Jeg trenger noen solskinnshistorier..

[Tøysetipp]

Finner man kjærligheten igjen etter noen man har elsket så inderlig.. ?

Tenker jeg kommer til å være singel og alene for resten av livet jeg nå.

Hvordan skal man tørre og utsette seg selv for en slik påskjenning det er å miste den man holder sånn av. Det er ikke et 'synes synd på meg selv innlegg' .. Men, jeg lurer oppriktig. Klarer man det? Det er jo så individuelt også. Det tok meg mange år å komme over henne jeg hadde et forhold til i mine yngre dager.. Og det var jo bare barnemat i forhold til dette her.. Hulk.. Jeg vil av.. jeg.. !!!

 

[Lektor Doppler med tillegg]

Hvor mange mennesker vet du om som har vært single hele sitt liv etter å hatt ett forhold? Og gir ikke svaret seg selv der?

[Gjest]

Jeg har ingen solskinnshistorie til deg, men jeg har litt sympati og forståelse. Det er grusomt å miste den man elsker, og av en eller annen pussig grunn er det ikke bestandig like akseptert å sørge over samlivsbrudd/brudd med kjærester.

 

Jeg kan ikke si annet enn at det vil bli bedre, at det tar tid, og alle de andre klisjeene som tross alt er sanne. Lykke til, fokuser på det positive i livet ditt. *klem*

[Krusemynthe]

Det går seg til!

Kan ikke fortelle alle detaljene, siden historien ikke er om meg, men en venninne.

Hun ble så til de grader lurt av mannen hun hadde satset alt på, og mente selv at livet ikke var verdt å leve uten ham.

 

Men da hun ble alene, og brukte halvannet år på å komme til hektene tok hun omsider den turen hun alltid hadde drømt om. Og vet du - på den turen traff hun mannen hun nå er gift med, og hun sier det selv; At eksen gikk fra henne var det beste som kunne skjedd, for det var indirekte årsak til at hun nå har det så utrolig bra med mannen hun elsker enda høyere.

 

Vet ikke hva som har skjedd i ditt forhold, men fra kjelleren går alle trapper opp!

[Mom2Two]

Sendte deg en melding på FB, jeg:-)

[solemio]

Jeg har vært der,- flere ganger. Jeg har gitt meg selv tid til å sørge, og klatret tilbake på hesten. Til slutt ramlet jeg over han jeg nå har vært gift med i 7 år. I 3 av dem har han vært alvorlig syk,- (nå har han blitt frisk igjen:) det slo alle kjærlighetssorger (ikke for å forminske din smerte, altså),- men det viser at vi er laget slik at vi tåler det utroligste. Gi deg selv tid,- sørg, gråt, hyl, bruk venner. Etterhvert vil du komme ut på den andre siden.

 

Jeg husker at jeg sa til meg selv at jeg sikkert lærte noe av det,- jeg visste bare ikke hva.....

[KineMor ♥C&M&O♥]

Kjære deg! Selvsagt gjør det vondt nå, veldig vondt, men smerten kommer til å avta etterhvert...Gi deg selv tid til å tenke, ta vare på deg selv og tillat deg selv å le! Vær god mot deg selv nå

 

Mange trøsteklemmer fra

[Gjest]

Har ingen solskinnshistorie, men du kommer helt klart til å bli sammen med noen andre etterhvert. OG man går som regel alltid til noe bedre.

[Tøysetipp]

Jeg vet om min mor bla. som ikke involverte seg i et nytt forhold.. Hun hadde en god venn, men hva det innebar det vet jeg ikke..

 

Takk for svar.. :-) ..

[Tøysetipp]

Svar tilbake Mom2Two... :-)

[Northernlights]

Jeg fikk engang høre at "den største kjærligheten er alltid den siste", og har iallefall stemt for egen del...altså den du treffer neste gang er sterkere enn den du hadde sist.

Men om det stemmer for andre, det aner jeg ikke=o)

[Gjest]

Helt ærlig så tror jeg man styrer mye av det det selv, om man tillater seg selv å åpne hjertet på nytt, tørr å se seg rundt, oppsøke mulighetene.

For noen år sia så var jeg helftig forelska og det brant i hele meg etter en som absolutt ikke var bra for meg. På tross av det var følelsene så sterke at jeg nærmest ble fortært av dem. Innså fornuften til slutt og avslutta forholdet siden jeg så hvor det bar ( han hadde rusproblemer). Etter det trodde jeg helt ærlig at jeg aldri skulle finne noe like sterkt, og på et vis har jeg litt rett, i starten av det forholdet jeg er i nå var det ikke i nærheten så brennende hett som det var mellom meg og eksen....men det som har skjedd er at kjærligheten har vokst og vokst etterhvert og er nå mye sterkere, men føles anneledes ut. Heller et lunt leirbål enn et inferno som fortærte meg raskt.

Det har vist seg å være mer varig i hvertfall.

 

Men det som gjorde at jeg oppdaga dette var at jeg har gitt det muligheten til å vokse...hadde neppe had jentene mine og kunne gitt sønnen min en helt fantastisk far hvis ikke jeg turte å åpne hjertet igjen.

 

Ta deg tid til å sørge, men prøv å "glemme" for din egen del, fyll dagene med postive ting, kom deg ut å vær sosial. det går gradvis over hvis du selv lar det skje. Minnet vil du alltid ha som et stik i hjertet når du tar det fram i tankene, men du velger selv hvor mye du tar det fram i tankene.

 

Klem

 

 

 

[Krusemynthe]

"Helt ærlig så tror jeg man styrer mye av det det selv, om man tillater seg selv å åpne hjertet på nytt, tørr å se seg rundt, oppsøke mulighetene."

Kloke ord, Ugl@!

[Gjest Nydelige Christina+FØDEKLAR!]

Ja, den dagen du er klar for det...kan ta 1år eller 10år !