og bestemt. Hvis du ikke har noe å skjule trenger du ikke være redd for at moren fritter de ut etter et samvær (selv om jeg skjønner at dette kan være ubehaglig) .

 

Mye vi som stemødre må finne oss i noen ganger, men jeg har iallefall erfart at så lenge jeg er gjennomtenkt og oppfører meg realt, så kommer man langt både iforhold til biomor og barna.

 

Hva gjør din mann i forhold til dette? Kanskje han må mer på banen?

[Nina 69 G91 J09 J10 ?]

Hei. Jeg kjenner meg veldig igjen i innlegget ditt. Har vært sammen med sambo i 2 år og samboere i 1. Hele denne tiden har jeg ikke fått lov å treffe barna hans.Dette til tross for at biomor kjenner meg, vi hadde en del kontakt da hun bodde her. Jeg har også hatt barna i både barnehage og sfo før de flyttet. Hun tok med seg barna å flyttet ca 60 mil unna to år før jeg og sambo ble sammen så det var ikke jeg som var grunnen til bruddet. Da de bor så langt unna blir samværet ei langhelg i mnd og de fleste ferier. Men, da må jeg reise vekk. Får ikke lov å være på øya vi bor engang.Ungene går da igjennom mine eiendeler. Roter og snoker og formidler videre til mor hva de finner. Vet jo at ungene blir manipulert av mor, og at de nok ikke ville funnet på slikt av seg selv. Alt dette sliter veldig på sambo. Han er helt fortvila, for han vil jo så gjerne at barna skal bli nærmere kjennt med meg også. Ihvertfall nå da vi venter et lite kjærlighetsunder selv. Vi har også fått mld som " ønsker dere dør, at babyen dør" osv. Veldig voksent! Det værste er at ho overfører disse tankene til barna. Spesiellt den største. Så her sitter jeg, og faktisk nesten håper på at det ikke blir bedre. Dessverre. Vet ikke om jeg vil klare å stole på de ungene i nærheten av babyen. Er forferdelig å ha disse tankene når jeg vet hvor sårt det er for sambo, men... Hvor mye skal vi egentlig måtte finne oss i? Vet at det er vi som har valgt en mann med "bagasje", men jeg trodde ærlig talt at den bagasjen bestod av barna hans, ikke en bitter lite voksen kjerring som, av eget valg, flyttet lenge før jeg kom inn i bildet! Huff nei. Det ble negativt dette her, og enda er det mye mer dritt jeg kunne skrevet ned. Send meg en pm hvis du vil prate mer .

Og lykke til. :-)

[Anonym bruker]

Hei igjen, HI her.

 

Hva mener du med at jeg må ta meg sammen? Jeg er veldig fattet jeg på tross av problemene. Jeg har ikke født de barna og de er ikke mitt ansvar noe også biomor har presisert ved å lage denne distansen og drive med "propagandaen" sin. Hvordan kan du be meg ta meg sammen når ingenting er godt nok uansett. Vet ikke om du er biomor eller stemor (eller begge deler) men jeg tror ikke noen har mulighet til å sette seg ordentlig inn i de problemstillinger som følger det å ha en så vanskelig mor for de andre barna. Hvor mye negativt det fører med seg. At det i tillegg er over fire år, nesten fem, siden de skilte lag har tydeligvis ingen betydning OG hun har vært vanskelig før jeg ble gravid også.

 

Det er ikke det at jeg ikke ønsker ha noe med barna å gjøre men etter å ha blitt holdt utenfor så har jeg funnet ut at det er like bra. Sånn jeg ser det så har jeg også et liv. Et liv med et lite barn og en mann med bagasje (som jeg skulle ønske ble hittegods akkurat nå.....) Jeg har ikke lenger overskudd til å blande meg inn og prøve og ta styringen på avtaler de imellom og jeg er lei av å oppfordre til mekling og måtte være den som prøver se ting litt fra begge endre. Det har gått så langt at jeg har blitt syk av det. Så hvorfor skal jeg ikke få lov til å si jeg skulle ønske han ikke hadde hatt barn og eks-kone? Er det bare biomødre som får slenge med leppa her inne?

 

Vet det ikke gjelder alle, men noen biomødre er virkelig ikke godt og som sagt, du tror det ikke før du plutselig får det på matpakka di.... Vet at vi alle vil og ønsker det beste for barna våre men hvordan kan biomødre påberope seg retten til å ha førsteprioritering på faren til sine barn? Å si at de ble født først er litt vel barnslig mener jeg. Og om det er tingen, da velger jeg å si at det er (i vårt tilfelle) hennes egen feil at han forlot henne. Hun var voldelig, manipulerende, hadde et sinne som ikke var normalt, hadde ikke en fiber av respekt i kroppen for noen, manglet totalt empati, skydde ingen midler for å oppnå noe. Min samboer aner ikke hvorfor han ikke dro tidligere og angrer selvsagt på det. Dette er ikke ting jeg har bare hørt fra han men arbeidskollegaer, familiemedlemmer, andre....

 

Og til deg som mener vi burde ta opp kampen med foreldreomsorgen. det orker jeg ikke. Da hadde jeg faktisk aldri følt meg trygg ute. Hun er så utilregnelig at jeg hadde aldri stolt på henne om vi hadde "tatt fra" henne barna. Og vi må ikke glemme at hun da også hadde mistet mye "inntekten" sin noe som ville være å kaste bensin på et allerede farlig, stort bål.

 

 

[Anonym bruker]

Gud bedre så deilig å høre en som tørr å si det som det er! Jeg har lenge grunnet over alle her inne som virker så jævlig harmoniske - alle, ALLE, jeg har snakket med som er stemødre sier at det er et helvete på en eller annen måte. Og jeg er intet unntak.

 

Det er aldri barnets feil. Neivel. Men det er da heller ikke stemors feil at to personer som er foreldre har gått fra hverandre. Min kjærestes eks har gjort det til sitt eget private korstog at han ikke skal se datteren sin. Det er trist, og det er tragisk for ham. For meg - jeg er likegyldig. Jeg syntes det er trist at min kjæreste sliter med en stygg barnefordelingssak. Jeg syntes det er trist at den megga kommer med direkte løgner om min kjæreste. Og jeg syntes det er trist at min kjærestes oppmerksomhet må gå over på en rettsak istedet for andre, mer konstruktive, ting. Men bryr jeg meg egentlig om datteren hans? Nei. Jeg ønsker henne ingenting vondt, og hun er en søt lita jente, men for meg er hun en fremmed, og ærlig talt, så hadde alt vært enklere om hun ikke hadde vært til. Så brutalt er det.

 

Jeg tror vi alle tenker slik, trikset er å aldri vise det. Det er en naturlig, menneskelig reaksjon. Det er aldri morsomt å tenke på at ens kjæreste har vært sammen med andre, og barn er jo det ultimate beviset på det. I tillegg var det for meg et helvete i svangerskapet og tenke på at han hadde vært med på det før, at det ikke var spesielt for ham. Hadde jeg visst at jeg kom til å ha det sånn, så hadde jeg tenkt flere ganger gjennom å få barn med en som allerede har barn. Nå er det bare å gjøre det beste ut av det, og huske på at man aldri skal la det gå ut over barnet.

[Anonym bruker]

Forstår ikke at biomødre ikke forstår at de til syvende å sist ødlegger for sine små uskyldige barn når de gjør sånn..

Forstår deg godt jeg..

Det er ikke alltid opp til stemor å "ta seg sammen" å være den snille, som skal finne seg i alt..

Da kan det nok i noen tilfeller være det beste å ta avstand fra både biomor å stebarn..

 

Selv er jeg så heldig at biomor ikke legger seg noe oppi ting, som ikke angår henne.

Hun virker som en snill dame som jeg ikke har noen ting i mot, å da får jeg selvsagt en enda bedre mulighet til å bygge opp et godt forhold til mitt stebarn..

[Anonym bruker]

Personlig så tror jeg nok at det er mer uheldig for et barn å bli svikta av sin egen mor, enn det er å bli svikta av en stemor.

[Anonym bruker]

Skjønner deg så godt :-)

Både min samboer nå, og min x har 2 barn med 2 forskjellige mødre... Jepp... Så har opplevd 4 forskjellige :-) OG, det har faktisk noe å si hvordan biomor oppfører seg.

 

Ikke alle er like ille, og noen er faktisk ganske ok og gidder ikke bry seg med vårt forhold :-)

 

Det verste er når du får høre hva som kreves av deg som stemor, og hvor viktig det er at du får ting til å fungere, gjøre for barnas beste +++

 

Hvorfor skal du det når Moren selv bare er ute etter å lage helvete for deg. Hva med foreldrenes ansvar for å få dette til å fungere??? Ikke bare sambo, men BIOMOR også..

 

Ok, at det er sambo sine unger, men etter en stund med slik oppførsel kan det fort bli "snudd" til at det er hennes barn... (Følelse man får..)