Å være stemamma er vondt til tider.

[Anonym bruker]

Jeg har en stedatter som er 8 år nå. Ble kjent med henne når hun var 8 mnd bare. Vi har henne regelmessig. Hun bor veldig langt unna, men er her regelmessig.

Jeg er så utrolig glad i henne. VIRKELIG. Jeg savner henne så fælt når hun drar fra oss igjen.

Når hun var her i sommer, så var hun helt på gråten kvelden før hun skulle dra, for hun ville være her litt lenger.

Snakket akkurat med henne på tlf nå. Hun ville hit nå, og hun ville være hos oss i julen. Hun kommer om noen uker, og vi skal ha henne på nyttårsaften i år.

Godt å vite at hun vil hit da.

Av og til tenker jeg at vi kanskje bør flytte til hennes hjemsted, men da mister jo jentene våre her nettverket sitt. Hele vår familie bor her.

Mellomste på 5 gråter hver gang hun drar, og blir veldig ulykkelig fordi hun savner storesøster.

Uff det er ikke bare lett. Hva jeg vil med innlegget? Vet ikke helt, fikk bare lyst til å skrive det ned.

[Attpåklatten :-)™]

Vil sende deg en trøsteklem. Kan ikke være lett når man ønsker å bo nærmere barnet, men at forholdene rundt gjør det vanskelig å gjennomføre det som i deres tilfelle.

 

Håper dere kan finne en god løsning etterhvert.

[nati, knotten & lille karamell]

Jeg synes det var rørende å lese. Så herlig å se at dere som stemødre knytter dere slik til barn som ikke er deres egne. det synes jeg er kjempeflott. Jeg vil bare ønske dere lykke til og håper dere finner en ordning som fungerer for den gode jenta deres:)

[Anonym bruker]

Så godt at noen bryr seg så mye at det gjør vondt.

Jeg er dessverre litt i samme situasjon, bare det at jeg er mor til den det gjelder. Jeg flytter barnet mitt mellom to kontinenter. Far på det ene og besteforeldre på det andre. Alle har det vondt når de ikke er sammen, huff og huff.

 

[Anonym bruker]

kjenner også til problemet...

jeg er mammaen til 2 på 12 og 5 som netopp opplevde at mamma og pappa skillte lag...

vi valgte å ha delt omsorg og flytte ungene annenhver uke...

det funker ikke i det hele tatt...

han minste gråter sårt hver gang han skal dra fra meg og hun eldste er blitt innesluttet og vanskelig...

aner ikke hva jeg skal gjøre jeg...

 

både jeg og ex'n vil jo ha dem mest mulig, og om vi kommer til den konklusjonen at det er bedre at de bor mest et sted, så...., vel...

men da blir det jo krig. for vi vil ha dem begge to...

 

er fullstendig i oppløsning selv jeg, ikke rart ungene er det!