VERRE etter terapi?

[Anonym bruker]

Jeg har en søster, som innimellom har slitt etter at livet har fart ille med henne. Hun har hatt helt usannsynlig mange uheldigheter, i tillegg til at hun har hatt perioder med angst og depresjon. Så vi kan vel slå fast at hun "sliter".

 

De tre siste årene har hun gått til psykolog, og i gruppeterapi.

 

Det som er merkelig er at hun er mye verre nå enn hun noen gang har vært før. Hun pleide å ha et ganske lyst syn på livet og kunne spøke om ting, men nå er hun forferdelig bitter og slår aldri spøker selv og forstår ikke andre sine. Hun har isolert seg fra vennene hun hadde og delvis fra familien, og holder seg helst med "gruppa" - de nye vennene fra gruppeterapien. Dessuten har hun blitt synsk. Hun er snart førti år gammel og jeg har kjent henne hele livet mitt - hva er det som skjer?

 

Jeg vil gjerne stille opp, men hun har blitt veldig vanskelig å være sammen med. Særlig er det vondt for meg at hun forteller så mye fælt om mamma og pappa. Jeg husker dem ikke sånn som hun husker dem. Og det at hun plutselig kan "se" tidligere liv og nye ulykkeligheter både for seg selv og meg.... dette er vanskelig.

 

Hun hadde en jobb, men sluttet for to år siden.

 

Er det noe jeg kan gjøre? Noen som har sett noe liknende?

[Anonym bruker]

Man kan jo i en periode bli verre av terapi, fordi så mange følelser som skal håndteres kommer til overflaten. Men det hørtes jo kanskje litt ekstremt ut. Ta kontakt med mental helse o.l for å høre hva du kan gjøre. De kan gi deg praktiske råd om hvordan du skal håndtere situasjonen riktig. Ellers kan du jo høre med henne om du får være med på en psykologtime, det er ganske vanlig å involvere familie der. - kanskje du blir litt klokere da? Det kan ofte være litt lettere å diskutere og konfrontere henne med det du føler når det er en psykolog der...

[!!!!]

Det er faktisk ikke helt uvanlig at noen blir værre av terapi eller under terapi. Det er nesten umulig å fastslå om det er det ene eller det andre. Det kan være flere grunner til at en pasient blir værre i terapi. Det å dra opp minner, som kanskje ikke blir bearbeidet riktig er en av grunnene. Men også det at noen velter seg i selvmedlidenhet når de møter likesinnede. Det er heller ikke helt uvanlig at kvinner blir dårligere rett før og under overgangsaldern. Det er delevis pga hormonforandringer og delevis fordi en epoke i livet er over.

Hvordan vi oppfatter våre omgivelser er ikke statisk. Så hvordan hun ser på sin far og mor kan godt forandre seg med tid og omgivelsene hun omgir seg med. To søsken vil selvfølgelig ikke oppleve foreldrene sine likt heller. Dette er helt naturlig og kommer av hva ting betyr for den enkelte og utfra dette vektlegger mennesker forskjellige ting som overskygger andre egenskaper. Her må du være klar på at ditt syn er like viktig og riktig som hennes syn, selv om de kanskje er forskjellige. Foreldrene deres har jo heller ikke oppført seg likt mot dere, det er nemlig helt umulig. Her finnes hele skalaen fra små variasjoner helt til at en av to søstre kan ha opplevd incst og den andre har ikke opplevd dette og hadde ikke mistanke til at det foregikk i familien.

Hva du kan gjøre.... tja.... vær den søstern hun trenger. Vis at du representerer trygghet og stabilitet. At du ikke skal noe sted. Si klart fra at dette med tidligere liv og ulykker tror du ikke på og det vil du heller ikke høre noe om. Si at du forholder deg til her og nå. Det er nemlig ikke særlig lurt å spinne vidre på galskap. Lykke til.

[Anonym bruker]

Det med å "velte seg i selvmedlidenhet" føler jeg at hun gjør til en livsstil og det er så motsatt av det hun alltid har gjort tidligere: grått, tørket tårene og gått på med krum hals på alt som livet har bydd på av motgang. Hun tok alltid ting så bra! Nå er hun et helt annet menneske nesten. Eller hun har i hvert fall begynt å se på livet på en annen måte en før.

 

Eller kanskje er det jeg som er et helt annet menneske, kanskje jeg bare har begynt å legge merke til at det er sånn hun er og alltid har vært bare at jeg ikke har sett det før. Men så er det dette med venner og slikt som hun ikke har lenger. Og jobb. Ikke har hun lyst til å jobbe mer heller. Glemte å si at nå er gruppeterapien hennes slutt, så nå er det bare individuell oppfølging igjen. Den vil hun si fra seg, for hun føler at hun ikke trenger den........ jeg skal prøve å være der. Har hun snudd til ene siden kan hun sikkert snu tilbake igjen en dag.

 

Tusen takk : )

[Anonym bruker]

Dette høres ut som min søster!

Hun var akkurat som du beskriver, både før terapi og under. Hun isolerte seg veldig fra familie og venner, kom med minner til meg om våre foreldre jeg ikke delte (hun er fem år eldre enn meg), var bitter på de av alle mulige grunner og på meg, fordi jeg ikke ble en alliert i det vanskelige. Jeg husket jo ikke ting som hun beskrev, men prøvde å støtte henne for det, men det var ikke godt nok. Hun krevde at jeg skulle stå sammen med henne i forhold til hvor urettferdig behandlet hun mente hun hadde blitt.

Det var en fryktelig tid, men nå noen år etter har det blitt _så_ mye bedre. Hun har fått tatt et oppgjør med alt og har heldigvis klart å legge det bak seg.

Hun har i dag et mye bedre forhold til både meg og foreldrene våre, og livet generelt.

Så det er lys i tunellen:-)

Hvis du klarer og hun er motakelig for det, snakk med henne om hvordan du føler det. Bli gjerne med på noen familietimer.

Hvis det blir riktig ille, vern om deg selv. Det var en periode jeg rett og slett (med tungt hjerte) måtte kutte ut min søster, for hun dro meg med seg ned.

Ikke lett dette, når det er de aller nærmeste!

Masse lykke til!!

[Anonym bruker]

Man blir gjerne verre av terapi før man ser bedring. Dette fordi det er utmattende og vanskelig å ta tak i roten til problemene. Det oppleves ofte som smertefullt før det blir bedre.

 

Noen blir bedre etter noen måneder, andre trenger å jobbe med seg selv livet ut. Mennesker er svært forskjellige, og det er nesten håpløst å stille krav til at folk bare skal skynde seg å bli friske.

 

Men ikke være bekymret for søsteren din Det at hun husker er vondt nå, men vil hjelpe henne videre når hun er ferdig med å forsone seg med det. At det er vanskelig for deg skjønner jeg godt, men hun har garantert behov for at du anerkjenner hennes opplevelser.

 

At søsken har ulik oppfatning av foreldrene er veldig vanlig - ingen av dere har rett eller feil, det handler om hvordan det oppleves utfre det ståstedet dere har.

 

*klem fra ei med erfaring*