Er veldig sliten....Kan man få angst av det?

[Anonym bruker]

Jeg har en datter på 5mnd som jeg elsker over alt på jord. Vi fikk henne i våres. Vi har begge all familie rundt oss og det medførte,spesielt i sommer, at dørene ble rent ned. Vi hadde besøk nesten hver dag de første månedene. Etter hvert kjente jeg en uro inni meg hver gang noen skulle komme, begynte å skjelve litt, og uroen satt i magen og i brystet. Samtidig kjente jeg at jeg lettere rødmet enn tidligere, gjerne ovenfor min nærmeste familie også! En gang var jeg så urolig at jeg ikke klarte å spise eller svelge under en familie-middag. Virkelig ubehagelig!!

 

Samboer og jeg snakket litt om at vi hadde for mye besøk, og bestemte oss for å takke nei til besøk noen uker. Dette hjalp veldig, jeg ble roligere.

 

Nå er det heller slik at jeg vegrer meg for å ta kontakt med andre, gå ut og møte folk. Kjenner da at uroen kommer...

Jeg er ikke helt innesperret-møter familie og er på barselgruppe o.l, men allikevel..

 

Huff, liker ikke dette. Alt er bra med oss tre hjemme, men noe har skjedd med meg...

 

Noen som har opplevd noe liknende?

[Pysekatten med 2 i magen:)]

Det høres ut som det har blitt for mye stress rett og slett. Kjenner meg igjen på beskrivlsene dine. Du kan bli nedfor og få litt angst av det, men synes du skal begynne å jobbe mot det. Tenk positivt og at dette skal du komme gjennom. Takk nei til besøk hvis du ikke har lyst å ha besøk, men du må ikke glemme å være sosial heller for det er god medisin.

 

Har du en god venninne du kan betro deg til? Snakk med mannen din om hvordan du føler deg. De har ikke så lett for å forstå derfor er det opp til oss og få dem til å skjønne litt mer. Si hva du føler og tenker. Hva du enn gjør så ikke steng deg inne fra alt og alle. Det gjør det bare verre. Noen ganger må du kanskje tvinge deg til å gå ut eller ha besøk, men det er til god hjelp.

 

Dette kan ta litt tid før du merker endringer og hvis du blir verre så må du snakke med legen din.

 

Kos deg med familien og kjenn etter på deg selv hva du føler du klarer og ikke. Ikke vær redd for å si nei til andre.

 

Håper du kommer fort og greit gjennom dette. Bare tenk at kroppen prøver å fortelle deg noe. Derfor du føler dette nå. Det er viktig å lytte til den og gjøre som den sier.

 

Masse lykke til:-))))))

[Anonym bruker]

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare

Jeg skal prøve å bli flinkere til å ta vare på meg selv og slappe skikkelig av når jeg trenger det-uten å sperre meg inne!

 

Lykke til med nurket i magen

 

Klem HI

[blond]

Husk også at det er lov å si nei! Ta vare på deg selv.

[Anonym bruker]

Hei du!

 

Dette høres nesten ut som meg - jenta mi er 2 nå men hu var mye syk for et års tid siden, jeg var syk og det var mye som skjedde. Dette førte til at jeg ble så sliten - og jeg passet ikke på å passe nok på meg selv - så jeg fikk et anfall av noe som lignet panikkangst. legen min var veldig grei, og jeg fikk beskjed om å roe ned, ta en pause og bare kose meg med datteren min og sambo (hun er helt frisk igjen nå). Fikk til og med skrevet ut Sobril, men de har jeg ikke rørt siden jeg fikk de. Men det var greit å ha dem i veska de første gangene jeg feks skulle møte venner i sentrum. Man blir engstelig for å få angst den første tida. Det skjer enda at jeg blir litt skjelven hvis vi skal i en stor middag eller noe sånt, men nå vet jeg hva det kommer av og klarer å roe meg ned selv.

 

Så jeg vil absolutt anbefale deg å roe heelt ned, snakke med en god venninne eller noen du føler deg komfortabel med (det hjelper veldig å ha en der som vet hvordan du har det, og kan backe deg opp hvis du skal noe) og evt ta enprat med legen dersom det ikke roer seg. Det er ikke moro når det skjer sånne ting med en selv, som en liksom ikke klarer å kontrollere

 

Velger å være anonym siden ejg kjenner flere her inne personlig

 

*lykke til klem*

 

 

[Anonym bruker]

Hei!

 

Å, jeg jenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver. Jeg har aldri vært plaget av angst/uro tidligere, men pga mye stress og høyt tempo, både privat og på jobb, opplevde jeg presis det samme som deg for ca et halvt år siden. Jeg valgte å gå til psykolog, fordi jeg ble så ekstremt redd da jeg følte at jeg mistet kontrollen over meg selv. Hadde ikke opplevd noe spesielt vondt, har alltid vært veldig livsglad - det var rett og slett noe som ikke stemte!! Fikk beskjed om at dette lignet utbrenthet (jeg hadde med andre ord dratt strikken litt vel langt!!), og psykologen min sa at når man er sliten så har man ikke det samme skallet/forsvaret rundt seg, noe som gjør at man kan føle det som du gjør (og jeg gjorde!) Da er det uuuutrolig viktig å stoppe opp og ta vare på seg selv. Så lov meg at du gjør det, jeg var ikke like flink til det med en gang, men da ble alt bare verre, men nå er jeg utrolig mye mer bevisst på grensesetting ift meg selv, og nå går alt den rette veien!!Det er deilig! Tror bare det å slappe av for deg hjelper deg langt på vei, men skulle du kjenne behov for å snakke med noen så er det fantastisk å få støtte og råd fra en god psykolog, det blir jo som å gå til en lege, bare at det er psyken det handler om, og det kan gjerne ikke legen så mye om. Det du snakker om er noe psykolgoer ser så mye av i dag, pga stress og tidsklemma, så de vil kunne gi deg gode mestringsstrategier.

 

Lykke til videre:) Husk at det du opplever ikke er unormalt. Jeg kjenner mange som har opplevd det samme ifm høyt tempo/stress. Og når det gjelder det å gå ut, være sosial etc, så må du ikke slutte å gjøre det. Da setter angsten seg!! Det er sikkert lurt å posjonere ut kreftene i stedet, sånn at du orker mer når du først er ute...