eget rom

[baltaleni]

min kjærestes datter har etter at hun begynte på vdg sluttet å overnatte hos oss. hun stikker innom oss når hun vil. vi trenger nå et ekstra rom og jeg tenker at siden rommet ikke brukes så kan det gå til familiens yngste.

 

Hva synes dere

 

[Anonym bruker]

Ser ikke noen problem med dette, er jo ikke sånn at folk har "barnerommet" sitt stående likt hos foreldre til de er langt over 20..

Men går jo ann å lufte tanken til datteren hans om det er greit for henne uansett, så blir der vertfall ingen såra følelser..

 

Men er jo normalt å "overta" rommet til storesøsken når de ikke bor noe hjemme lenge uansett om det er mine,dine eller våre barn..

Selv flyttet jeg alle mine ting inn på min storbrors rom å overtok rommet hans bare dager etter han fikk seg hybel for å begynne på vgs:p

[januarsurprise]

Kan du ikke snakke med henne da? Forklare hva du tenker, det bør hun være så stor at hun har forståelse for. Kan du ikke finne en løsning m at hun kan ha en sovesofa et eller annet sted i huset som er "hennes", hvis hun trenger det for å føle seg inlkudert?

 

Da jeg flyttet hjemifra som 18-åring ble forøvrig mitt rom gjort om til kontor... og jeg har ikke skilte foreldre:) Men var jo hyggelig at de hadde plass til at jeg kunne overnatte hvis jeg hadde lyst da.

[Nordhagenjentene :)]

Jeg synes dere kan bruke det,ettersom hun ikke gjør det.

 

Men spør eller si fra til henne først, og gjør henne oppmerksom på at hun er like velkommen til å sove over!

 

Jeg mistet mitt rom hos pappa da jeg var 10-12 år, jeg sov sjelden der (jeg er en av de som hadde stemor fra helvete - hun tålte ikke at pappa hadde en historie, det var datteren hennes som var noe, så jeg var hos farmor og farfar i samværshelger), og de slo ut veggen slik at hennes datter fikk det.

 

Det var ok i den forstand at jeg sjelden brukte det, og at det var liten vits i å ha rommet. Men det hadde vært fint å få vite at de skulle gjøre det, ikke bare se det en gang jeg var der... :S (Jeg husker følelsen ennå, og nå er jeg 29)

[Anonym bruker]

Frøken Olsen, kan jeg spørre deg om en ting?

 

siterer: "jeg er en av de som hadde stemor fra helvete - hun tålte ikke at pappa hadde en historie, det var datteren hennes som var noe, så jeg var hos farmor og farfar i samværshelger"

 

Hvem sier at hun ikke tålte "at pappa hadde en historie"? Hva får deg til å føle/tro/vite det?

 

Hvordan var oppveksten din hos far og stemor? Gjorde stemor ting du ikke var komfortabel med?

[*-*]

Det må være greit å bruke rommet til en av de andre barna hvis de ikke har eget soverom. Men hvis hun akkurat har begynt på vgs er hun jo ikke så gammel at man liksom kan tenke at hun har flyttet hjemmefra. Hun kommer vel sikkert også til å sove hos dere i blant selv om hun ikke har fast samvær. Jeg ville snakket med henne om at de dere må fordele litt på rommene, det er sikkert ikke vanskelig å skjønne. Og så ville jeg kanskje sett om det gikk an å ha en sovesofa eller noe inne på et av barnerommene hvis det er plass - kan jo bare være stas å dele rom med storesøster - eller i kjellerstuen el hvis dere har noe sånt. Og så ville jeg nok i tillegg sørget for et skap eller en bokhylle til tingene hennes. Det er klart at hun ikke skal ha et eget rom som står tomt hos dere når hun ikke er der og dere ikke har nok rom, men jeg tenker at det er fint at det er en seng som står klar og at hun kan ha noen ting et sted, sånn at hun alltid kan føle at hun er velkommen.

[Nordhagenjentene :)]

Til Anonym 11:47

 

Nå skal jeg ta dette så kort som jeg får til....

 

Det som får meg til å vite det:

- Huset deres hadde bilder av hennes datter overalt, det første man så når man kom inn i huset var et digert bilde fra fotografen, mens det var to bilder av meg, i en krok bak en diger plante. Du så de hvis du visste de var der.

- Vennepar av pappa har fortalt meg dette i ettertid, etter at de gikk fra hverandre (De var sammen fra jeg var 5 til jeg var 16), at hun ikke ville ha meg der. Hun var bare opptatt av sin datter, som er 6 mnd yngre enn meg. Kona til pappas fetter sa da jeg var 17 at det beste pappa noen gang har gjort er å gå fra henne. "At noen kan være så slem mot et barn" ble det sagt...

Jeg har fått mye oppfølging og støtte fra disse venneparene til pappa opp gjennom årenr, da de så hvordan jeg hadde det da jeg var liten.

- På de 11 årene kan jeg huske én gang hun var hyggelig mot meg. Selvfølgelig husker man ikke ALT fra man var liten, men når man kun husker én gang som var bra....? Jeg husker ikke alt som var jævlig heller, men jeg husker følelsen i magen, tankene, og gleden over å kunne overnatte hos pappa de få gangene hun ikke var hjemme...

- Hvis det var mamma som leverte/hentet meg måtte hun gjøre dette hos besteforeldrene mine fordi stemor ikke ville vite av henne.

 

 

Stemor gjorde ikke noe spesielt annet enn å være sur og uinteressert. Og dette er ikke noe jeg som barnet sier, dette er gjengs oppfatning av denne dama. Dessverre. Hun var sur og snerpete, og et fasedemenneske. Jeg passet ikke inn i fasaden, selv om hun selv hadde et barn fra før...

Mulig var det fordi min var var veldig flink til å betale for ting til meg, sikkert fordi han hadde ekstremt dårlig samvittighet. Ikke vet jeg.

Og ja, han har MYE skyld, veldig mye! Han skulle ikke tillat det som foregikk, han skulle stått mot...

Men det får vi ikke gjort noe med nå. Jeg husker bare pappa med godhet, og vi har et supert forhold i dag, så jeg ville ikke stille han til ansvar nå, vi får som sagt ikke gjort noe med det nå.

 

 

Min oppvekst hos far og stemor ble det lite av;

Hver gang jeg skulle til pappa ble jeg syk... Eller psyk... Og det er ganske tydelig at det er noe på gang når en 5-6-åring får vondt i magen annenhver torsdag kveld....? HVER gang... At jeg som var så pappajente, skulle bli for syk til å reise til ham....

Det endte med at mamma, farmor og farfar sa at jeg IKKE skulle til pappa og stemor mer, jeg var hos farmor og farfar i alle ferier og i helgene, og pappa kom dit.

Og det sier vel sitt når stemor ikke viste noe tegn til å ville besøke meg der, pappa kom alltid alene og vi dro aldri på ferie sammen? Hun ville rett og slett ikke ha meg der.

 

Ok, et argument mot vil nok være at hun følte at hun ikke passet inn, men dessverre gjelder det ikke her. Hun ville ikke passe inn. Hun ville ha det store huset, pengene, de fine bilene og de dyre hundene. Ikke ungen.

 

 

Pappa begynte å treffe henne igjen da jeg var over 20, mamma spurte meg da hva jeg synes, om det gikk greit. Min respons da var at nå er jeg så gammel og voksen, at om hun er frekk/slem ect. kan jeg være det tilbake, nå klarer jeg å si fra selv.

 

Og til slutt, en kommentar fra farfar da han fikk vite at de traff hverandre igjen: "Du må IKKE fortelle dette til farmor, det vil hun ikke tåle....!!" Det er tydelig at ting ikke var helt som det skulle være.

 

 

Det er fryktelig synd at det var slik, jeg har hatt 2 stefedre hos mamma og har et veldig godt forhold til de begge. Jeg skulle ønske det hadde vært slik hos pappa også... Eneste fordelen med denne erfaringen, er jo at jeg vet hvordan jeg IKKE skal være med min stedatter og hennes mor....

[Anonym bruker]

hei alle sammen og takk for konstruktive innspill,

 

Jenten går i 2 gym. Hun er en super jente på alle måter og vi har fin kontakt alle sammen. Etter at hun begynte på vdg har hun selv sagt at hun vil bo mer hos mor enn hos oss. Mor bor 5 minutter unna. Hun er lite hjemme både hos mor og når hun var hos oss også siden hun er på skole, jobb, fritidsaktiviteter, venner osv. På 12 mnd har hun kanskje overnattet 2 ganger? Ellers så stikker hun innom og sier hei, kanskje spise middag sammen. Men er da aldri på rommet sitt. Hun er alltid invitert og med på ulike familieaktiviteter som bursdag og besøk. Så vi sees hver uke. På rommet sitt har hun ingen egne ting bortsett fra en plakat ol Dette fordi alle ting har alltid vært med til mor og som regel blitt der. Dessverre - men det er nok også litt vår skyld siden vi har godtatt det. Ting hun ikke har likt men fått i gave, eller blitt lei havnet ofte her. Slik at hun har egentlig ikke noe forhold til rommet og bruker det heller aldri lenger. Så det jeg tenker er å vente 1 år til og da hvis situasjonen er lik så vil yngstemann i huset få det som sitt rom. Vi har ikke råd til å flytte til noe større og vi trenger rommet. Dette vil selvfølgelig skje i dialog med jenten.

 

 

[Anonym bruker]

Fælt å lese mye av det du skriver.

Men må få si at alt kan ikke skylles på stemor. Far har faktisk et like stort ansvar for at ting som stemor, ja helste mer ansvar over for sitt barn enn hva stemor har..

Så høres ut som om du har en slakk far som ikke tok noe ansvar...

[Anonym bruker]

klart det er greit. i "vanlige" familier går jo de yngre søskenene og sier skal du ikke flytte snart, sånn at jeg får rommet ditt. eller når du flytter ut, så skal jeg ha rommet ditt, og da skal jeg male det rosa.

[Anonym bruker]

Slik som du skriver her her det helt garantert greit, og tror ikke dere trenger vente så lenge heller... Høres jo ut som om yngstemann har mer behov for det...

 

Om hun skulle ønske å overnatte ei natt klarer dere vel ordne til noe?

 

Lykke til :-)

[Nordhagenjentene :)]

Det er jeg veldig klar over, min far var en tosk som ikke sto i mot. En STOR TOSK. Spesielt når ALLE andre så det. Men det er vel som man sier; "kjærlighet gjør blind". Det er bare rart han ikke klarte å få opp øynene uansett, når flere sa det til ham og barnet led under forholdene...

 

Men til hans "forsvar" - han er en "sløving".... Som regel får jeg jul-og bursdagsgave samtidig (jeg har bursdag i oktober) fordi han ikke tenker på at han bør kjøpe noe før det er jul. For noen år siden fikk jeg penger, med en gul post-it med "gratulerer med dagen og god jul" *ler*. Jeg er voksen, så jeg trenger ikke å få gave, men han som far skal egentlig klare å huske på sånt selv. ;P

 

Vi har aldri snakket om årene som var, og det kommer vi nok heller ikke til å gjøre det. Vi har et veldig godt forhold i dag, og det er viktigst for meg, selv om det var tøft når det sto på gjorde det at jeg fikk et meget tett og godt forhold til mine besteforeldre, og oppi alt er jeg utrolig takknemlig for det!. Men jeg tror han slet og sliter med mye dårlig samvittighet.

[Anonym bruker]

ja det er vel kjærlighet som gjør blind i forholdet mellom datter og far også. alt han gjør og ikke gjør tilgis, med et smil.

 

muligens er det de sterke følelsene i forholdet mellom stedatter og stemor som også gjør litt blind, om det er hat, sjalusi, misunnelse,frykt, sinne, for alt hun gjør, eller ikke gjør blir til noe negativt, og egentlig kan hun aldri gjøre noe rett? så det spiller vel muligens ikke så stor rolle så uansett

 

du er nå voksen og greier enda ikke se noe nyansert på dette, og på henne. det virker som om du ser på henne somudelt ond, og som har ødelagt for deg, men med smil om munnen og masse kjærlighet tilgir og bortforklarer du din far, som om han nesten ikke hadde ansvar.

din egen far som skulle beskytte deg.

 

vel muligens er det fordi du inderst inne vet at joda hun gjorde feil, men egentlig var hun ikke fullt så jævlig. muligens tilgir du han, fordi du vet hvordan situasjonen virkelig var, og at ting var ikke så ille som du samtidig føler det, for hadde det vært sånn så hadde han nok steppet inn, og forlatt henne for mange år siden.

 

får ikke innleggene dine ti lå stemme helt, det virker så rart så unaturlig, stemmer ikke overens

[Nordhagenjentene :)]

Ja, det er riktig det, det er et bånd mellom far og datter som gjør at man tilgir. Mellom mor og datter også. Det er nok lettere å hate noen man ikke har et blodforhold til.... Dessverre.

 

Jeg må si at jeg lurer på om du er stemor, som føler deg urettferdig behandlet? Stemødre BLIR ofte urettferdig behandlet, altfor ofte...

Men om du leser det første innlegget mitt se du kanskje at det ikke bare var jeg som hadde et problem med denne dama...? Mine besteforeldre og de fleste av pappas venner. Dette var ikke en ting fordi hun var stemor, dette ble som det ble fordi hun dessverre ikke var en allright person, mot noen. Og jeg trekker ikke frem mamma, helt bevisst, fordi da ville du trekke fram biomor-kortet.

 

Jeg hadde INGEN problemer med mine to steferdre, og han ene var VELDIG streng. Vi kranglet masse fordi jeg var tenåring da mamma og han var sammen, men vi har et godt forhold i dag vi også... Det er forskjell på streng og slem...

 

Jeg ser ikke på henne som udelt ond, pappa må da ha sett noe i henne? Håper jeg da. Ellers ville vel ikke ting gått som de gjorde. Men hun var ikke snill mot meg, ikke hyggelig mot besteforeldrene mine og ikke mot pappas venner. Det var kun statusen pappa kunne gi, datteren hennes og hundene som var viktige. Ikke vi andre.

 

Jeg synes det blir feil av deg å si at jeg ikke klarer å se nyansert på dette, du var aldri til stede her og har ikke opplevd disse årene som jeg gjorde.

 

Som tidligere skrevet taklet jeg det helt fint da hun og pappa begynte å treffe hverandre igjen. Jeg sa til mamma at OM hun var vanskelig ville jeg kunne si fra nå som jeg var stor, men jeg ville ikke nektet pappa å bli sammen henne igjen, om det var det han ville.

 

Og jeg bortforklarer ikke pappa, han skulle stilt opp for meg, han var en tosk og en dott, det har jeg sagt og det mener jeg, men pappa er pappa'n min og båndet mellom oss er der, selv om han var en dott.

 

 

Hvorfor kan du ikke bare godta at denne dama faktisk ikke var snill og hyggelig, og at min far gjorde ting han ikke burde gjort...? Kan du ikke godta at jeg ikke hadde en god oppvekst i forhold til pappa og stemor, og at dette ikke bare kom fra en 6-åring, men faktisk fra alle rundt dette barnet også?

 

Det finnes faktisk stemødre, og stefedre, som selv om de vet om dette barnet, ikke vil ha det der...? Jeg er pr i dag vitne til et slikt tilfelle hos ei venninne, hvor hennes samboer behandler hennes sønn helt forskjellig fra deres felles... Han vil ikke ha stesønnen hjemme hvis hun ikke skal være der, selv om han skal være hjemme med deres felles barn o.l. Og ja, jeg har sagt fra til min venninne at hun ikke kan godta dette.... Det skjer faktisk, selv om du ikke vil se det...

 

 

Det at du ikke får mine innlegg til å stemme overens kan jeg ikke forstå, jeg er dønn ærlig. Kanskje jeg skriver usammenhengende, fordi dette er et sårt tema for meg...? Men at det virker rart og unaturlig...?

 

 

Dette innlegget ble langt, jeg blir bare provosert når noen sier at det jeg skriver ikke kan være tilfelle. Fordi den personen ikke vil det skal være det. Jeg har ingen gode minner fra min stemor, selv den ene gangen jeg husker hun var snill har en bismak, fordi det var bare én gang på alle de årene som jeg kan huske.

 

Jeg er selv stemor, og ser godt utfordringene en stemor kan møte, men det gir ingen rett til å ekskludere barnet, det er ikke barnets feil at det kom til verden og at foreldrene ikke holdt sammen, og videre fant en annen å dele livet med. Det har vært tøft her i huset, fordi jeg hadde fler "regler" enn pappa'n. Men vi har snakket sammen om det, blitt enige om hvordan vi ville ha det i vårt hjem. Jeg har jenket meg, han har det samme. Og barnet er mer harmonisk enn noen sinne...

 

Jeg er evig takknemlig for at min samboer ikke ville godtatt noe av det pappa gjorde, jeg er takknemlig for at jeg får lov til å være stemor for hans datter, og jeg er overlykkelig når hun kryper opp i armkroken min om kvelden. For selv om jeg er streng, er jeg ikke slem. Det er en stor forskjell. STOR.

 

 

Og helt til slutt; HI - jeg beklager at ditt innlegg om noe helt annet ble til dette! *rød i kinnene*