Noen som har få eller meget lite venner?

[Anonym bruker]

Jeg har slitt i mange år med div problemer. Jeg stengte meg inne i meg selv, var ikke meg selv rett og slett. Dette gjorde at jeg mistet venner, jeg orket ikke å dra på besøk eller finne på ting med venner. Så møtte jeg en herlig mann! Jeg ble kjent med hans venner og fikk et nytt nettverk i rundt meg. Så ble jeg gravid, å nå har morsrollen gjort at jeg har ikke krefter til å finne på ting. Merker at folk bryr seg mindre nå som vi har fått oss barn. Akkurat som om vi lever i en liten boble for oss selv, med daglige plikter.

 

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget....Bare slippe tankene løs

[Anonym bruker]

Nå har jeg aldri hatt mange venner men jo de har forsvinni litt etter litt gjennom åra, ettersom de eller ejg har flyttet også videre.

 

Nå idag har jeg faktisk bare ei veldig god venninne og søstrene mine jeg har en del kontakt med. Har jo mange som jeg bare vil regne som bekjente nå, hyggelig å møte dem men blir karnsje en gang i året eller så. Og med to små som kom tett og vanskelige svangerskap. (sykehus innleggelse, beskjed om å holde senga, avhengig av krykker for å kunne gå selv den minste avstand grunnet bekkenløsning) så har det ikke akkurat vært mulig å få nye venner heller. Vi flytta hit like før jeg ble gravid med første.

 

Prøvde meg på barselgruppe med første men måtte avslutte den da de var meget spreke damer som gikk tur i timesvis hver gang og jeg ikke hadde helse til det.

 

Og denen gangen med to små hjemme så var ikke barselgruppe ikke en mulighet, desverre.

 

Hender vi møter noen hyggelige damer på lekeplassen her men merker at de kjenner hverandre veldig godt og det er litt vanskelig å komme inn i "gjengen".

Men er greit så lenge barnet mitt (største.) får noen å leke med en stund, så kan heller mamma stå litt på utsiden.

 

Men må inrømme at jeg savner noen å kunne snakke ordentlig med, og ringe etter for å høre om de vil komme en tur eller om vi kan komme en tur. Planlegge å gå på tur med eller annet.

 

Ringer jo å skravler med mine søstre og venninne men de bor så langt unna at kan ikke ta en sviptur dit desverre.

[LINEDRI]

här är en till som har få vänner...

jag flyttade hit till norge för ett år sedan,jag känner bara en person här ,lite trist faktiskt! JAg har två underbara vänninor i Sverige, har avslutat många vänskaps relationer som inte riktigt har passat mig, man växer ifrån varandra helt enkelt. Men jag saknar att ha en riktigt nära vän jag!

 

¨Min man har inga vänner här i Norge och det känns väldigt ensamt, tycker vi båda. Vet inte hur viska göra ändring på det. Problemet att vi inte har så många vänner tror jag handlar även mycket på att vi har en fast relation och planerar barn osv. medan många är singlar och vill ut på krogen, vi känner mer att vi har vuxit ifrån det. Hur finner man vänner som är i samma nivå eller liknande nivå som man själv är i?

[Anonym bruker]

Jeg hadde en relativt stor vennegjeng for fem-seks år siden. Men nå har jeg bare et par stykker igjen...

 

Flere av de har flyttet bort, andre skled liksom bare bort gradvis. Veldig trist. For tre år siden fikk jeg en jobb som krevde mye. Og så fikk jeg barn, så har liksom ikke hatt helt tid til å holde kontakten. Og nå er det gjort... Blitt helt asosial jeg. Så når jeg nå har fått roligere dager og har tid, så sitter jeg her, uten noen venner...

 

Til pass for meg som ikke tok vare på de jeg hadde...

[Anonym bruker]

Vet ikke hvor store barn dere har, men min erfaring er at vennekretsen utvides veldig når barna begynner i barnehage og ikke minst på skolen. Da er det foreldrefester, mammakvelder, pappakvelder, skogsturer etc. Mange av våre beste vennepar i dag stammer fra tiden eldstemann gikk i barnehagen faktisk.

 

Hva med barselgrupper etc?

[Anonym bruker]

Ja jeg har egentlig det. Jeg flyttet fra byen jeg vokste opp i etter ungdomsskolen og bestemte meg for å glemme dem jeg gikk på skole med (ble utestengt og mobbet, jeg var en klassisk stygg andunge. ), syntes rett og slett ikke de var verdt å holde kontakten med. På vgs rotet jeg meg borti en gal type som var sjalu på alt! jeg snakket med, det blir det heller ikke mange venner av. Etter dette var jeg egentlig ganske skeptisk og kynisk. Erfaringen med jenter var at de var falske tvers igjennom og gutter bare interessert i en ting.

 

Men så møtte jeg mannen min som er helt fantastisk, han var alt det jeg kunne ønske jeg var. Muligens derfor jeg ble tiltrukket av ham :-) Selvsikker, mange venner, positiv, vakker og kjempesnill! Etter å ha blitt "kurert" for mye usikkerhet og paranoia har jeg igjen begynt å slippe folk innpå meg. Men jeg dropper fort mennesker som jeg merker ikke er ekte, eller som stjeler energi. Resultatet av å være så kresen er at jeg har få venner, men jeg har det godt med dem jeg har!!

[Anonym bruker]

Jeg har lite venner, har kun 1 god venninne som jeg har hatt siden skole årene. Følte jeg hadde noen venner da eldste var liten, gikk bå baby treff, og jeg ble innvitert på baby treff hjemme hos de andre. Da vi skulle ha treff hjemme hos meg var det plutselig ingen som kunne komme. Var litt kjipt det da.

Men da alle begynte i jobb igjen var vennskapet over. Føler aldri jeg har blitt venner med foreldrene til eldstes venner selv om vi var på besøk hos noen. Følte at jeg trengte meg på, ingen kom jo til oss.

Mange av veninnene mine har også flyttet bort.

Har jo mange jeg snakker med som jeg "vet av" men ikke så mange nære venner. Har heller ikke familie på min alder, men samboern har noe familie vi også er venner med, som har barn på samme alder som oss.

[Anonym bruker]

Det er bedre med noen få gode enn mange overfladiske da.

 

Jeg har vært kjempe heldig og har mange gode venner, fra arbeidsplassen, fra videregående, fra studietiden, foreldre til barn, venner av mannen min etc. Syns det er kjempe hyggelig og anser meg selv som svært priviligert som har så mange gode venner, som i tillegg trives med hverandre. Så vi drar nesten alltid på ferie med flere av dem, har hyggelige middager, jentekvelder, jenteturer til utlande etc.

 

Men jeg har ingen familie da.. bortsett fra mann og barn selvsagt. Så det er jo også en greie...

[Anonym bruker]

Jeg har en stor bekjentkrets, men veldig få nære venner..

 

Jeg hadde mange gode venner før, men etter at jeg fikk barn, oppdaget jeg at det mest var jeg som tok kontakt med dem. De viste lite initiativ i å kontakte med..

 

Barnslige meg tebkte jeg skulle teste dette og lot være å kontakte dem i et tid.. Hva skjedde? Vi har ikke kontakt mer.. Og det er likegreit..

[Anonym bruker]

På barne og ungdomsskolen hadde jeg mange nære venner og en stor omgangskrets, på viderergåående forsvant en del, og etter at jeg flyttet fra hjemstedet mitt mistet jeg kontakten med alle. Angrer fryktelig på det nå, fordi det er ikke så lett å finne seg nære venner når en har blitt godt voksen. Føler meg veldig utenfor når jeg er sammen med andre som kjenner hverandre godt, og vil ikke trenge meg på heller. Virker som om alle har nok venner. Jeg skal iallefall prøve å formidle til mine barn hvor viktig det er å ta vare på vennene sine, for at jeg mistet kontakten med alle mine er kanskje den største feilen jeg har gjort i mitt liv.

[mamman til pia, eli og mari]

har å få venner og har hatt det hele livet.. min første Gode venninne som tok meg for den jeg var er for 9 år siden, ja tenk 20 år uten venner, kun ett mobbeoffer...nå kan jeg telle mine venner på 1 hand og siden jeg skal flytte fra byen æ bor i snart blir det vel bare og håpe at jeg blir kjent med noen og får noen gode venner dær jeg skal flytte

[Anonym bruker]

hvor flytter du til da???