Jeg er så lei og sliten!

[Anonym bruker]

Mannen min jobber skift, dvs at han jobber tre av fem helger. Jeg har en vanlig 08-16 jobb, med fri hver helg. Han har to barn fra tidligere som er her på samvær i frihelgene hans. Sammen har vi en gutt på 15 mnd.

 

Denne situasjonen sliter nå så mye på meg at jeg den siste tiden har blitt deprimert. Jeg føler ikke jeg har noe å glede meg til i livet. Når jeg har fri fra jobb og det endelig er helg, jobber enten mannen min (natt, dag eller ettermiddag) eller så er ungene hans her. Ungene er greie de altså, det er bare det at de bor så langt unna at både fredagen og søndagen i vår eneste frihelg blir "ødelagt" pga transport. Det er slitsomt å måtte se på klokka og planlegge alt fra middag til skogsturer ut fra at da og da må vi være ferdige med å spise/hjemme igjen, når man egentlig bare burde slappe av og kose seg sammen (uavhengig av om det er sammen med ett eller tre barn).

 

I tillegg føler jeg at vi er i ferd med å miste vennene våre. Vi kan aldri invitere noen på middag en lørdagskveld f.eks. Ikke går det når mannen min har arbeidshelg, enten er han på jobb, skal på jobb eller må tidlig opp neste dag (05.30). Når ungene hans er her, er de oppe til vi legger oss omtrent (eldste er 12 år), så da går det heller ikke. Jeg blir sprø!!!

 

Ikke er det bare å skifte jobb heller, da vi bor på en liten plass med få muligheter.

 

Jeg blir gal snart og klarer ikke å finne noe positivt i livet lenger. Føler at dette nå også går utover min evne til å være en god mor for sønnen min. Jeg trenger rett og slett litt hygge og påfyll av energi for å ha noe å gi, både i hverdagene og i helgene. Vi snakker hele tiden om at vi må bli flinkere til å prioritere hverandre, men det går bare ikke....

 

Hva er liksom vitsen med et slikt liv? Føler at jeg venter og venter på "noe" som jeg ikke vet hva er engang.

 

Kanskje noen har et eller flere gode råd å komme med? Hvordan gjør dere det?

[*-*]

Jeg skjønner at det ikke er bare bare å skifte jobb, som du sier selv er det kanskje ikke så mange andre jobber på et lite sted. Men jeg har tenkt veldig mange ganger at skiftjobbing og helgevakter er omtrent uforenelig med å starte nyfamilie med mine og dine barn. For å lykkes er man helt avhengig av at den som har barn fra før har tid nok til alle, og at ingen føler seg tilsidesatt eller truet på tid. Dette er den som har barn fra før og ekspartner osv, sitt ansvar. I dette tilfelle er det din man som er nødt til å sørge for at han har nok tid for å få den nye familien sin til å fungere. Alt avhenger egentlig av ham, han står midt i mellom enten han vil eller ikke.

Min mann jobber heldigvis ikke skift, men han hadde tendens til å ta på seg altfor mye prosjektjobbing i tillegg til vanlig jobb, noe som nok gikk helt bra da han var sammen med mor til barna og de to i flere år hadde et relativt dårlig forhold. Jeg sa helt klart fra i starten at det ikke kom til å funke om han fortsatte med det. Vi hadde mange runder på det og jeg har vært streng, men han skjønner hva jeg mener. Jeg tar gjerne min del av ansvaret for hans barn, men det er ingen selvfølge. Min evne til å være generøs overfor stebarna avhenger også veldig av at jeg vet at det er nok tid til meg også. Vi merker begge to veldig godt at livet vårt er mest harmonisk når mannen min ikke er stressa eller opptatt. Særlig i starten merket vi at i de periodene han hadde det travelt, begynte å glemme avtaler og beskjeder fordi han var stressa, var lite hjemme og hadde liten tid til alle så ble det dårlig stemning i hele familien. Mitt krav var at hvis han ønsker en ny familie nå, så må han ta noen år hvor familiens behov, les: mine og barnas, må gå foran eventuelle karriereønsker, hobbier og fritidsaktiviterer. Det er veldig mye ham det hele kommer an på for at vi skal få det til, og det er en utrolig viktig investering hvis man ønsker å lykkes. Det å starte en nyfamilie er en stor jobb, mye større enn mange kanskje tror. Menn må være innstilt på å bruke mer tid på familien enn de kanskje gjorde i sitt første ekteskap, da de ikke hadde ekskoner og bare ett sett barn.

 

Jeg hadde aldri holdt veldig lenge med det livet du lever. Jeg tror man må ta grep uansett om det ser umulig ut. Er det ingenting dere kan gjøre? Kan man tåle å gå litt ned i lønn eller flytte litt på seg for å bytte jobb? Kan man snakke med arbeidsgiver å få mindre helgevakter?

Selv om ingen av disse tingene ser ut som gode løsninger, så er de kanskje likevel bedre enn et framtidig samlivsbrudd.

[Anonym bruker]

Nå hjelper ikke dette på problemet med å få frihelg, men..

Mor er faktisk pliktig til å sørge for transport en av dagene. Kan ikke hun sørge for bringing fredag og dere levering søndag? (eller motsatt..)

Da blir i alle fall litt mindre av helgen ødelagt pga transport.

 

Hvor gamle er barna? Er det evt mulig med kollektiv transport?

 

Bor hans foreldre i nærheten? Kan barna evt sove der ei natt det er samværshelg? Snakker ikke om hver gang, en gang i ny og ne? Fellesbarn kan kanskje også overnatte der, evt hos din familie om det blir mange på svigers :-)

 

Jeg tenker at det ikke ville være ille å gjøre en gang av og til. Barna har jo godt av kontakt med besteforeldre. Barna vil og og ha det bedre og dere er glad, fornøyde og litt uthvilte..

 

Enten man har egne barn, mine og dine, mine, dine og våres har man behov for litt tid sammen uten barn. Man er ikke dårlige foreldre av den grunn...

 

Lykke til :-)

[Anonym bruker]

du må bare sette han ned i sofaen og fortelle han t du ikke ønsker å leve sånn. det må være tid til ting på dine presmisser også, om ikke har det ikke så mye for seg å være sammen. ting kan ikke bare dreie seg om hans jobb og hans unger.

alle andre greier jo å få tid til litt sosialt liv, litt hygge, og hverandre fordi om en har jobb og unger, så hvorfor kan ikke han greie å kunne prioritere konemor litt han også?

om han ikke ønsker å gjøre litt andre ting han også enn kun jobb og unger? for det kan jo virke som om han ikke vil? for han gjør jo ingenting for å oppnå det? om han sier han vil, men ikke kan, så får du spørre han hva det er så spesiellt med hans jobb og hans unger som gjør at det må gå på fortrengsel av alt annet her i livet? andre greier jo å velge.

 

sannsynligvis vil han nok velge deg og begynne å prioritere deg, han må bare tenke seg litt om hva som er viktig for han. må dere bo der dere bor? må dere jobbe der dere jobber? tenke litt nytt, og ikke låse seg i et mønster som tar drepen på dere alle.lykke til

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver, HI! Mannen min jobber ikke skift, men jobber i et prosjekt som innebærer mye reising i perioder. I høst skal han være borte i flere uker, bare med helgene hjemme og en dag innimellom. Det er ikke snakk om en biltur unna engang, det er snakk om en flytur unna (innenlands vel å merke).

 

Jeg har egentlig ikke klagd så mye på dette enda, for jeg syns det er ok med litt alenetid, men jeg har krevd at sønnen hans er mer hos moren sin i denne perioden. Det er helt feil at jeg skal passe på han og oppdra han 5 dager i uka, mens han bare er sammen med mamman og pappan sin annenhver helg. Så vi har delt på det, og tar annenhver uke hos oss, annenhver uke hos moren. Vi tar "byttedag" på onsdager, slik at jeg slipper å ha han alene 4 kvelder i uka. Bytter vi onsdager, så blir det to kvelder på rad med han alene, før han drar til moren sin og er der resten av uka fram til neste onsdag.

 

Men i det siste har jeg vært totalt utbrent. Jeg er gravid i 5. måned, og merker at det begynner å ta på. Lunta er kort, og jeg klikker for ingenting. Guttungen trasser og krangler og sutrer for ingenting, og jeg blir gaaaaaal! Det er jeg som følger han til skolen hver morgen, fordi mannen min må opp så tidlig. Jeg vasker klærne hans, lager matpakke til han, lager frokost, middag etc. etc. Jeg får sjelden avlastning, kun hvis jeg spør om det, og det er sååååå slitsomt, for det skulle da være en selvfølge at mannen min gjør dette. Det er tross alt hans sønn, ikke min.

 

Jeg har ikke så mange råd å komme med egentlig. Men i går skrev jeg et "brev" til mannen min som jeg har tenkt å legge fram til han i morgen når jeg skal til ei venninne på kvelden, slik at han kan lese dette i fred og ro når han og sønnen kommer hjem fra fotballtrening.

 

Grunnen til at jeg har skrevet til han er fordi jeg føler det er den eneste måten jeg får sagt alt jeg vil til han. Dessuten tror jeg han skjønner alvoret hvis han får det skrevet ned.

 

Poenget er at jeg nå setter ned foten. Jeg orker ikke å ha det sånn som dette lenger. Alt ansvaret er på meg, føler jeg, og jeg takler det ikke stort mer. Hvis han vil at jeg skal ha litt energi til overs, så må han begynne å ta i et tak hjemme. Det gjelder husarbeid, stå opp med sønnen sin i helger og når han har fri, lage matpakke til han etc. Jeg er bare nødt til å si ifra nå før jeg sprekker - før jeg går skikkelig på en smell.

 

Som sagt, kanskje ikke noe godt råd for deg dette. Jeg ville bare si at det er flere som har det som deg. Jeg føler heller ikke at jeg har noe å gleder meg over i livet om dagen. Alt handler om rutiner og praktiske gjøremål, penger etc. Vi snakker sjelden sammen lenger, har ikke sex omtrent, og mannen min virker altfor opptatt med jobb og skole til å orke å ta initiativet til noe som helst. Han har ikke tid til å snakke om hvordan han vil at permisjonen min/vår skal gjennomføres engang. Og JEG er den eneste som kommer med navneforslag til baby´n. Får dårlig samvittighet for at jeg er nødt til å skrive ned alle mine tanker og følelser og "henge han ut" på den måten, men jeg orker ikke dette livet. Jeg vil ha noe å glede meg til, jeg vil ha tilbake litt av energien min. Og det er ikke mye innsats fra hans om skal til før jeg blir fornøyd.

 

Håper du finner en løsning på dette, for sånn du har det nå, kan du ikke godta.

 

Som en over her sa, biomor er faktisk pliktig til å hente eller bringe barna den ene eller den andre veien.

 

Lykke til! Sett ned foten - så godt det er mulig!