Tøyd tålmodighet... ? meninger om dette...

[Anonym bruker]

Har nå bodd i 5,5 år i samme by og har hverken jobb (2 første årene gikk jeg på vgs) el no særlig med venner (de få jeg kjenner bor over alt enn i byen min og jeg har ikke lappen. enda).... har noe familie, men svært lite kontakt med de. Har mor og yngre søster i andre enden av landet (som jeg har god kontakt med), og lurer nå på å flytte nærmere dem fordi jeg nå er alenemor.

 

Har ikke kontakt med egen far og tviler sterkt på godt samarbeid med barnefar fremover, da han ikke har brydd seg noe gjennom svangerskapet og dels gått inn for å "sverte" meg som person og mine evner som mor.

 

Så nå ønsker jeg litt innspill på om det kanskje er på tide å røske meg løs fra en ganske døll situasjon og satse på nytt ett annet sted? Jeg vil såklart vente litt å se an hvordan det blir med bf fremover, for jeg håper jo for ungens skyld at d skal bli bra dem imellom.

 

En evt flytting vil jo ikke skje før tidligst etter påske neste år, og mye kan jo skje på den tiden... er litt halv-positiv pessimist i villrede nå. Trenger hjelp...

Hva ville dere gjort?

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Flytta, uten tvil!

 

Lykke til =)

[Anonym bruker]

om du vil satse på å bli boende en periode ville jeg ha skaffa meg en jobb og prøvd å utvide den sosiale omgangskretsen litt..

 

men er det ikke bedre å flytte og heller bo i en annen by men likavel noge lunde nærmt bf?

 

om han ikke gidder så er det vel ikke verdt å vente på at han skal få lyst til å ha kontakt med barnet...

[Anonym bruker]

har ikke planer om å komme i jobb før til neste høst, da sønnen min er bare 3 uker gammel og jeg fullammer. den sosiale biten er jo ikke større innsatsen om å gjøre... komme i kontakt med andre med smått gjennom helsestasjon og her på dib :-)

 

Har vurdert en av nabo byene, men ser egentig liten vits i det da jeg like gjerne kan bli boende her for å opprettholde den lille kontakta jeg har med fam og heller pendle om jeg skulle finne jobb i den byen etterhvert.

 

Står ikke på at han ikke gidder, for han har uttrykt ønske via felles kjente om å ta barnet fra meg (nevnte i hi at han sår tvil om mine evner som mor), men at han i mine øyne skal legge vekk den holdninga han har ovenfor meg, slik at jeg blir mer positiv til et samarbeid oss mellom.

Det er mye pga hans oppførsel at jeg ønsker å flytte, for å slippe å ha noe mer enn absolutt nødvendig med han å gjøre, men vet jo at det ikke er rettferdig ovenfor gutten.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Hadde flytta tvert,hvorfor ville du isåfall vente til neste år?

 

[Anonym bruker]

Hmm, det vet jeg egentlig ikke helt... er vel litt redd for om jeg vil klare å finne meg til rette og trives og dels samvittighet ovenfor besteforeldrene til ungen, har grei kontakt med farmora hans. I mangel på støtte fra annet hold, har hun vært en kjempegod støtte for meg fra dag 1, og er det fortsatt. + at jeg kommer til å måtte bryte et løfte jeg ga til huseier da jeg fikk ja til å leie hos han... sa at jeg kom til å bo leeenge (han var ganske skeptisk pga de forrige sa opp leieforholdet bare etter ca 2mnd.) jeg liker abslutt ikke å bryte slike løfter, men det var jo bare et muntlig, så det vil ikke ha noe å si kontraktmessig og jeg regner med at han vil forstå om jeg forklarer hvorfor jeg ikke kan holde løftet.

[Anonym bruker]

Du får lage deg en for og imot liste,så kansje du finner ut av det;-)

 

 

Klem