Plutselig virker alt så utrolig håpløst.

[Anonym bruker]

Først vil jeg bare beklage at jeg skriver dette som anonym. Men, jeg er forholdsvis aktiv på denne siden, og jeg vil ikke at "alle" skal vite hvem jeg er.

 

 

Jeg har møtt en vegg av total håpløshet.

Hvor det kommer fra? Gudene vet.

 

La oss starte med katten.

Jeg har en helt fantastisk katt. Men, og et stort men, er at han er totalt uberegnelig.

Han ble tatt fra sin mor da han var 5 uker gammel da moren døde.

Han har derfor ikke lært seg " å være katt ". Han kan rett og slett ikke tolke signaler fra oss, og han oppfører seg totalt irrasjonelt fra tid til annen.

Dette innebærer at han plutselig, uten forvarsel kan angripe oss. Sånn helt uten videre. Jeg vet ikke om han tror dette er lek og moro, eller hva han innbiller seg. Mest sannsynlig tror han nok det er lek. Problemet er bare at når han lekeangriper, gjør han det hardt.

Dette kommer helt uprovosert, og han kan like godt gjøre det når jeg sitter i sofaen å ser på tv, som når jeg står på kjøkkenet å lager mat.

Dette skjer ikke hver dag, men det skjer en 3-5 ganger i uken.

Når han ikke har disse "anfallene" er han verdens søteste katt. Han kommer hoppende opp i sengen vår hver morgen, og kan ligge å kose lenge. Og da er han verdens skjønneste. Helt til han får et "anfall" igjen.

Jeg har hele tiden sagt at selv om vi får barn nå, så er det ikke snakk om å avlive han.

Han er en utrolig frisk katt, og jeg vil ikke avlive et dyr pga oppførsel.

Det vil og bli et stort problem å omplassere han, da han må(!) til en person uten andre dyr, men som allikevel er godt nok vant med katter til å håndtere han.

Vi flytter til ny leilighet om en 6 måneders tid, og jeg prøver å overtale meg selv til at alt kommer til å gå bedre når han får blitt utekatt.

Da kan han være ute når han vil, og behøver ikke gå oppå oss hele dagen. Kanskje en av kattene i det nye nabolaget kan "oppdra" han litt for oss og, hvem vet?!

Men, nå vet jeg rett og slett ikke lenger.

Er det forsvarlig å ha en slik katt sammen med et lite barn?

Om de er i samme rom, må jeg være konstant 100% oppmerksom, så ikke katten angriper barnet.

Og jeg synes det blir ille å ha katten på soverommet om dagen når barnet er i stuen, og omvendt om natten.

Jeg begynner å gråte hver gang tankene mine begynner å streife rundt avliving, men jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg har hørt med alle mine venner, som jeg vet er glad i katter, om de kunne tenke seg å passe han fra barnet blir født til vi flytter, men ingen har tilbudt seg.

Hva skal jeg gjøre?

Jeg elsker den katten over alt på jord. Og jeg har alltid forbannet folk som avliver sine katter og hunder pga. ny arbeidssituasjon, nytt arbeid eller familieforøkelse. Nå sitter jeg i samme suppa selv.

 

Så er det samboer.

Han har nettopp fått ny jobb, og han er selvfølgelig både nervøs og oppspilt grunnet denne.

Jeg skjønner at det er mye for han å lære, og jeg har full forståelse for at han blir frustrert.

Når han kommer hjem fra jobb, er han som regel hjemme en time, før han fyker av gårde til trening.

Dette er to dager i uken, og varer fra 6-23. De dagene det ikke er øving, er det som regel overtid. Og de dagene det verken er trening eller overtid, er han så sliten at han ligger på sofaen å ser på tv hele kvelden.

Dette gjelder forøvrig og helgene. Da er det enten trening hele dagen, eller å sove til klokken er 14.00 for å ligge på sofaen resten av dagen.

Og her sitter jeg.

Jeg er 100% sykemeldt, og har vært det i 3 uker grunnet utmattelse.

Jeg sover 2-4 timer om natten, og får heller ikke sove på dagen.

Dette tærer utrolig mye på både det psykiske og fysiske.

Han har pr dags dato ikke spurt èn gang hvordan det går, eller om det er noe han kan gjøre for meg.

Det er jeg som vasker klær. Gjør jeg ikke det hoper det seg bare opp i store hauger.

Det er jeg som tar oppvasken. Gjør jeg ikke det blir det stående på benken i flere uker.

Det er jeg som støvsuger, vanner blomster, vasker vinduer og speil. Det er jeg som skifter på sengen og bretter klær.

Jeg føler jeg gjør alt.

Og i tillegg til at jeg gjør at, får jeg over hodet ingen tilbakemelding på det. Det er som om han forventer at jeg skal gjøre alt, siden jeg allerede går hjemme hele dagen.

Det han ikke skjønner, er når jeg har stått å vasket opp i 10minutter er jeg så sliten at jeg bare vil legge meg ned å sove.

Når jeg har støvsugd ett rom, er jeg totalt utmattet, å må ta en halvtimes pause.

Når jeg bærer vasken ned til vaskerommet, har jeg så vondt i ryggen etterpå at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Men, han forstår det ikke.

Og prøver jeg å ta det opp med han, får jeg bare til svar at det er jeg som roter mest, ergo er det jeg som skal rydde mest.

Eller at det er han som gjør alt her.

 

I tillegg føler jeg at jeg sitter her alene med hele graviditeten.

Han spør aldri hvordan jeg føler meg, om hun sparker mye (har vært på bekymringstur til føden flere ganger.), eller om jeg gleder meg til fødselen osv.

Jeg føler jeg sitter her helt alene med bekymringene mine, og jeg har ingen å dele de med.

Jeg prøver å dra igang en samtale om at jeg gruer meg til fødselen og hvor totalt forandret livet blir når hun har kommet til verden.

Selvfølgelig gleder jeg meg, men jeg har og en del bekymringer. Disse samtalene fører aldri noe sted, da han ikke bygger videre på de.

Han har ikke kjøpt èn ting til barnet på eget initiativ, noe jeg hadde blitt sjeleglad om han hadde gjort.

 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, jeg tror jeg bare trengte å slippe ut litt steam.

Beklager at det ble så latterlig langt.

[Gjest]

Kjaere deg!

 

Hva med à oppsòke en "dyre psykolog" ? Jeg vet at de finnes, og at de kan hjelpe til med à forstà dyrene, og fà dem til à endre adferd.Kanskje veterinaeren vet om en?

Noe mà gjòres. À stenge katten inne pà et annet rom, tror jeg vil fà en uheldig virkning pà sikt. Katten vil tro at han blir straffet pga. babyen, og han vil fà et negativt forhold til den. Ogsà vil det bli tungvint for dere à hele tiden passe pà at katten ikke angriper baby, om de skulle vaere i samme rom et òyeblikk.

 

For meg, sà hòres det ut til at samboeren din lever et eget liv, uten deg tilstede. Overtid mà han kanskje ta innimellom, men denne treningen i sà mange timer?? Og at han ligger à sover til kl. 14.00 i helgene?

 

Det gàr bare ikke ann i lengden!

 

Her bòr han omprioritere litt. Han skal bli pappa snart. Han har en samboer. Dere er to om dette her, egentlig!

Det er bare du og han som kan skape det livet dere ònsker dere sammen, men hvis du vil hòre hva jeg ville gjort :

 

Jeg ville satt ned foten og forlangt at han hadde kuttet ut treninga, nettopp pà grunnlag av at han:

1. Er sà sliten at han melder seg helt ut av familielivet.

2. Han jobber ofte overtid.

3. Han skal bli pappa, og barnet trenger han. Likesà du!

 

Om det ikke funker à prate med han, sà kan du kanskje skrive et langt brev og forklare detaljert og greit hvordan du har det inni deg?

 

Mannen min spòr ofte hvordan det gàr med babyen, men han har ikke kjòpt noe til han. Ikke leser han noe om svangerskap og babyer heller. Men jeg vet at han kommer til à bli en kjempegod far, nettopp fordi jeg har ei datter fra fòr som han har tatt til seg som sin egen datter.

 

Sà mannen din kan fà vekket interessen nàr babyen har kommet! Og det er jo da det virkelig er viktig med fars interesse. Nàr baby er i magen, kan alt dette virke sà fjernt for dem...

 

Lykke til! Jeg hàper virkelig dere kommer frem til en lòsning som passer godt for dere begge to :-)

 

Klem!

 

[Anonym bruker]

me har 3 katter i hus d kan jo bli litt møje men dei e så snille me kan faktisk gjør alt mulig me dei uten at dei tar t klødne å biter, me hiver kattene ut om nettene, og litt ut om dagene men ellers så e dei lenge inne,

men eg må si at d me deres katt så hadde eg vore redd å hatt den når bernet kommer, eg er selv kjempe gla i katter men hadde våres katt vore sont så hadde eg tatt å sent den vekk eller tatt live på den pga eg hadde mer tatt vare på babyen sitt liv enn ein katt sitt liv.

 

når d gjeller din mann så må jeg si at eg er enige me hu andre her, ta å sett foten din ner, å gi han besje at nå er d nåkk. eg kan desverre ikje sei så møje mer om d pga eg har ein mann så tar litt i husarbeidet han vasker klær å henger dei opp han kan laga middag å når eg spør han kan bære noe for meg så gjør han d, å han koser me magen å spør heila tiå kossen d går, så eg e gla får d da,

men eg håper din mann kan ta å skjerpe seg, ellers så kan du jo skremme han litt me å sei at "nå må du hjelpa litt til her å ikje tenka bare på deg skjøl, ellers så får eg ta tinga mine å ta å flytta får eg årker ikje mer" elle någe sont. han blir kanskje skremt litt då at han tenker off har eg vore så egen.

me kan jo iallefall håpe at han vil ta litt mer hensyn då.

 

men du må iallefall ha lykke t videre, å så håper du finner ein løsning d me katten å d me din mann.

[Anonym bruker]

Jeg hadde også en katt som tilsynelatende gikk til angrep på alt og alle helt uten forvarsel da han var ganske ung. Dette var utelukkende lek, men det gikk hardt for seg. Litt bedre ble han da han ble kastrert, men en og annen raptus fikk han for det.

Så... hva gjør man? Jeg kjøpte meg en liten vannpistol som han fikk seg en sprut med de gangene jeg tok ham på fersken, dvs i farta til å gå til angrep. Etter en tid sluttet han faktisk helt. Vannspruten tok gleden vekk fra den type lek tydeligvis. Kan jo være en ide å prøve? Evt må du bare markere kraftig at dette er noe du ikke aksepterer, kattemor ville tatt tak i nakken og ristet kraftig og jaget ungen vekk, det samme ville en hundemamma gjort. Evt kan du faktisk kibbe til ham med hælen/foten, UTEN det betyr at du sparker ham. Prøv deg fram. Men jeg ville uansett holdt ham unna babyen i begynnelsen, der må du være steinhard og markere at babyen har høyere rang i familien enn det han har.

 

Når det gjelder gubben... lykke til, håper det ordner seg.

[Anonym bruker]

Hei du.

 

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver.

 

Katten: den bør dere ikke ha med barn i hus. Om den ikke kan være ute meste av tiden, ville eg vurdert omplassering til en gård eller noe i den duren.

 

Gubben: Sett opp en ukeplan med vasking. Fordel dette mellom dere.

Jeg tviler på at han ville lage noe greier ut av det?

Om han protesterer så ta han med til jordmor som kan fortelle han at du trenger hans hjelp.

 

Ellers kan jeg fortelle deg at det kjønnrolle mønsteret som du beskriver, er veldig vanlig. Gubben jobber og ser fotball mens den som går hjemme tar alt annet. Det er blodig urettferdig når man er hjemme og er sykemeldt.

 

Ellers kan jeg fortelle deg at den fraværende interessen for barnet er typisk mannfolk. Men, den kommer som oftest når barnet er født.

 

Lykke til.

 

Og snakk med han om igjen.. det er ikke stort annet du får gjort.

[niania]

Hei!

 

Katten: jeg ville forsøkt med de nye uteomgivelsene ! Katten er et uberegnelig dyr, og ALLE katter kan jo faktisk hugge til og si ifra. Nå forstår jeg på deg at han kan ta litt voldsomt i, og dét er jo ikke bra - men jeg ville prøvd å se om han endret seg noe når han får utemuligheter. En kjeda og frustrert innekatt kan nok lettere legge seg til en sånn type omdirigert adferd enn en fri en.