Plutselig virker alt så utrolig håpløst.

[Anonym bruker]

Først vil jeg bare beklage at jeg skriver dette som anonym. Men, jeg er forholdsvis aktiv på denne siden, og jeg vil ikke at "alle" skal vite hvem jeg er.

 

 

Jeg har møtt en vegg av total håpløshet.

Hvor det kommer fra? Gudene vet.

 

La oss starte med katten.

Jeg har en helt fantastisk katt. Men, og et stort men, er at han er totalt uberegnelig.

Han ble tatt fra sin mor da han var 5 uker gammel da moren døde.

Han har derfor ikke lært seg " å være katt ". Han kan rett og slett ikke tolke signaler fra oss, og han oppfører seg totalt irrasjonelt fra tid til annen.

Dette innebærer at han plutselig, uten forvarsel kan angripe oss. Sånn helt uten videre. Jeg vet ikke om han tror dette er lek og moro, eller hva han innbiller seg. Mest sannsynlig tror han nok det er lek. Problemet er bare at når han lekeangriper, gjør han det hardt.

Dette kommer helt uprovosert, og han kan like godt gjøre det når jeg sitter i sofaen å ser på tv, som når jeg står på kjøkkenet å lager mat.

Dette skjer ikke hver dag, men det skjer en 3-5 ganger i uken.

Når han ikke har disse "anfallene" er han verdens søteste katt. Han kommer hoppende opp i sengen vår hver morgen, og kan ligge å kose lenge. Og da er han verdens skjønneste. Helt til han får et "anfall" igjen.

Jeg har hele tiden sagt at selv om vi får barn nå, så er det ikke snakk om å avlive han.

Han er en utrolig frisk katt, og jeg vil ikke avlive et dyr pga oppførsel.

Det vil og bli et stort problem å omplassere han, da han må(!) til en person uten andre dyr, men som allikevel er godt nok vant med katter til å håndtere han.

Vi flytter til ny leilighet om en 6 måneders tid, og jeg prøver å overtale meg selv til at alt kommer til å gå bedre når han får blitt utekatt.

Da kan han være ute når han vil, og behøver ikke gå oppå oss hele dagen. Kanskje en av kattene i det nye nabolaget kan "oppdra" han litt for oss og, hvem vet?!

Men, nå vet jeg rett og slett ikke lenger.

Er det forsvarlig å ha en slik katt sammen med et lite barn?

Om de er i samme rom, må jeg være konstant 100% oppmerksom, så ikke katten angriper barnet.

Og jeg synes det blir ille å ha katten på soverommet om dagen når barnet er i stuen, og omvendt om natten.

Jeg begynner å gråte hver gang tankene mine begynner å streife rundt avliving, men jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg har hørt med alle mine venner, som jeg vet er glad i katter, om de kunne tenke seg å passe han fra barnet blir født til vi flytter, men ingen har tilbudt seg.

Hva skal jeg gjøre?

Jeg elsker den katten over alt på jord. Og jeg har alltid forbannet folk som avliver sine katter og hunder pga. ny arbeidssituasjon, nytt arbeid eller familieforøkelse. Nå sitter jeg i samme suppa selv.

 

Så er det samboer.

Han har nettopp fått ny jobb, og han er selvfølgelig både nervøs og oppspilt grunnet denne.

Jeg skjønner at det er mye for han å lære, og jeg har full forståelse for at han blir frustrert.

Når han kommer hjem fra jobb, er han som regel hjemme en time, før han fyker av gårde til trening.

Dette er to dager i uken, og varer fra 6-23. De dagene det ikke er øving, er det som regel overtid. Og de dagene det verken er trening eller overtid, er han så sliten at han ligger på sofaen å ser på tv hele kvelden.

Dette gjelder forøvrig og helgene. Da er det enten trening hele dagen, eller å sove til klokken er 14.00 for å ligge på sofaen resten av dagen.

Og her sitter jeg.

Jeg er 100% sykemeldt, og har vært det i 3 uker grunnet utmattelse.

Jeg sover 2-4 timer om natten, og får heller ikke sove på dagen.

Dette tærer utrolig mye på både det psykiske og fysiske.

Han har pr dags dato ikke spurt èn gang hvordan det går, eller om det er noe han kan gjøre for meg.

Det er jeg som vasker klær. Gjør jeg ikke det hoper det seg bare opp i store hauger.

Det er jeg som tar oppvasken. Gjør jeg ikke det blir det stående på benken i flere uker.

Det er jeg som støvsuger, vanner blomster, vasker vinduer og speil. Det er jeg som skifter på sengen og bretter klær.

Jeg føler jeg gjør alt.

Og i tillegg til at jeg gjør at, får jeg over hodet ingen tilbakemelding på det. Det er som om han forventer at jeg skal gjøre alt, siden jeg allerede går hjemme hele dagen.

Det han ikke skjønner, er når jeg har stått å vasket opp i 10minutter er jeg så sliten at jeg bare vil legge meg ned å sove.

Når jeg har støvsugd ett rom, er jeg totalt utmattet, å må ta en halvtimes pause.

Når jeg bærer vasken ned til vaskerommet, har jeg så vondt i ryggen etterpå at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Men, han forstår det ikke.

Og prøver jeg å ta det opp med han, får jeg bare til svar at det er jeg som roter mest, ergo er det jeg som skal rydde mest.

Eller at det er han som gjør alt her.

 

I tillegg føler jeg at jeg sitter her alene med hele graviditeten.

Han spør aldri hvordan jeg føler meg, om hun sparker mye (har vært på bekymringstur til føden flere ganger.), eller om jeg gleder meg til fødselen osv.

Jeg føler jeg sitter her helt alene med bekymringene mine, og jeg har ingen å dele de med.

Jeg prøver å dra igang en samtale om at jeg gruer meg til fødselen og hvor totalt forandret livet blir når hun har kommet til verden.

Selvfølgelig gleder jeg meg, men jeg har og en del bekymringer. Disse samtalene fører aldri noe sted, da han ikke bygger videre på de.

Han har ikke kjøpt èn ting til barnet på eget initiativ, noe jeg hadde blitt sjeleglad om han hadde gjort.

 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, jeg tror jeg bare trengte å slippe ut litt steam.

Beklager at det ble så latterlig langt.

[Anonym bruker]

Hei!!

Har nok ingen gode råd til deg, men vil gi deg en klem! Hadde det akkurat sånn som deg sist jeg gikk gravid! (ang samboer da..) Er alene nå med snart 2 barn, han viste aldri noe interesse for meg eller barn. Hjalp meg ingenting! MEN-håper det ordner seg for dere!

 

Ang katta, så kan det hende det hjelper når den får bli utekatt!!!!

[Anonym bruker]

Hei.

Tusen takk for den virtuelle klemme.

Dog den er virtuell hjelper den nå på.

 

Ja, jeg håper det løser seg mellom oss. Jeg må vel finne en måte å ta det opp på, å prøve å vinkle det på en måte hvor han ikke blir sint med en gang.

 

Ja, jeg ønsker det av hele mitt hjerte.

Jeg kommer i allefall ikke til å gjøre noe drastisk før han får prøvd seg som utekatt.