pluttselig skikkelig trist og deppa....

[2 gutter og 1 jente]

Er to dager igjen til termin nå og trodde virkelig jeg hadde forberedt meg selv 100% på at det ville bli nok en overtidsbaby. Siste ble født 16 dager over termin, og siden min mor fødte oss alle laaaangt på overtid så regner jeg med at det blir det samme med meg. Var også på ultralyd for en uke siden og fikk vite at jeg har over dobbelt så mye fostervann som det som er vanlig, og at det vil være lite sansynlig at kroppen da vil starte rier av seg selv. Taklet denne beskjeden fint og bare forberedte meg på ny overtid som ventet. Men så pluttselig i dag som et lynnedslag begynte jeg å gråte og syntes verden var noe dritt. Det er så urettferdig at jeg må gå og trygle sykehuset om å sette meg i gang...jeg vil ha en kropp som fungerer... jeg veit jo at det uansett ender i igangsettelse så hvorfor må jeg gå 16 dager igjen og risikere en syk/død baby. Samtidig har jeg jo en ettåring som ikke har det så godt hjemme med mammaen sin lengre...jeg greier jo ikke gjøre noen ting og har jo bare vondt. greier ikke dette i 2 uker til...kjenner jeg vil grave et hull og stikke meg vekk nå..... jeg er såååååå sliten av å ikke få sove og å føle meg som en dårlig mor. hva skal jeg gjøre? har overtidstime fredag om en uke, men veit jo at de ikke vil sette meg igang da uansett, de vil jo ikke ha igangsettelser i helgene.

[Mamman_til_Adine <3]

Off, jeg er ikke i samme situasjon, så kan ikke si så mye om det. Men sjønner at du trenger noen trøstende ord. Kan du ikke forklare det for dem sånn du skriver det her da? At du kan gå en uke, men ikke noe mere enn det. Hva om de stripper deg/tøyer deg, å prøver å få det igang på den måten da? Så får du bare prøve alle kjærringråd som finnes, uansett hvor klar og lei du er Tenker på deg og sender deg masse fødestøv, LYKKE TIL

[2 gutter og 1 jente]

takk takk! Det kom så brått på meg at jeg er helt sjokka over meg selv. Jeg har sagt til alle i familien hele svangerskapet at det ikke er vits i å mase eller komme med "jeg tror du føder før tiden" kommentarer... for jeg veit jo at jeg har arva overtidsgenet desverre. Så jeg trodde liksom at denne gangen skulle det gå greit...skulle klara å vente til overtidskontrollen og så argumentere for å bli igangsatt. Hadde planen klar, men så bare kolapser alle tankene og jeg ble helt gele og rett og slett ikke meg selv lengre. ang kjærringråd og tøying så gikk jeg igjennom hele lista med forrige uten en eneste smule modning engang. utrolig... ble tøyd 6-7 ganger i løpet av de 16 dagene jeg gikk over.... ingen ting biter på denne kroppen desverre... kroppen min kan rett og slett ikke gjøre jobben sin....drittkropp!!!

[Mamman_til_Adine <3]

Hm, jeg kan ikke si annet enn at jeg håper du får fortalt de hvordan du føler det Ta med gubben til sykehuset og sett han på saken!

[2 gutter og 1 jente]

han er engelsk og tror desverre ikke helt at han skjønner hvordan jeg har det. jeg kan si det rett ut, meeeen han klarer ikke helt å vise den omtanken jeg veldig gjerne skulle hatt nå... så tyr til bim for trøst jeg. godt du svarte, hvis ikke hadde jeg sikkert grått enda mere nå. heheh

[Gjest Mammamoms]

Stakkars deg... De siste ukene/dagene må oppleves som en prøvelse! Du vil sikkert føle på det videre, men jeg tror likevel du vil føle det litt bedre i morgen! I dag har hormoner og følelser slått deg helt ut, men strekk deg mot en bedre dag i morgen!

 

Den lille 1-åringen din klarer seg nok, for jeg tror du er en samvittighetsfull mamma. Snart er du i farta igjen uansett!

 

Lykke til videre! :-)