Jeg vil skilles fra mannen min.

[Anonym bruker]

Tanken har murret lenge, og nå har jeg vel endelig erkjent det selv at jeg vil skilles. Mannen min har det siste halve året blitt så forandret. I starten tenkte jeg ikke over det, men stadig oftere er han sur. Han bruker seg på ungene (vi har to barn sammen). Kjefter på de på grunn av bagateller. Han sukker oppgitt hver gang han må gjøre noe. Spør jeg om noe kan han bruke 2-3 dager på å gi meg ett svar, når jeg konfronterer han med det sier han at han har gitt meg svar. Som regel svarer han på spørsmål ved å stille meg et spørsmål.

Som før helgen, jeg spurte om å få reise til en venninne. Trengte litt tid for meg selv. Han spurte om jeg skulle ta tog eller bil, og jeg svarte at jeg ville kjøre selv. Ikke noe mer ble sakt. Dagen etter spurte jeg igjen. Da sier han at han hadde jo sakt jeg kunne reise? Han spurte bare om jeg sulle ta tog eller bil. For meg er ikke det ett ja!

Jeg reiste til venninnen. På lørdag var vi ute og spiste middag og skulle på kino etterpå. Sendte han sms og lurte på hvordan det sto til hjemme. Sa vi var ute og spiste og skulle på kino. Da kom det melding tilbake "bra det er noen som har det". Ikke et ord om hvordan ungene og han hadde det hjemme, bare en spydig kommentar. Slike ting skjer oftere og oftere. Det at han blir sint på ungene plager meg mest. Det kan ikke være lett for de og ha en pappa som hakker for alt. Alt er galt. De må rydde, sitte pent, holde munn, lista er lang. Han var ikke slik før. Savner den jeg giftet meg med. Men likevel er det vanskelig å ta skrittet fullt ut og flytte. Jeg er ikke glad i han lenger annet en som en venn. Jeg savner han ikke når han er borte, jeg gleder meg ikke til han kommer hjem. Bare å dele seng med han har blitt et problem. Føler at jeg mister meg selv mer og mer også fordi jeg hele tiden må ta hensyn til han. Men så var det dette med "i gode og onde dager" som jeg en gang lovte han. Jeg vil ikke skilles om det er håp om bedring. Men er det håp? Har spurt meg selv mange ganger, men jeg klarer rett og slett ikke svare selv. Jeg vet ikke. Ekteskapsrådgivning har vi prøvd før og det bedret ikke noe. Da klarte vi å jobbe oss tilbake til et forhold på egenhånd. Denne gangen virker det ikke som om det er mulig. Det har pågått så lenge. Litt og litt, mer og mer. Dette ble langt, men det er godt å få luftet noen tanker. Om noen har gode råd tar jeg gjerne i mot det. Om det er det ene eller andre.

[Anonym bruker]

Det eneste du kan gjøre er vel å ta en real "fight" med han og si at dette orker du ikke mer. Enten så må han skjerpe seg, ellers så flytter du ut! Det viktigste er vel å "kreve" et svar på hvorfor han er sånn.

 

Kan være flere grunner: misttrivsel på jobb, utbrent, depresjon.. Eller har han det ikke bra i forholdet han heller (som deg)

 

Hjelper det ikke, om han ikke vil snakke og ting ikke blir bedre innen kort tid er det bare en ting å gjøre: Flytte ut.

 

Om ikke annet så for barnas skyld...

 

Et annet alternativ er jo å la han lese det du har skrevet her, eller skriv det som til han og gi det. Da kan han lese hva du føler uten at det blir en diskusjon underveis før du får fram hva du føler.

 

 

[Anonym bruker]

Hadde foreslått det for han. Spurt om han har det bra i forholdet og at du lurer på om at det beste er å separeres for en stund. Det jeg reagerer litt på er at du sier dette har skjedd det siste halve året? Kan det være noe annet? Min mann hadde en dyp depresjon i et års tid, og han trengte mye tid for å finne veien tilbake og vi som par enda lenger tid.

[Anonym bruker]

Jeg har spurt han hvordan han har det i forholdet. Han sier han har det bra, og at han er glad i meg. Jobben sin vet jeg han er litt lei, men jeg synes ikke det virker som om det er så ille at han burde forandre seg slik. Jeg har ikke sakt noe om å skilles enda, for jeg vil jo være sikker. Jeg giftet meg fordi jeg ville leve sammen med han resten av livet og det er kjempetungt å måtte erkjenne at det kanskje ikke er mulig.

Han var en god pappa og ektemann. Nå har han blitt en kjeftete pappa og en sur ektemann. Det virker ikke som om noe gleder han lenger.

Jeg har tenkt over om forandringen kan ligge hos meg, om jeg har gjort noe nå som jeg ikke har gjort før, men jeg kan ikke finne noe. Men det er heller ikke lett å prøve å se på seg selv slik heller. Så kanskje er det meg likevel. Vi er sikkert begge om å ha latt forholdet brenne ut? For slik føles det, som om vi plutselig sitter på hver vår planet.

Vi har lenge slitt med økonomien, og jeg trodde lenge det var derfor han var nedfor. Men etter å ha snudd opp ned på mange ting har vi bedret økonomien masse, men likevel virker det som om noe plager han. Det virker som om noe opptar tankene hans, noe håpløst. En depresjon høres ikke umulig ut, men jeg kan ikke finne grunnen til det. Vanskelig å jobbe med noe når man ikke vet hvor man skal ta tak og starte.

Tusen takk for fine seriøse svar!

HI