Hva når du ikke har noe å leve for??Hva da?

[Anonym bruker]

Jeg hører og leser jo om de med problemer og depresjoner, og da får de alltid høre som trøst "at du har i alle fall barna dine" og det er veldig bra, men når man er i en dyp depresjon fordi du er ufrivillig barnløs og alderen nærmer seg 43....Hva gjør jeg da??

Forå bli bedre av depresjonen må man jo ta medisiner og når medesinen gjør det umulig å bli gravid,fordi jeg har gått opp i vekt av de..så nå er jeg 40 kg overvektig og barnløs:((((((((((

Dette er en grusom tragedie for meg så hva skal jeg gjøre for å greie å ikke ta mitt eget liv?

Ikke mange som hadde savnet meg nei......

Hva gjør jeg nå??

Har alltid ønsket meg barn og trodde jeg skulle være gift og ha 4 barn innen jeg var35 jeg, men dengang ei!!

Er det noen som vet hvordan jeg skal greie å fortsette livet?

Vil jo egentlig ikke dø, bare bli mor!

Hjelp meg?!

[Anonym bruker]

Hei kjære deg!

Det høres kjempe vondt ut å være i den situasjonen du er i akkurat nå. Jeg tenker at du må ta kontakt med en psykiater eller psykolog så rask som mulig slik at du kan få en skikkelig mulighet til å bearbeide disse vonde tankene og følelsene du går med. Antagelig har du blitt så "besatt" av tanken på å få barn at du ikke klarer å se alt det andre du kan glede deg over i livet.

Kanskje finnes det grupper for ufrivillig barnløse? Det er sikkert godt å snakke med andre i samme situasjon.

 

Jeg har tidligere slitt med depresjon, men fikk hjelp med gruppetaerapi og medisiner gjennom psykiater. Jeg vil anbefale gruppeterapi på det sterkeste. Før man går inn i det forstår man ikke helt hvordan det skal funke, men jeg har tro på denne samtaleterapien. Men det finnes masse andre tilbud også. Stå litt på for å skaffe deg selv hjelp.

 

Kanskje ikke de medisinene du tar nå er det eneste alternativet heller. Det finnes antidepresive medisiner som man ikke legger på seg av.

 

Og jo; jeg tror mange ville savnet deg, men det klarer du ikke å se nå som du er deprimert. Å ta livet sitt virker kanskje som en god løsning, men det er det ikke.Da mister du alle mulighetene livet har å by på. Det er alltid et lys i enden av tunnelen. Dette vet folk som har vært langt nede, men som omsider har kommet seg opp. Håper du er tålmodig og får god hjelp!!

 

Sender deg en stor klem

[Anonym bruker]

Hei igjen!

Jeg fant en side på nettet for ufrivillig barnløse. Kan jo hende du har vært innom der allerede: http://www.onskebarn.no/index.php

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar.

Jo jeg har tenkt på psykolog mange ganger, men greia er vel den at jeg ikke kan akseptere at jeg aldri skal bli mor...Da vil jeg ikke leve..

Jeg vil heller at noen skal hjelpe meg så jeg blir gravid...

 

HI

[Anonym bruker]

Du kan jo satse på begge deler. Få hjelp til det følelsesmessige og fysiske. Det kan ikke skade å prøve psykolog.

 

Lykke til!!

[♥Kristoffer&Harald♥]

Hei. Ser du har fått masse svar og du har sikkert tenkt masse på forskjellige ting du kan gjøre. Å være ufrivillig barnløs er ikke noe koselig situasjon å være i, og mange skulle nok ønske at ting kunne være anderledes.

Men et lite forslag. Hva med å melde seg som fostermor? å hjelpe barn og unge som ikke har så mange rundt seg. Jeg venter selv 2 mann men har en i familien som ikke kan få barn og hun har nå gått inn i den prosessen om å få muligheten til å bli fostermor.

Det trengs og da vil du få muligheten til å gjøre noe posetivt for en som trenger det...

 

Det å ta sitt eget liv hjelper ingen, og er ikke en løsning synes jeg.

 

Men jeg synes du bør få deg en psykolog å snakke med, i alle fall kanskje det vil hjelpe deg på veien.

Og hvis man vil bli fostermor så ta kontakt med barnevernet. de kan hjelpe deg masse der

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar til dere to siste også

Jeg kommer kanskje ikke unna psykologen når det gjelder denne grusomme situasjonen....jeg trodde egentlig at jeg var litt bedre enn jeg egentlig er..fikk meg netopp jobb og trodde at dette skulle hjelpe masse(har gått hjemme 2-3 år) men det har ikke hjulpet slik jeg trodde.

 

 

Har tenkt på fosterbarn mange ganger,men jeg vet at jeg ville bli så gla i det barnet så jeg ikke hadde greid å gi det fra meg igjen.Derfor så har jeg slått det fra meg...

 

Nei dette er en fortvilet situasjon...

 

Setter stor pris på svarene deres:)

 

HI

[♥Kristoffer&Harald♥]

Men er jo ikke sikkert at man må gi barnet fra seg igjen. kommer jo ann på situasjoner osv...

Men hva med å adoptere???

Jeg skjønner at du har mye å gi og det er en kjempe bra egenskap.