hvorfor tenker jeg slik hele tiden?!?!?!

[HeldigeMEG:)]

tenker på at det er no feil med babyen i magen hele tiden og når jeg egentlig ikke tenker på det såå kommer det ting på tv el jeg møter mennesker med spesielle behov. Jeg er så sliten pga det!!

Blir rett å slett kjempe frustrert og lei meg:(

 

Jeg er i uke 38 nå, så straks fødsel... men hvorfor må jeg tenke på slikt hele tiden!!!

Vi har vært på 4 ultralyder, en i uke8,den vanlige, to 3d ultralyder.. Jeg har spurt og gravd på alle sammen med de sier at alt ser normalt ut=) men det kommer opp uansett, tror det har noe med at sambo har ei kusine med downs..

 

huff, alle ønsker seg jo friske barn!! er jo slik det er..

Men hvorfor tenker jeg slik hele tiden?!?!

 

hjelp meg, få meg litt rolig=)

[HeldigeMEG:)]

trenger virkelig noen ord her...

[solei]

det er typisk å tenke slik men stol på ultralyden du.Hormonene spiller oss ett puss når vi er gravide så dette er ganske typisk.Var plaget selv og da jeg pratet med venner så viste det seg at mange hadde samme tanker men ikkje turte å si noe.vi roet hverandre ned da og skjønte at det var vanlig.Med sistemann var jeg sikker på etter fødselen at noe kom til å skje for ungen var jo helt frisk...men det gikk over etter noen dager.

[HeldigeMEG:)]

TAKK SOLEI=) for svar.. setter så utrolig pris på det.. Jeg blir heelt tullerusk av dette jeg.. tenker å tenker hele tiden...

Gleder meg til å se jenta mi og få bekreftelse på at alt er som det skal, men da bekymrer jeg meg vel for krybbedød etc da... Er ei sånn HØNEMOR jeg som bekymrer meg for alt!

[mamiladi]

Huff jeg kommer til å tenke sånn neste gang for vårt første ble født med hjertefeil... Men på en annen måte så er det ikke noe vits heller for jeg skal jo ha barnet uansett, og så får jeg ta utfordringene hvis de kommer.. Det er ikke så lett, jeg skjønner hvorfor du tenker sånn. Du har jo funnet ut at det slettes ikke er en selvfølge å få et friskt barn. Men, :-) sannsynligheten er størst for at akkurat ditt barn er friskt, på 3d ultralyd blir jo alt sjekket! Sier de at alt ser normalt ut så er det nok det også :-)

 

Sender deg litt fødestøv, sånn at du snart kan få det friske og vakre barnet på magen :-) Lykke lykke til!!

[solei]

Huff,ja det er en pyton følelse.og så blir vi jo så paranoid fordi vi tror så sterkt på følelsene våre.men som sagt er det vanlig og det sa jordmor til meg og.Det er og svært vanlig å drømme negative ting fordi vi frykter.Det står i en bok jeg har at slike drømmer MÅ en ikkje henge seg oppi for de er SVÆRT vanlige å ha.Magefølelsen kan være veldig gal under en graviditet heldigvis!!

Lykke til...snart er det over.

[Myrsnipa-med1blå&2rosa]

Jeg tenkte slik som deg da jeg hadde Adrian i magen, jeg forberedte min samboer på at det kunne være noe galt med babyen. Sa ofte at han måtte være klar over at det kunne være noe galt.

Adrian kom til verden i mars og vi så strax at det var noe som ikke var helt som det skulle være.

Han har vært under utredning av syndromer siden han kom til og de kommer vi nok til å være lenge, jeg vet hvilket syndrom han har, så jeg venter bare på at legene skal få ræva i gir å se det de også.

Jeg skriver ikke dette for å skremme deg, men fordi min magefølelse stemte. Det trenger ikke å stemme på deg! Håper ikke det!

Uansett, han har et syndrom som oftest bare går på det fysiske/utseende og som kan rettes på forholdsvist lett.

Han ser ikke ut til å ha noen psykiske tegn og utvikler seg som alle andre barn, fortere enn noen tilogmed.

Han er mamma sin lille gullklump og jeg ville ikke byttet han for noe! Ikke engang et "friskt" barn.

Svigerfar ser ut til å være litt "redd" for en diagnose, ( han trenger ikke å ha et syndrom selv om alle tegnene er der, ikke sant???)

Men jeg mener at han er jo bare vakre Adrian uansett akkurat som ditt barn bare er ditt vakre barn uasett sykdom/syndrom, mørt eller lyst hår, blå eller brune øyne, korte eller lange ben....

Lykke til med den forestående fødselen og du skal se at det sikkert ikke er noe feil med ditt barn!

Klem fra Meg og Adrian.

 

[HeldigeMEG:)]

er også veeldig godt å få tilbakemeldinger som er slike som denne, for kanskje jeg har rett... men jeg må prøve å tenke posetivt også=)

 

Adrian er jo ikke ett barn med sterke feil/mangler, han har noe man kan rette opp igjen.. slike ting bekymrer jeg meg ikke om i det hele tatt.. jeg er mere redd for ett døfødt barn,downs,sterke sterke feil ved barnet!

Håper inndelig min magefølelse ikke stemmer, har jo såå vondt av å tenke på det!!

huffe=(

[du og jeg og vi to]

Ja, stol på ultralydene!

 

Jeg begynte også å tenke litt sånn mot slutten, enda jeg hadde vært superrolig hele veien og bare lent meg tilbake og tenkt at barnet selvfølgelig var friskt og raskt. Men mot slutten så kom tankene, jeg tror det er veldig normalt, men at du har fått det ekstra hardt fordi det i familien er et barn med downs.

 

De aller, aller fleste føder friske raske barn med helt normale behov, og det tror jeg du også gjør;) Jeg prøvde å stole på det på slutten, at sjansen for at det skulle gå godt var så utrolig høy, og den lille risikoen prøvde jeg bare å feie bort - det nyttet jo uansett ikke å ta den sorgen på forskudd. Tenk så mange ultralyder du har tatt, og to i 3D - jeg tenker at da er sjansen for at de oppdager det hvis noe ikke skulle være helt i orden, ganske stor! Tror ikke du?

[Gjest]

jeg plagde meg selv med dette 3 svangerskap, fordi jeg tenkte "kan ikke være "heldig" 3 ganger"! MEn ut kom han, frisk som en fisk selv om jeg var overbevist om at han ikke var det. Gikk faktisk mange timer etter fødsel før jeg slo meg til ro med at han var frisk og fin!

[du og jeg og vi to]

Men du - har du tenkt sånn hele veien, eller har de tankene kommet nå mot slutten?

[Skravlemamman]

Det er vel en del av det å være mamma - sånn tenker jeg. Husker en venninne av meg som har eldre barn sa at bekymringene bare endrer seg sammen med barna. I magen bekymrer vi oss for at noe er galt, så er det fødselen, så kommer krybbedød, så er det den motoriske og språklige utviklingen da - er alt som det skal, hørsel osv....Stemmer på meg iallefall, nå er eldstemann skolegutt og da er bekymringen på om han passer inn sosialt, blir ertet, kommer hjem uten å bli påkjørt....ja puh....er egentlig ikke en engstelig type , men når det gjelder barna våre så er det vel sånn da,.........du er helt normal med andre ord....lykke til med alt som kommer:-)

 

 

 

Klemmer fra

[SokkeLaila]

Hormonene spiller gravide et kjempestort puss

-tankene og følelsene settes i sving uten at du kan styre det..

 

Kan eksempelvis nevne min egen mor som var 100% sikker på at

jeg kom til å bli født med leppe-/ganespalte, så hun hadde på en

måte blitt fortrolig med tanken på at hun kom til å føde et barn

som krevde mye oppfølging..

 

Ut kom jeg; frisk som en fisk uten en leppespalte så langt øyet kunne se.

 

Hvorfor hadde hun fått for seg at jeg kom til å ha leppe-/ganespelte?

Jo, hun hadde sett en film på TV hvor de som hadde fått et barn med

leppe-/ganespalte hadde lik mamma og pappas bil! Det var tydeligvis

nok for hennes gravide kropp og tanker..

 

Du får nok en helt flott og frisk baby

-men det er vanlig å ha disse tankene som du har, altså..

Lykke til!

[HeldigeMEG:)]

DU OG JEG OG VI TO!!

 

Jeg har tenkt det ganske lenge egentlig, om jeg gjorde det de første 3 mnd tror jeg ikke, ikke som jeg husker.. men jeg har tenkt slik lenge, eller det dukker opp!

 

Ser feks ett barn med en arm på gata,møter funksjonshemmede i rullestol på kjøpesenteret, skrur på tv og der snakker de om downs og atistiske barn (dr.phil), ser på ekstrem oppussing feks der ordnet de hus for en familie med en sønn med kolesterol feil.

Ja du skjønner det ligger i underbevistheten min og dukker opp ofte...

 

Så bekymrer meg kanskje mere enn vanlig... men vi får se om 2-4uker da!! huffe:( gruer meg faktisk,kan liksom ikke si er HUN frisk?!?! med engang hun kommer ut...

[du og jeg og vi to]

Uff, jammen ikke lett snartenavhver. Men jeg har i alle fall to venninner (og ser at flere av de andre har bekymret seg underveis) som har bekymret seg nesten syke underveis, begge med nummer to, de syntes hele svangerskapet ble en stor belastning og koste seg ikke slik de gjorde første gangen. Men ut kom barn som var friske som fisker.

 

Så la den tanken også få plass i deg, at bekymringen din veldig godt kan være ubegrunnet!

 

Og du har faktisk lov til å spørre med en gang hun kommer ut, om hun er frisk. Det er vel noe av det første foreldrene tenker på, kjønn hvis de ikke vet det selvfølgelig - men ti fingre og ti tær som alle sier. Selv om jeg ikke bryr meg så veldig om det skulle være noe fra eller til der - det er liksom ikke det verste;)

[HeldigeMEG:)]

koser meg liksom ikke mye denne gangen nei:( gleder meg mere til å bli ferdig liksom!!

 

Jeg er ikke negativ til å få ett barn med "skader,feil,mangler",men det krever såå utrolig mye av en.. Og for meg som har en frisk gutt på 4år som krever ganske mye og jeg er alene! Føler meg på en måte alene, valget om å gå fra mannen til mine barn skjer etter fødsel etc.. men vi greier å bo sammen å være voksne nå før fødsel og før jul! Etter jul selger vi unna og livet blir annerledes! Derfor ØNSKER jeg meg ett friskt barn til, ikke ei som krever hele meg..

Håper du/dere forstår!!

Barn med spes behov er vakre de og,misforstå meg ikke!

[du og jeg og vi to]

Jeg forstår deg utrolig godt. Alle ønsker seg jo et barn som er som alle andre (vet ikke helt hvilke ord jeg skal bruke) - men verdsetter ikke et som har spesielle behov noe mindre av den grunn. Man tar det som kommer, men det er lov å tenke disse tankene. Det betyr ikke at et barn med downs eller et barn som mangler en arm er mindre verdt, eller mindre elsket.

 

I dag skal man liksom ikke si at man ønsker seg friske barn, men man skal ønske seg lykkelige barn eller noe sånt. Husker det ble kritikk av noen som sto frem i media og sa at kjønn ikke spiller noen rolle så lenge barnet er friskt. Men det er lov å ønske seg barn som har samme forutsetning som alle andre, både for barnets del og for egen del.

[solei]

Akkurat som med meg.jordmor kalte det 3 manns syndrom.da han var 8 timer sitret han sånn og de var veldig opphengt i det.de målte blodsukkeret som var fint...men da tenkte jeg at selvsagt måtte det skje noe,hadde jo hatt følelsen hele tiden.følte de skjulte noe for meg.men han var bare sulten siden han kom noen dager over og var stor.Men etter ett par dager hjemme roet det seg og jeg glemte alt om sykdom!!

[HeldigeMEG:)]

trenger liksom ikke være store greier... men det er de store skadene som jeg går å tenker på

huff, nei og nei, prve de siste ukene å la være da=)

[du og jeg og vi to]

Ja, prøv det! Nå skal du snart få møte ditt lille vidunderlige barn!