I natt HATET jeg ungen min...

[Anonym bruker]

Jeg angret som faen på at jeg ble gravid og fikk en unge. Barnet skrek og skrek og skrek og skrek. Jeg hadde mest lyst til å slenge han i veggen!!! Jeg ble rett og slett kvalm av han! Jeg hadde skikkelig svarte tanker! Jeg ble nesten litt redd meg selv og tankene mine... Huff! Det er det verste jeg har vært med på!

Detter skjedde:

Ungen min vil bare sovne ved puppen. Når han ikke får sove ordentlig blir det MYE pupp, og selvfølgelig forspiser han seg og får magevondt! Da har vi det gående... Eneste måten å roe han ned på er pupp, pup og atter pupp. Og mere magevondt! Ond sirkel sier du??? Oh yes!

Har mest lyst til å slutte å amme, men hvordan i all verden skal jeg få til det da?

 

Bare jeg som er sinnsyk innimellom eller?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg kan i allefall med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært i nærheten til å ha de tankene du hadde i natt!

 

Jeg er aleneforelder, å vi har hatt våre tøffe perioder, med flere uker uten ordentlig nattesøvn i strekk. Men det må gå sin gang. Jeg har syntes mer synd på barnet mitt.. For det har jo vært noe han har reagert på..

 

Hvor gammel er barnet ditt?

 

Hate er et sterkt ord.. Et stygt ord.. Som jeg absolutt ikke syns hører hjemmei nærheten av barna sine. Jeg har full forståelse for at ting kan være tung tog slitsomt. Å at ikke alle takler det likt.. Men denne syns jeg faktisk var drøy..

[Anonym bruker]

hvordan kan han forspise seg? da vil han jo gulpe opp overskuddet. de spiser ikke hvis de ikke er sultne. sa hs her hvertfall. har du prøvd med smokk?

 

Jeg og blir frustrert av og til, men sånn er det når man får mangel på søvn. viktig å tenke på at de ikke skriker for å være ekle, men at det er noe som plager dem

[Anonym bruker]

I natt fikk jenta vår de siste jekslene sine. hun skreik fra klokken var 00.30-03.30 og det endte med at jeg måtte bære henne på armen til hun sovnet. Hun veier 13kg og jeg er høygravid med nr2. Er alene denne uken, så da måtte jo jeg bare trå til. Alikevel klaget ikke jeg. Det er sånn man må regne med når man får barn.

 

Vi var også igjennom en kolikk periode på 3mnd, men elsket det lille nurket mitt like mye alikevel.

 

Hvis du synes det er så vanskelig med ammingen, så får du da bare pumpe og gi han/hun på flaske. Så kan jo pappan kanskje trå til litt også.

 

Men uansett lykke til.

[Anonym bruker]

Så hellige alle ble her inne da!

 

Jeg er ikke Hi, men det er normalt å tenke slike tanker når alt topper seg. Men det er ikke normalt å gjøre noe med det.

 

Du bør se om noen kan avlaste deg litt....

 

Jeg har også en natt og to med astmabarn tenkt av hvorfor gjorde jeg dette, men når det blir lyst og ting roer seg er jeg veldig glad i barnet mitt. Og det er du og...

 

Og det er bedre å gi litt mme og ikke klikke enn for all del amme og så klikke.

[Anonym bruker]

Jeg vet hate er et sterkt ord, å det var kanskje å ta vel hardt i! Men jeg følte virkelig at jeg ikke taklet dette! Men jeg elsker han over alt her på jord!!!! Tro meg! Jeg kunne aldri gjort ham noe som helst annet enn å overøse han med all kjærlighet i verden!

Men av og til føler jeg at jeg drukner... Til hverdags er det så vidt jeg klarer og holde hodet over vannet liksom... Det var mer slit enn jeg trodde å få barn... Jeg trodde det var BARE kos jeg! Nå har jeg ikke hatt så my omgang med barn før, trodde virkelig alt var rosenrødt!

Så naiv var jeg...

 

Smokk vil han ikke ha nei...

 

HI

[Anonym bruker]

Det trodde jeg også og opplevde det som du opplevde.

Så hadde du alle de rundt deg som hadde unger som sov og sov og mødrene ville på kafe. Første året var slitsomt, men så ble alt mye bedre. Nå er min 2,5 år gammel og jeg vil nesten påstå at han ikke er arbeid i det hele tatt. Da blir disse med soveungene på kafe sinte på meg for nå synes de det er kjempetravelt. De må jo passe på alt.

 

Unger er forskjellige. Nå sitter min og leker med duplo, sier takk for maten og er en veldig harmonisk og trivelig unge. En dårlig start trenger ikke å bety noe for utviklingen videre.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg hadde også "puppesovere" og det er jo lettvindt av til, men superstress andre ganger. Kjenner meg igjen i nattevåkinga, men prøv å holde sånne negative tanker som at du hater barnet borte! ALDRI si det, aldri tenk det.. gi deg selv andre ord, tenk på det på en annen måte.. "Nå er jeg sabla sliten, skulle ønske han kunne sovne snart" sånne ting..

 

Men du, noenganger må jo barna skrike litt også. Bare ikke gå fra et gråtende barn, mener jeg, men la han gråte litt.. syng for han, vugg han, byss han, men ikke gi han puppen om det ikke funker. Greit, du får ikke sove, men dere venner dere kanskje av med noen uvaner.. :-) Og kanskje han vil ha smokken etterhvert.. Lykke til! Tenk positivt! Du elsker han jo!