Sliten og oppgitt av samboer......!!!

[Anonym bruker]

Kjenner at mitt sinnet og irritasjon er på bristepunktet snart...

Har et barn fra før av med han som snart blir 2 og venter nå nr 2 i desember.... forrige svangerskap var han like vill som meg... men denne gang... sukk... nei, ikke EN gang har han spurt selv om å kjenne på magen eller noe sånn.. og jeg føler at han tar meg totalt forgitt!!!

Føler meg som en jævla SLAVE... går rundt å rydder etter både barn nr 1 og HAN på over 30 år!!! Er d MULIG liksom!??!!

Har ikke ett barn, men to føler jeg!!! Jeg er mere sliten denne gang og d er jo ikke så rart da når jeg har en liten en fra før av som jeg gjør d meste med.. PLUSS ALT husarbeid og så begynner det å bli tungt..!!

Har måttet bli 100% sjukmeldt for jeg klarte ikke å henge med lenger følte jeg.... sover ikke nok om natten da jeg har et bekken som er vondt når jeg ligger, pluss at min lille som ligger i naborommet våkner opp med litt småskriking alt fra 2 til 6 ganger om natten som JEG så klart må opp til, for han på den andre siden av senga ligger bare å snorker og hører ikke skrikingen på callingen som ligger 1,5 m unna han!!!! Jeg skjønner ingenting.... Er d flere som har en sånn en hjemme eller?!?!?!??!

I helga har jeg tenkt masse...... VELDIG masse...... på hvordan dette skal gå framover og sånn.....

jeg bruker jo så innmari mye energi på irritasjonen og alt d der på HAN... istede for å kanskje få litt mer energi til å gjøre noe hyggelig med sønnen min som snart skal bli storebror....

Og jeg har prøvd å snakke og snakke og snakke med sambo'n, men hører'n?!?! NEI!!!....

Noen ganger sier han at ja han forstår og at han skal skjerpe seg og bla bla bla..... vet dere?!?! JEG TROR IKKE PÅ HAN LENGER JEG!! IKKE ETT FORBANNA ORD SOM KOMMER UT AV HAN!!!

Er bare blankt løgn likvel...

Samme med hvis jeg spør han om han kan gjøre noe for meg som f eks: hente klesvasken i vaskemaskina som vi har i kjelleren (da dette er veldig tungt for meg....)... får til svar: UFFFF.. og masse sukking og sånn... veldig trivelig å spørre han om hjelp da!!?!??! NEI!!!

Så da blir d ofte til at jeg ikke spør han om hjelp når han er sånn... gjør jeg heller dette selv og så får d bare bære å briste med meg opp den bratte kjellertrappa vår med tung last!!!

Har for lenge siden fått streng beskjed av min jordmor at jeg IKKE skal støvsuge eller vaske gulv etc pga bekkenet mitt..... og dette opplyste jeg jo så klart til min sambo da samme dagen... MEN har han tatt i støvsugeren eller vaskestaven etter dette da???? NEI!!!!

Ikke før dette heller for den saks skyld.......

Jeg blir bare så forbanna oppgitt..... at jeg GIR SNART OPP hele forholdet vårt....!! Gidder jo ikke å ha d sånn resten av livet da... Vil jo ha et liv der jeg faktisk trives i og føler at jeg blir verdsatt og at min samboer virkelig SKAL bry seg og hjelpe med på vanskelige dager..

Jeg klarer ikke dette alene... dette er en ting som begge må gjøre noe med, og det har jeg forklart han også... at HAN også må trø til med noe....!!

Og toppen av alt er at kort tid etter at vi evt har hatt diskusjoner om dette eller sånn, så plutselig er han som om ingenting har skjedd.... ennå jeg faktisk kan ha bedd han om å FLYTTE UT!!!!!

ÅÅhh nei, dette er ikke pga at jeg er hormonellt alts... tro meg.....!!

 

Jeg har tuuusen andre ting jeg har kunnet skrive om, men da har jeg ikke blitt ferdi her inne på flere dager....

 

Andre som har d sånn som meg eller lignede?!?!??!

 

Føler at jeg går på veggen snart.......

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Gjest]

Sett din mor på saken du...Min mor hadde flyttet inn å oppdratt mannen din om hun hadde hørt dette.

 

OM ikke dette hjelper burde du flytte hjem til foreldrene dine å ta med deg ungen å si at når han har blitt voksen å skjønt at du faktisk ikke er alene i dette forholdet så skal du vurdere ting.

Du får også da slappet av litt å foreldrene dine vil garantert steppe inn litt å la deg roe ned.

 

Min mann var så snill å er så snill nå...

Han vasket,han laget mat å ba meg sitte omtrent hele tiden.

Nå står han opp med datteren vår om hun er våken sånn jeg får sove.

 

Tror du burde legge regler for han mannen din om han ikke er sånn med deg.

[Mamman_til_Adine <3]

Off, blir lei meg av å lese det du skriver. jeg er ikke i samme situasjon, siden jeg er førstegangsfødende. Men har hatt problemer med min samboer også, mtp at han ikke bryr seg eller har ville hjulpet meg noe særlig. Jeg tok opp problemet her på BIM, printet ut svarene mine og slengte det i trynet på han! Jeg sa at han hadde EN sjanse til, vist ikke flyttet jeg. Jeg viste han tydelig at nå var det nok, med at jeg lette etter ny leilighet osv. Han har forandret seg nå, og er kjempe snill.

 

Jeg synes du kan prøve å prate med han en SISTE gang, å gir klar beskjed at dette er siste gang temaet er oppe fra din side. Forandrer han seg ikke nå, hadde jeg personelig valgt å være alene. Jeg synes det er bedre å være lykkelig alene å ha kun seg selv å tenke på, å slippe å bruke så mye negativ energi på noe som skal være fint.

 

Om han ikke skjerper seg så hiver du han ut, så får du se om han fatter alvoret etter en stund. Det må skje noe for at du skal forstå, det hjelper ikke å bare snakke med de tydeligvis.

 

Hvor langt er du på vei? Er det en sjanse for at han kan forandre seg liksom?

 

Han burde så absolutt ha hjulpet deg med tunge løft osv. han kan ikke tenke så utrolig mye akkurat, om han huffer seg for å gjøre et par ting for deg, mtp alt du gjør for han.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg såå gått. Utrolig kjip situasjon:-( Jeg tror ikke selv jeg har det så ille, men kjenner jeg blir veeeeldig forbanna innimellom.. Vi venter vårt første barn å han er veldig ivrig da, stiller opp og er kjempeflink.. Men når det kommer til husarbeid gjør jeg stort sett alt. Han er flink til å vaske klær.. Men ellers legger han aldri ting på plass etter seg, slenger klær runt over alt på gulvet, på soverommet blir det den store haugen noen ganger.. Av og til blir han bare sur når jeg sier i fra til ham, å sier at han hadde tenkt å rydde opp, at jeg må gi ham en sjangse, men jeg tviler stærkt på at han hadde tenkt det.. For når jeg ikke sier i fra blir ting bare liggende.. At han ikke skjemmes når han ser at jeg har ryddet opp etter ham.. Hvis han f.eks spørr meg hvor jakken hans er, å jeg sier at jeg plukket den opp fra gulvet å hengte den der den skal henge, at han ikke blir flau da..

 

Bruker å snakke med ham om dette i blant, og også han sier han skal skjerpe seg, men gjør han det? nei... Så er det alltid jeg som vasker soverommet (og resten av leiligheten) men soverommet er verst med tanke på at han bare slenger klær fra seg, så blir det den støvhaugen, og etter jeg har vasket soverommet sier jeg at nå må han holde det ryddig, ikke artig å rydde å vaske når han roter.. Likevel klarer han å prestere å slenge klær fra seg på gulvet samme dag som jeg har vasket og tatt en prat med ham om det,..

 

Uff, nå kjenner jeg at jeg nesten blir litt sint... Håper virkelig han kjerper seg når babyen kommer.. Jeg kan ikke gjøre alt her, å vil at det skal være ryddig og støvfritt med en baby i hus...

[Anonym bruker]

føler med deg for jeg har det på NØYAKTIG samme måte!

har mest lyst å be ham flytte ut selv, for da da blir ting gjort uten at jeg behøver å irritere meg over alt jeg må gjøre selv.

dette er min første, men sånn som tingene har blitt føler jeg at det blir mitt andre barn! (har mer tro på at baby nr. 2 er mer til hjelp enn faren er!)

Husker en episode fra jeg var liten av Albert Åberg der temaet var "skal bare først.." og det har blitt kallenavnet til mannen min nå..!

[Tuttelure]

herregud for noen karer vi har!!!!!!! tydeligvis flere med samme problemet. det blir klarere og klarere for meg for hver dag at vi er virkelig fra to forskjellige planeter. blir så oppgitt på samboer. det blir vårt første barn. han er interessert:) spør og kjenner på magen og prater til magen. men han skjønner ikke at vi snart nå må dele på husarbeidet osv. han er veeeeeeeldig mye borte. jobber jo 100% + en del utenom i tillegg til at han har aktiviteter han er borte på flere kvelder i uka. dvs jeg er veldig mye hjemme alene. jeg vasker, lager niste, lager middag, og varter han opp. mulig jeg er alt for snill..

han er umulig å diskutere med. Skal jeg prøve å få han til å forstå alvoret, må jeg si det rett ut, og "dramatisere" litt, og da blir han forbanna. men jeg sier det jo fordi jeg vil at ting skal skje,men jeg kan ikke ha en framtid med han dersom ikke han skjerper seg. vi har ett evig problem med hans byturer. han forstår ikke at jeg syns det er kjett at han kommer hjem dritafull langt utpå natta. han ødelegger nattesøvnen min, og jeg bekymrer meg selvfølgelig for han i tillegg..

 

han klarer ikke å diskutere, han bare holder kjeft og stirrer i veggen, han forstår ikke at ett forhold handler om å ta og gi... og at man må inngå kompromisser. at man ikke kan holde på på samme måte som da man var singel. i hvertfall ikke når vi har bestemt oss for å bli en liten familie. håper ting forbedrer seg med tiden, at jeg ikke har tenkt til å være noen alenemamma, for da flytter jeg heller for meg selv. det var gjennomtenkt å få barn, og vi var enige om det. og jeg håper vi har en framtid sammen men da må vi klare å snakke ordentlig sammen..

 

noen som har tips til kommunikasjon?

[Gjest]

Kjaere Hi!

 

Som du forstàr, sà er ikke dette bra pà en flekk! Han er utrolig egoistisk og lite sympatisk. Det betyr ikke at han ikke kan forandre seg, for det kan han! Men du mà mene alvor med det du sier til han, og gà drastisk til verks.

 

Fra nà av vasker du kun klaerne til deg og barnet ditt. Klaerne hans lar du ligge!!! Lager du middag, sà utelater du han, det samme med kopper og fat og diverse. Ikke vask det, men la det stà der han har satt dem!! Du tar kun oppvasken etter deg og barnet ditt.

 

Han vil etterhvert se alt du gjòr for han, og han blir tvunget til à forandre seg og ta sin del av husarbeidet. Han vil jo trenge rene klaer etterhvert!

 

Om han blir sur og tverr, og ikke ser alvoret i dette her, ( for det er alvorlig!! ) sà bòr du revurdere hele forholdet deres. Du kommer aldri til à bli lykkelig sammen med han, om han fortsetter slik.

 

Ingen orker à vaere sammen med en slik bortskjemt slabbedask av en mann, og du har funnet deg i det her altfor lenge.

[Anonym bruker]

Jeg hadde aldri godtatt slik oppførsel av min samboer!

Det må være grenser..jeg hadde sparket han ut av huset for lenge siden, og hvis han virkelig er så lat som du beskriver(!) så bør du rett og slett trur han skikkelig..han hørres jo veldig umoden ut.

Hva tror han? At du skal gå gravid,og ta deg av huset og deres felles barn mens han bare sløver? Du hører vel hvor feil det blir...

Håper virkelig for deg at han sjerper seg, og hvis ikke bør du seriøst vurdere hele forholdet...

Er litt kvass i svaret mitt, er nemelig så oppgitt av enkelte mannfolk her inne.

 

Et godt tips kan jeg derimot gi:

Lag en liste til han, heng den en plass han ser den...på denne listen skriver du ALT han skal gjøre av praktiske ting i huset...noen mannfolk trenger faktisk slike lister:)

[Anonym bruker]

det er som og lese om meg selv..akkurat sammeleis.

det endte med att eg annsatte en vaskehjelp;)men det er fortsatt endel å gjøre å det må eg gjøre.

sex..neidu..det er det helder lite av,for eg sier att eg er sliten etter att eg gjør alt i huset..so kan han få smake sin egen medisin..

eg tror di forventer att siden vi er hjemme alikavel å ikkje på jobb så skal jo det bare mangle att vi ikkje gjør alt.

men siden eg fikk meg vaskehjelp har det blitt bedre,for da slipper eg å irritere meg over att han ikkje hjelper..

kansje det er det du oxo skal gjøre på hans bekostning..??!!

lykke til;)

[Anonym bruker]

Hei!

 

Takker for svar...

(til alle sammen!!!)

Og jeg har jo fått de svarene jeg har forventet meg da... kom jo ikke som noe bombe for å si d slik... jeg VET jo at dette er helt feil å bli behandlet på... mangel på respekt og omsorg totalt!!!

Ang å prate med han en SISTE gang synes jeg at jeg har gjort mange ganger nå... truet med ditt og datt.. .men nei...

som sagt igår sa jeg at nå fikk han flytte UT!!! OG gi meg litt pusterom slik at jeg får roet ned hodet litt og tenke litt... -

men han bare lar d gå i håp om at dette forvinner igjen like fort som jeg tar d opp og later som om dette ALDRI har hent....

og ja han er en JÆVLA bortskjemt drittunge... mora hans som har laget han slik forresten... er vant til å ikke gjøre en skit hjemme for moren har gjort ALT for han under oppveksten etc....!

Han vasker faktisk klærne sine selv... dette ble "tredd i kraft" kort tid etter at førstemann kom til verden, da jeg sa klart ifra at han fikk ordne me klærne sine selv da jeg hadde mer enn nok med mitt og baby'ens tøy PLUSS ALT D ANDRE..:!! Men en ting er at han vasker klærne sine selv, men d er jo faktisk JEG som må gi beskjed til han om at "NÅ TROR JEG AT DU BØR VASKE KLÆR FOR SKITTENTØYKURVEN DIN ER OVERFYLT"!!! Og da er d så mye klær der at d ligger faktisk litt strødd utenom kurven også...!! Og når han har satt på maskin så "glemmer" han å ta d ut å henge d opp... så ligger d der til jeg skal vaske maskin og da blir d iveien for meg da...!!! Men igår så tok jeg d bare ut og la d i stampen hans nede i kjelleren!!! (APPLAUS TIL MEG!!) Og når han har hent opp tøyet blir d hengende opp til 14 dager på stativet... helt til jeg tar d ned i sinne og slenger dette i skapet hans.... (SLENGER JA, IKKE LEGGER SAMMEN NEI!!!)..

Og øyne for ting som kan og bør gjøres har han ikke.. selv om han bruker både briller og linser!!!

 

TAKK OG LOV FOR OPPVASKMASKIN sier jeg iallefall!!!

Men ang dette så når han er ferdi med å spise eller sånt så klarer han å sette fatet og koppen sin på benken over oppvaskmaskinen, men IKKE INN I MASKINEN!!!!!

 

Og tilbake til når jeg spør han om d er noe han kan gjøre for meg så er d sukking og huffing og sånt hver gang... så jeg har sluttet å spørre om mye... men hvis han svarer at jada jeg skal ta d, men som hun ene her sier så er svaret hans også til tider: SKAL BARE BARE......

Og ingenting skjer så klart.... d blir stående i både 1 og 2 uker...

Og når jeg spør igjen så blir han irritert og forbannet for DA MASER JEG får jeg beskjed om.....!!

 

Skal ha nr 2 til jul... 2 mnd igjen... og jeg lurer sterkt på hvordan dette skal gå... for dette kan ikke fortsette slik... d makter jeg ikke...

Er heldigvis glad for at førstemann går heltid i barnehage alts...! Og heldigvis så hender d at han kjører han i barnehage på morgenen... men d er jeg som må ordne klar klærne som han skal ha på og ha med seg i barnehagen da...

 

 

Men jeg skal faktisk prøve dette med å utelukke han framover en stund nå.. la ting etter han stå, la klærne hans ligge/henge, ikke lage middag til han etc etc... så kanskje kanskje?!??!

Hmm....

vanskelig å si....

Håper så klart at han virkelig KAN forandre seg, for jeg vil jo gjerne at dette skal fungere, vi har d jo så bra sammens når vi har d bra... og jeg har jo ikke akkurat noe sterkt ønske om å bli alenemamma....!

Vi har jo ordnet våre hjerteknusere sammens!!!!

[mamma *3 FØDEKLAR]

Hm ikke lett dette her. Mannen min er vel egentlig ganske lik, MEN forskjellen er vel at jeg ikke irriterer meg det. Vi har to barn fra før og venter nr 3 i desember. Dette svangerskapet har bare gjort meg syk hele tiden. Det har vært noe fra dag en, og det trives jeg ikke helt med. Jeg elsker å ordne både for mann og barn, alltid ferdig middag og klær vasket, støvsuger og når vi diskuterte husarbeid fikk vi vaskehjelp en gang i uka ( i stede for å lage noe problemer ut av det). Jeg har forstått detå spørre mannen på en litt annerledes måte har hjulpet. Skal vi brette tøyet sammen, kunne du ha hentet vaska - så kan jeg brette det, du som er så sterk kunne du funnet frem støvsugeren osv.. Mannfolk er små barn, så husk å gi myyyyye ros når de gjør noe. Samtidig så skjønner jeg at mannen er sliten etter en hard dag på jobben. Mannen min jobber 150% og har full forståelse for at faktisk han også blir sliten. Jeg har også kraftig bekkenløsning, men det forverres ikke av å støvsuge eller vaske litt innimellom. Jeg har støv på hjernen, men må jo lære meg å se på litt rot nå som ståe er som den er...

 

Håper det ordner seg for deg og mannen. Det er jo det vitigste, ikke at du flytter ut bare for å bevise noe. Jeg ville ihvertfall kjempet med nebb og klør, synes barn har det best der foreldrene klarer å holde sammen:o))

[mamma *3 FØDEKLAR]

må legge til at jeg fortsatt gjør det meste her hjemme og lager middag hver dag, og synes det er deilig å ha noe å gjøre hver dag:o))