Deprimert i svangerskapet.

[Anonym bruker]

Jeg har et sykt barn i magen, som må igjennom flere operasjoner.

Det er stor risiko, og vi vet ikke resultatet.

Opp til nå har jeg taklet dette kjempe bra, men nå som fødselen nærmer seg er jeg ikke meg selv lenger.. Jeg føler meg bare trist, redd og sjalu på andre. Jeg har flere venninner som har født, men jeg vil hverken se dem eller snakke med dem, jeg blir bare enda mere trist og enda mere sjalu.

Stakkars dem, det er jo ikke dems skyld. Men søren å vondt det er når noen spør meg om jeg gleder meg, om navn, om hva som helst med ungen. Det får meg bare til å tenke på alt som kan gå galt, at jeg ikke tør å glede meg lengere.. At jeg ikke vil ha dem på sykehuset etter fødselen.

Jeg er så jævli redd! Jeg gruer meg så fælt! Og jeg vil ikke si det høyt, for så sjuk som jeg har blitt i hue, så er jeg redd at jeg skal si det, så blir det sånn. Så er jeg så redd for at de negative tankene skal overføres til barnet, og at jeg skader det på noe vis.

 

Måtte bare lufte tankene litt... Synes ting er litt ræva om dagen"!

[adventsmamma 72]

Kjære deg!

Kanskje du skal ta en prat med jordmor eller gynekolog om dette? Kanskje får du svar på noen spørsmål, eller det kan berolige deg litt. Tror det er helt normalt å føle som du gjør, men du bør ikke gå å bære på det alene.

Du skal ikke være redd for babyen. Overføring av negative tanker, er vel helst en metafor. Det verste er vel at det sliter på deg å ha det sånn, og du vil trenge krefter etter fødselen.

Ta kontakt med jordmor eller legen din, så kan de kanskje henvise

deg videre.

 

Håper du finner hjelp og kanskje litt trøst.

[Gutt nr 2 i magen]

Skjønner deg godt jeg! Du må ha det vondt inni deg og har sikkert dårlig samvittighet også i tillegg ovenfor det syke barnet og tankene dine i forhold til dette.

 

Hva er det som feiler barnet og hvor store blir konsekvensene av dette for livet etterpå? Litt lettere å hjelpe/kommentere hvis jeg vet litt mer :-)

[Lova]

Jeg forstår deg godt. Du går igjennom noe av det verste man kan oppleve. Jeg hadde det sånn med mitt første barn. Fikk vite at hun hadde en alvorlig hjertefeil på UL i uke 19 (Hypoplastisk venstre hjertesyndrom), og ukene etterpå var et helvete. Det bedret seg en del ukene før fødsel. Jeg fikk en helt uventet styrke som hjalp meg veldig.

Du skriver ikke hva som er i veien med barnet ditt, det hadde vært litt lettere å sette seg inn i din situasjon hvis du hadde gjort det.

Legene vet ikke alt, det har jeg erfart flere ganger, særlig ikke på det stadiet du er nå i svangerskapet. Jeg er sikker på at du kommer til å få vite så mye mer etter at barnet ditt er født.

Selv fikk jeg beskjed om ar datteren min måtte igjennom minst 3 operasjoner, der hun hadde 30% sjangse til å overleve den første. Da hun ble født fant de noen cyster i hodet hennes som senere viste seg å være helt ufarlige, men pga disse ble hun erklært inoperabel og vi tok henne med hjem for at hun skulle dø hjemme. De ga henne max 14 dager. Dagene og ukene gikk, og jeg ringte Rikshospitalet for å bli vurdert igjen. Denne gangen ville de operere henne, og under operasjonen skjedde det komplikasjoner og ingen trodde hun ville overleve da heller.

Nå, etter utallige sykehusopphold og flere operasjoner er hun verdens nydeligste 2 klassing som gleder seg til å bli storesøster om ca 4 uker. Heldigvis ser det ut til at den nye babyen er helt frisk.

 

Jeg forstår at du er kjemperedd, og det er helt normale tanker du har, så du er ikke sjuk i hodet. De negative tankene er helt normale, og du overfører IKKE de til barnet. Jeg synes du skal være ærlig mot deg selv og med andre som spør og graver. Det var jeg på slutten, og det er jeg glad for nå.

Hvordan i helvete kan man fokusere på navn og andre trivielle ting når man står oppi en så stor krise i livet?

Selfølgelig gleder du deg ikke til å få et sykt barn. MEN du kommer til å elske dette barnet så utrolig mye. Jeg lurer noenganger på om det er mulig å elske den nye babyen like mye som jeg elsker datteren min. Det tror jeg det er, men jeg forstår det bare ikke enda.

Sjalusien du føler nå kommer til å forsvinne når babyen kommer. Du kommer ikke til å ønske å bytte ut dette barnet mot noen eller noe i hele verden. Det er jeg sikker på. IKKE bebreid deg selv for de negative følelsene du måtte ha. Det er en naturlig prosess som du må igjennom. Jeg håper og tror du kommer til å føle deg sterkere når du får holde babyen din i armene for første gang.

Jeg ønsker deg lykke, lykke til og håper alt kommer til å gå bra, både med deg og barnet ditt.

 

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Barnet mitt har 3 påviste hjertefeil, samme feilen som barnet ditt Lova, pluss tricuspidal atresi (ventrikkel som ikke fungerer, som skal pumpe blodet til hjertekamret på venstre side), og nesten uten skillevegg, en såkalt vsd. Den (ene) skjønne barnekardiologen på riksen er det mest positive menneske jeg har møtt. Han forteller de mest skumle realiteter på en positiv måte. Men han er en opptatt mann, og jeg får ikke se han igjen før etter fødselen naturligvis. Barn med hjertefeil har visst 0.02% sjanse for å få disse feilene samtidig. så det er visstnok ikke hverdagskost.

 

Jeg er sikker på at jeg vil elske barnet mitt i stykker, det gjør jeg allerede.

Å jeg sitter å nyter hvert eneste spark og bevegelse fra lille snuppelure.

Jeg har handlet inn alt hun trenger pluss litt til, men angsten er der for at jeg skal komme hjem fra sykehuset og ikke trenge det.

Jeg merker at jeg tar sorgene litt på forskudd. Kanskje min måte å beskytte meg selv på?

 

Lova: Så utrolig fint av deg å dele dette med meg/oss. Du er en tapper mamma, synes du må være en blanding av supermann og supermamma! Kan ikke begynne å forstå hva dere har gått igjennom.. tenk å dra hjem med barnet sitt for at det skal være hjemme å dø.

Det er det mest triste jeg har hørt i hele mitt liv.

Jeg er så glad for at det gikk bra!! Så glad for dere!!

 

Får ikke sendt dere nok varme tanker og klemmer!

 

Og igjen, tusen takk for at du ville dele din historie.

 

[Gjest]

Jeg går igjennom akkurat det samme som deg.

Skriver brev.

[Gjest]

Det går jo ikke.. du er anonym.

Du må skrive til meg når som helst.

Om du vil ha noen å snakke med.