Samvær og avstand (litt langt)

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg håper noen kan si sin mening om avstand og samvær.

Mitt lille barn er 15 måneder, og har frem til nå hatt samvær med samværsforelder/pappa ca 1 gang i uken, stort sett hos oss.Vi har vært hos han et par ganger. Mini har aldri bodd sammen med pappa.

Når de har samvær prøver jeg å la dem være alene, slik at barnet ikke skal henge rundt mine ben men heller være sammen med pappa'n.

 

Pappa'n mener nå at mini skal begynne med annenhver helg og en dag i uka med overnatting, hvor pappa da vil hente og levere i barnehage eks tirs-ons.

Jeg mener dette er for brå overgang, da samværet nå har vært i mini's trygge, kjente omgivelser med meg i en viss nærhet. Ikke alltid at pappa blir godkjent når kvelden kommer og mini skal sove, selv om det oftest går greit.

Og jeg mener at ca 1 time biltur er for langt unna til at det er bra for mini med pendling en dag i uka etter barnehage og levering neste morgen.

 

Jeg mener at små barn som ikke er vant til å bo med pappa ikke bør ha fast rutinemessig overnatting hos far før 3 år (støtter meg til uttalelser fra barnepsykologer, og til uttalelser fra fortsatt foreldre)

tror heller mini vil kunne utvikle en tryggere relasjon til pappa'n ved ukentlige samvær, og at de kan være sammen hele dager på dagtid annenhver helg (mini skal sove i egen seng når kvelden kommer)

 

Hva tenker dere?

 

Pappa'n og mini har god kontakt, men er mest "lekekompiser" - når noe er skummelt eller leit eller annet er det bare mamma som gjelder (naturlig nok da det er vi som deler hverdagen sammen)

[Anonym bruker]

Tja, det er ikke enkelt det der:)

 

Forslag: F eks hver helg. Ene helgen fredag til lørdag, neste helg lørdag til søndag(sånn at det kan være greit for dere foreldre også). Det i uken ville jeg kuttet ut. Avstanden er for stor. Og med en overnatting hver helg for en stund, så er jo tiden mellom kort nok etterhvert(ang alderen til barnet). Og etter en stund med dette, så kan en vurdere videre samvær. Men en time unna, er for langt til ettermiddagssamvær, og overnatting i uka.

 

Du nå prøve en gang uansett, så det er egentlig bare å "hoppe i det". 1 år er jo grensen barneombudet sier er grensen for overnatting. Og så kommer jo vurdering av barnet inn. Men tror nok du har mer sperrrer enn barnet, egentlig.

 

Tar pappa'n seg av de grunnleggende behovene til barnet, og passer på ham ellers, så går det nok mye bedre enn du frykter:)

 

Forstår tankene dine, men de må du sortere litt, og se hva som er fornuftig og hva om er styrt av dine følelser.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar.

Må nok jobbe litt med egne følelser,

og må lære meg å svelge flere kameler på en litt enklere måte... (noe som ikke alltid er like lett eller fristende...)

Men godt å høre din mening og forslag!

[Anonym bruker]

ja, det hører med å svelge kameler. Men tro meg; det går faktisk bra:)

 

Stol mer på at pappa'n vil gjøre sitt beste. Sikkert lettere for ham, uten deg i nærheten. Og så må du ikke forvente at alt blir gjort slik du vil. Sånn er det bare. Og husk at det er hverdagen som teller mest.

 

Har slitt med en far som ikke har stilt opp i hele tatt, men har likevel prøvd å få til samværet slik det kunne gå an.

 

Han er tenåring i dag(sønnen min). Og har ikke tatt skade av at der var lang tid mellom hvert samvær, og at pappa'n ikke gjør ting "like godt" som meg( i mine øyne) Her kunne det være snakk om opp til 3-5 mnd uten kontakt, for så å være samvær en hel helg. Dette var da han var på din sin alder. Og senere også. Er sånn enda.

 

Gode råd til deg; ikke bekymre deg så mye. Ting går alltid bedre enn en frykter. Og ikke bry deg om(krangle om) detaljer så mye:) Dette skulle jeg ønske noen virkelig sa til meg for 12 år siden. Så mye lettere livet da hadde vært.