Trenger råd - ang. særkullsbarn og fellesbarn

[alvam]

 

Sambo har ei datter fra før på 19år. Sammen har vi en sønn på 2år. Hun har fra dag 1 nærmest fryst meg ut. Hun vil knapt komme på besøk til oss nå. Dette sliter på både sambo og meg. Hun vil være sammen med pappaen sin og broren sin, men ikke meg. Hun har fått seg samboer nå og bor i utlandet. Sambo mener at det er viktig at barna har god kontakt og han setter nærmest som betingelse for at vi skal bo sammen at han skal ”styre barna”. Dvs han skal kunne ta med lillegutten vår på besøk til dattera uten at jeg skal få være med. Også når hun kommer hjem vil han bestemme selv når han og barna skal være sammen alene uten at jeg får tilbud om å være med. Jeg synes dette er sårende å tenke på. Mener at vi burde ”skape vennskap” mellom dattera og meg slik at vi kan fungere som en familie. Slik som han vil ha det synes jeg det blir alt på hennes premisser.

 

Noen som har noen gode tanker og råd å komme med – hva bør jeg godta/ikke godta? Hvor mye alenetid har egentlig en 19åring reelt behov for med pappa og bror på 2år? Hvordan kan vi komme til en enighet her? Eventuelt forslag til hvordan vi kan få vennskap mellom dattera og meg slik at vi kan fungere normalt?

 

Eventuelt hvilket motforslag kan jeg komme med slik at jeg ikke føler meg helt overkjørt, usynliggjort og umyndiggjort ift barnet vårt i denne sammenhengen?

 

[erteposen + 4]

Hvor ofte skjer dette da? Er det flere dager i uken du må rømme huset?

 

Det er på grensen. Faren burde nok si til henne at den type oppførsel ikke passer seg når en er voksen, men samtidig forstår og hadde jeg selv ønsket tid alene sammen med min far uten ny dame.

 

Forstår at du er såret, men skjer dette så sjelden som en får uttrykk for t.d ikke mer enn en gang i uken så føler jeg igrunnen du bør tåle det. Det er jo viktig for ditt barn også å ha kontakt med sin søster, og kanskje det blir lettere om du fokuserer på det?

 

Jeg har selv behov for alenetid med mine foreldre og jeg er over 30.

[Kamomille]

Du siser hun bor i utlandet, så da kan det vel ikke være så veldig ofte de treffes?

 

Jeg syne vel egentlig ikke at du kan forvente at en 19 åring skal føle "familietilhørighet" til deg. Du sier du vil dere skal fungere som en familie alle sammen, men det tror jeg kanskje er litt for mye å forlange.

 

Jeg synes du skal la far og datter få alenetid jeg. Det tror jeg aksnkje både hun ig han har godt av, og du bør også tillate det slik at hun ikke ser på deg som heksa som styrer faren hennes. la henne også få treffe lillebroren sin. det er jo så stor aldersforskjell på dem og dermed er det kanskje nda viktigere at de får god kontakt.

 

Samtidig bør far få dattera si til å akseptere deg slik at dere alle kan ha det hyggelig sammen innimellom. Hun bør kunne komme på besøk til dere uten at du må rømme huset. far bør også oppmuntre henne til å komme til dere. Det kan ikke være slik at han må dra ut hver gang han skal møte dattera si.

 

Dessuten synes jeg det er litt drøyt hvis du må svelge at han skal ”styre barna” som betingelse for at dere fortsatt skal bo sammen. Hvis han ikke setter deg høyere enn det, bør du kanskje revurdere forholdet. Du kan likke la deg underkue resten av livet.

 

Så mitt råd er vel egentlig at du skal gi far og datter alenetid, gjerne med lillebror også. Ikke vær bitchy her. Jeg synes ikke du skal forvente at hun skal føle noen familietilhørighet til deg. Du er fars nye samboer og dermed er du pr definisjon en trussel. Samtidig bør du og far komme til en enighet om at han skal forsøke å påvirke jenta til å være mer positiv ovenfor deg

[alvam]

 

Det er ikke far og datters alenetid det er snakk om. Det forstår jeg veldig godt det er behov for - og det har jeg hele tiden oppfordret til. Det jeg trenger råd til er hvor mye jeg bør bøye meg i forhold til alenetid mellom far, datter og 2åringen vår og hvordan vi kan komme til enighet her. Jeg føler at far har kjørt det enkle løpet her med å følge hennes "pipe" uten å sette noen krav til henne.

[alvam]

 

Andre med kommentarer - hvordan hadde dere følt dersom dere ikke var velkomne i alle familiesituasjoner der barnet deres er involvert?

[Gjest]

Det er jo fryktelig synd når det blir på den måten. Likevel hadde ikke jeg presset mye i den situasjonen. Jeg hadde vurdert det dithen at forholdet mellom bror og søster var viktigst. Også hadde jeg krysset fingrene for at det over mer tid ble bedre, og prøvd å få mannen min med på å jobbe for det.