På vei inn i en ny fase...

[freebird]

Min eldste stedatter er på vei inn i tenårene og det merkes. Hun kan være skikkelig grumpy over småting, hun har plutselig behov for større frihet og har tidvis problemer med å se noe annet enn sine egne behov.

 

Alt dette er jo helt normalt, jeg husker selv at jeg kunne være skikkelig bedriten i tenårene. Men jeg merker selv som stemor at det er litt vanskelig å takle. Ikke fordi jeg misliker jenta, langt ifra! Men jeg klarer ikke å la være å korrigere henne, sette henne på plass om hun er urimelig eller "straffe" henne om hun ikke oppfører seg som folk (dvs ikke la henne se favorittprogrammet på tv el.l.) Mannen min og jeg er mye på farten så det hender stadig at jeg er alene hjemme med barna i noen timer av gangen, det samme er mannen min.

 

Min opplevelse er at mannen min lett kan la en hel del ting fare, noe jeg også er enig i. "Choose your battles" osv, det er ikke alt det er nødvendig å krangle om. MEN, det er alltid et men. Jeg føler som stemor at jeg ikke kan la henne "vinne over meg", at jeg MÅ befeste rangen min på en måte. Samtidig er jeg bekymret for at jeg kanskje befester det litt for mye og at det igjen vil gjøre jenta møkk lei hele meg. Hvordan finne den gyldne middelvei?

 

Jeg trodde før at siden stebarna og jeg har hatt et så godt forhold siden de var små så var jeg "trygg", at vi var så bunnsolide på en måte. Men nå kjennes det ikke sånn lenger, noen ganger blir jeg usikker på utviklingen fremover. Jenta er ikke ufin mot meg eller noe sånt, hun er rett i startgrpoen av å bli tenåring uten at det har slått ut "i full blomst". Men jeg er nå alltid sånn at jeg liker å forberede meg jeg da, derfor tenker jeg mye på dette for tiden.

 

Stedatteren min og jeg har veldig gode samtaler med jevne mellomrom, lurer på om jeg rett og slett skal prate litt med henne om dette ved neste passende anledning. Vet ikke helt hva jeg egentlig vil si til henne, annet at hun skal vite at jeg uansett er glad i henne men at jeg også har forventninger til hennes oppførsel. Om hun gir fra seg positivitet så får hun positivitet tilbake osv. Så blir det jo også ekstra viktig for meg å SE henne når hun faktisk gjør hyggelige og gode ting, hun er jo ikke bare vrang og sur heller.

 

Puh, det aner meg at det ikke akkurat blir mindre jobb å få større barn i huset, selv om det er flere ting de nå klarer selv så blir det nye "arbeidsoppgaver" på oss voksne også. Vel, det positive er jo at når mitt eget barn blir stor så er jeg vel forberedt. ;o)

[*-*]

Jeg har det på akkurat samme måte som deg! Jeg har et veldig godt forhold til mine stebarn, vi er nære og glad i hverandre. Men jeg merker nå som den ene er i ferd med å bli tenåring at det ikke er så greit. Det ene har nok med at steforeldrerelasjonen tross alt er en svakere realsjon samme hvor god og sterk den føles. Det andre er nok at jeg rett og slett ikke er helt klar for å bli tenåringsmamma ennå.

 

Det første året eller to med stebarna var preget av daglig høy innsats og mye energi brukt på at vi skulle få det til å funke og få alle til å trives, hvor hovedfokuset var barna. Jeg husker jeg stadig drømte om dem om natten og hadde et uutømmelig behov for å snakke om dem. Det var rett og slett ganske overveldende å plutselig få to stebarn man bodde sammen med halve tiden. Det har vært topper og bunner og kameler og kriser og gleder og alt det der, men alt i alt syns vi at vi har vært ganske flinke, både voksne og barn. Vi koser oss og har det mye gøy sammen.

 

Selv om prosessen har gått fint (over all forventning på en måte, men mye slitsommere enn forventet på en annen måte), så har det vært forskjell på frustrasjonene knyttet til de to barna. Det har ikke uventet vært tyngst med den eldste, som ikke var så gammel da vi møttes, men som likevel konkurrerte litt med meg om å være pappas kjæreste. Jeg merker jo fortsatt at jeg er mye tryggere på "morsrollen" min i forhold til den yngste, selv om hun nå er flere år eldre enn den eldste var da vi møttes.

 

Selv om det har vært ulike utfordringer, så er jeg veldig glad i og egentlig like nære begge to. De siste par årene har det vært veldig rolig, vi har kommet inn i vanlig hverdagsrytme og er en vanlig familie hjemme hos oss. Men så kommer altså disse fjortisgreiene - det kjenner jeg at jeg ikke er helt klar for. Jeg skulle nok så gjerne ønsket meg noen år til med uproblematisk harmoni før det ble komplisert igjen. Jeg tror det skal en del år med barn til før man har bygget seg opp så mye kjærlighet og ømhet at man har nok å øse av når ungen blir sur, vrang, kjip og til tider totalt egoistisk og uten empati. Vi har på vel akkurat begynt, og jeg ser godt at dette kommer til å bli en prøvelse.

 

Jeg tenker det samme som deg, at jeg må forsøke å finne tid til rolige alenestunder med fin prat sammen med den kommende tenåringen, slik at jeg får litt påfyll på min slunkne kjærlighetskonto. Mannen min og jeg har også snakket om at vi kanskje i større grad enn før skal dele inn i bad guy og good guy. Han får være bad så klart. Han har uten tvil mye mer å gå på enn meg, mitt og stebarnets forhold er mer skjørt. Samtidig så er det litt vanskelig at han skal ta de verste kampene siden han har mye lengre lunte enn meg... Men vi prøver å komme fram til en mellomting. Han ser også at hun er ganske usjarmerende i blant, og jeg må forsøke å ikke la irritasjonen ta rotta på meg. Det hjelper litt når vi kan le av det sammen. Det er ikke alle kamper som er like viktige, men samtidig så er det greit å gi henne beskjed om at hun kan være på rommet sitt hvis hun bare skal spre edder og galle. Vi andre må få ha det morsomt selv om hun har bestemt seg for at det er en teit dag.

 

Jeg tror nok det er ganske morsomt å ha tenåringer også, de sier jo så utrolig mye håpløst innimellom med den største selvfølgelighet, hehe. Og så er det gøy å se at de blir store. Men som sagt, det kom nok litt brått på meg. Og så var vi så vant til å forsøke å legge alt til rette for ungene da vi flyttet sammen for noen år siden. så vi må jobbe litt med å ikke gå automatisk inn i en please-rolle i forhold til henne hver gang hun er misfornøyd eller stønner over noe. Hun får heller bare furte litt. Og så er hun jo, som du sier, også blid og glad mange ganger også, man får jo bare prøve å gi postive tilbakemeldinger på det og så overse resten.

 

Men når jenta ser på meg og stønner når jeg sier at det er kaldt ute og utbryter litt sånn foraktelig: Ååhh, jeg har fått en hjerne altså, jeg kan tenke selv! - for så å gå på utedag på skolen i minusgrader i tynn vindjakke og uten lue.... Og lurer på hvorfor hun brenner sånn på ørene når hun kommer inn... Hahaha, man må jo egentlig bare le. Samtidig så går det utover hele familien hvis hun blir syk. Og jeg gidder jo ikke bli snakket sånn til. Nei, det er ikke så greit.

[freebird]

Tusen takk for langt svar! Kjenner meg helt hjemme i alt du skriver, skulle likt å prate mer om dette over en kopp kaffe. ;o)

 

Jeg føler også at dette "kom litt brått på", mannen min også. Det hadde ikke gjort noe med noen flere "barneår" med lek og gøy og klare regler om hvem som er "sjefen".

 

Måtte le av den siste kommentaren om kaldt ute osv. Her kan det også komme noen kommentarer som er så selvsikre, hun nekter å høre på oss og så lurer hun på hva som gikk galt i ettertid. ;o)

 

Mannen min er helt klart den som har kortest lunte av oss to på en del ting, så den good cop/bad cop kan kanskje funke her hos oss. Det viktigste er egentlig at vi voksne har snakket litt om problemstillingene før de skjer, sånn at det ikke bare blir krøll.

 

Det er jo ikke annet å gjøre enn å håndtere det etterhvert som barna utvikler seg, det skal jo bli gøy å se hvordan de gror til.

[:::) Frøken Velferdsrett]

(jeg har bare lest hovedinlegget)

 

i grunn sitter jeg igjen med følelsen av at du har veldig masse mammafølelser for dette barnet, og at du føler det veldig mange mammaer gjør når barna blir store og vil løsrive seg. dette er jo en form for bruddfase mellom mor og barn, som nok gjør vondt begge veier, på forskjellige måter.

 

jeg kan ikke si ditt eller datt til hva man burde gjøre. for jeg har ikke en eneste venn som har vært fornøyd med foreldrenes løsning av "ungdomsproblemene".

 

men jeg kan si at hun er heldig som har deg!

[Gjest amandine]

Akkurat sånn her i huset også... Plutselig før vi fikk snudd oss var hun 16... Hun har vært mitt bonusbarn siden før hun fylte 2, så jeg trodde også alt kom til å fortsette som det har vært. Hun har alltid vært en naturlig del av min familie og vårt forhold, mine venner og familie regner henne som mitt barn på lik linje med mine biologiske og det har jeg også gjort selv.

 

Samarbeidet med hennes mor har stort sett gått knirkefritt (det er jo ting som gjør at ikke far og mor bor sammen he he men de og vi har nå svelget kameler). Plutselig var hun stor, plutselig ble hun sur he he trippel PMS tror jeg, og plutselig ble det vanskelig innimellom.

 

Det verste er vel kanskje at her i huset snakker vi om ting og ingen legger seg med uoppgjorte konflikter mens hos mor bare venter de til ting går over. Plutselig ser vi i mye større grad problemene med to vidt forskjellige hjem, merkelig nok har vi ikke sett så mye til det før. Det er virkelig vanskelig å ha tenåring i hus, en enda større utfordring med to hjem, og ikke minst tror jeg det er veldig vanskelig å være tenåring i to hus... Husker jo selv hvor gale det var til tider( selv om det er lenge siden ha ha) og stakkars jenta her har ikke mindre enn 4 teite foreldre å forholde seg til...

 

Vi trøster oss med at vi har gjort så godt vi har kunnet så langt, og stort mer kan vi ikke gjøre.. Ingen har fasit, så vi må lage veien mens vi går. Snart er vi ute på den andre siden, og vi står støtt selv om det blåser litt. Og tenårene går over he he, snart er hun like voksen som hun tror hun er i dag:) Og en flott ung kvinne med sterke meninger er hun og blir hun. Så er det opp til meg og mine hormoner å telle til 10 noen ganger ekstra.....