Enebarn

[Gjest]

Er det flere der ute enn oss som har valgt å kun få 1 barn, selv om vi i teorien kunne fått flere?

Jeg orker ikke tanken på å gå gravid igjen, og når venner av meg blir gravide, tenker jeg bare at jeg er så glad det ikke er meg!

Vi tre har det så fint, lillemor er nå 3 1/2 år og det er en deilig alder. Jeg syntes det året fra nyfødt til 1 var pyton jeg (selfølgelig koselig, men mest pes) nå har vi det bare helt herlig.

Når folk spør om nestemann, og vi sier at det ikke blir flere her i gården, er det liksom ikke akseptert. "jaja, dere er jo så unge enda (nærmer oss 30 begge) bare vent noen år du så skal du se det spretter frem en liten en her også"

Selfølgelig kan det jo skje at jeg blir gravid, at vi ombestemmer oss, men jeg er 99% sikker på at det IKKE kommer til å skje...

Livet er så flott nå, jeg vil ikke igjennom den spedbarnstiden igjen....

Flere som oss?

[Gjest]

jeg var som deg..... nå har jeg derimot 3:)

[CB-BabyBoy]

Å så godt å høre at vi ikke er alene!!!!!!!!!!!!!!!!! Lillegutt er snart 8 mnd, men likevel vi ønsker ikke flere. Mest fordi jeg heller ikke orker et svangerskap til; var dårlig fra uke 6 og til fødselen var omme. Det økonomiske aspektet teller også; arbeidsgivern min hjalp til å gjøre det max klønete mtp sykepenger, nav osv, så jeg har vel tapt rundt 50 000 kr eller mer nå.

 

Jeg tenker også helt likt når jeg ser andre gravide faktisk, men det er jo helt naturlig når man ikke har hatt nevneverdige positive forbindelser med magen..

 

Det som irriterer meg mest er den reaksjonen man får når folk spør om en til eller lignende. Kommer svar som "hvorfor vil du gutten din så vondt?", "å nei det mener du ikke" - eh vondt?? Er det barnemishandling å ikke få søsken lissom? Og hvis jeg i så fall ikke mener det hvorfor sier jeg det da?

Jeg er enebarn selv og hadde overhodet ikke en grusom oppvekst heller tvert i mot.

 

Skjønner ikke hvorfor folk ikke kan godta at 1 er nok for noen og at det faktisk er kun vi som bestemmer det. Vil de ha flere unger, så skaff dem selv

[Gjest MariRari]

Jeg var også sånn. Hater å være gravid, syns synd på alle som er det, likte ikke barn, i alle fall ikke babyer...

 

Men altså, i august fikk jeg en til. Nå elsker jeg det og kan faktisk tenke meg enda en!

 

Syns fortsatt ingenting om å være gravid da, men heldigvis går det over.

[erteposen + 4]

Kjenner mange som begynner å bli babysyke når barna begynner på skolen. En glemmer de travle åra:) Enebarn har det fint de, og det er deilig av og til når vi bare har en hjemme. Tror en del synes det er litt "egoistisk" av foreldrene fordi barnet ikke får søsken. Rart hva folk bryr seg med.

[Gjest MariRari]

Dere, ikke bry dere om de som maser. Mange tenker ikke over at det er plagsomt engang, gjør det bare for å ha noe å si.

 

Ja, det er irriterende, men drit i det. Du vet best hva som passer deg og dine, på hvilket tidspunkt.

 

Selvfølgelig er det ikke barnemishandling å være enebarn. Min mann er det. Han glemmer å dele i ny og ne, og mener han av og til var litt ensom i oppveksten, men han har jo hatt et bra liv for det.

[Gjest]

CB-BabyBoy: Vet du, jeg har følt det sånn siden lillemor var bare noen uker jeg, og følelsen av at det bare blir oss 3 blir bare sterkere og sterkere.

Ja det med omgivelsene er ikke lett, det er så vanskelig å få folk (les familie) til å godta at vi ikke blir flere.

Jeg føler også på mange måter at jeg ikke bare vil være mamma, og det har jeg mulighet til med bare 1. Kjenner det er så deilig når hun vokser til!

Så godt å høre at du har positive erfaringer med å være bare 1, det er jo det eneste aberet... at det skal bli litt kjipt for henne!

[CB-BabyBoy]

Storesøster&lillesøster ;

 

Jeg tror det blir kjipt om man gjør det kjipt hehe.. Dvs det krever jo litt mer innsats for man kan ikke si "gå og lek med broren din". Foreldrene mine har alltid vært veldig aktive, så for min del kjedet jeg meg ikke. Hadde venner å leke med, reiste ofte på ferie og jeg fikk drive med masse aktiviteter.

 

Sier ikke at man ikke kan det med søsken heller, men du skjønner hva jeg mener

 

Jeg må innrømme at tanken om oss 3 sammen er en utrolig god tanke - jeg gleder meg til at vi skal kose oss sammen og finne på masse rart. Samtidig så ser jeg frem til å jobbe igjen også. For oss er dette en vinn-vinn situasjon for alle parter.

 

[Gjest]

Ja ikke sant?? Og rart hvor utrolig naturlig det føles for fjern og nær å gnage og mase om denne nestemann! Jeg er så utrolig lei av å hele tiden måtte forsvare valget vårt. Flere venner av meg har både 2 og 3, og de kan liksom ikke forstå at jeg ikke ønsker meg både 2 og 3.

Samtidig så ser jeg hvor mye friere jeg lever enn dem, jeg føler jeg har fått det beste fra 2 verdener. Både være mamma til en herlig 3 åring, samtidig som jeg har god tid til venner, trening, kafeturer osv. Jeg har mulighet til å jobbe 50% nettopp fordi vi bare har ei. Økonomien vår er god, noe den ikke hadde vært om nr 2 kom, da måtte jeg begynt å jobbe fullt (skrekk og gru)

 

[lionkittens]

Hei !

 

Så innlegget ditt først efter jeg postet mitt and samme tema ! Takk for at der er flere her inne som meg =)

Bortsett fra at jeg kan ikke ombestemme meg om noen år for jeg nermer meg 40 =)

[Gjest]

Vi er veldig aktive, elsker å være ute, fjellturer, skiturer, teltturer, og endelig er hun stor nok til å være med på alt dette.

Har mange venner med barn på samme alder, så er nøye med å ta henne med på besøk, invitere barn over. Når hun blir eldre kan hun jo også ta med venner på tur... Men det er vel som du sier, det krever litt mer innsats, men det passer meg utmerket!

Det er litt morsomt at du også tenker sånn, selv om din bare er 8 mnd. Da mi var på den alderen, var jeg også helt sikker på at det var oss 3, selv om jeg ikke turde si det høyt da (kunne jo ha vært hormonene.. hehe)

[CB-BabyBoy]

Haha hormonene ja, de har jeg også hørt om...Når jeg sier noe, så er det visst ikke meg, men min evil childhating twin eller noe sånt omtrent.

 

Folk sier til meg "å du glemmer det svangerskapet der så fort atte". Ja du har hvertfall gjort det tenker jeg når de gnåler om nr 2 alt. Har aldri vært så dårlig i mitt liv, kroppen min gav meg null pause - selv under fødselen var jeg kvalm og kastet opp.. "blir ikke sånn med nr 2 skal du se" - nei vel si det til venninna mi som har 3 og var like dårlig hver gang hun...

 

Så på den andre tråden det med å ta vare på foreldre osv - jeg ser nå at jul kan bli vanskelig for vi kan egentlig ikke ta annenhver som mange gjør. Foreldra mine vil jo da sitte alene når mine besteforeldre forsvinner. Men jeg er prinsipielt mot annenhver; husker fra når jeg var liten at jeg ikke skjønte hvorfor ikke farmor eller mormor kunne være der samtidig. Når vi får et litt større sted, så vil alle bli invitert til oss - jeg skal ordne i stand med glede!

 

Vi gleder oss veldig til lillegutt blir så stor at han kan blir med på opplevelser; har lyst til å dra til Thomas Toget land i England, dyreparken/kaptein sabeltann osv osv. Og når han blir 10 år da skal ha få en skikkelig tur; da blir det Florida med alt det innebærer av parker osv. Pappaen her snakker om guttetur med han og broren (lillegutts onkel); om det er telt eller fotballtur til Liverpool spiller ingen rolle, men tenk så stas for lillingen!!