Er han noe å holde på??

[Anonym bruker]

Er alenemor og har hatt en kjæreste i 1,5 år nå. Vi bor ikke sammen.

Han er endel år yngre enn meg og bor fremdeles hjemme. Han har heller ingen planer om å flytte ut derfra foreløpig.

Jeg har egen leilighet i kjelleren hos mine foreldre, men han vil helst sitte hjemme i foreldrenes hus om kveldene. Både søsteren og kusinen hans bor der. De er mine beste veninner så jeg syns det er koselig å ha selskap om kveldene jeg også, men kunne jo selfølgelig tenkt meg noe eget for bare meg og han. Sånn som situasjonen er nå så pakker jeg klær til meg og gutten min hver kveld fordi kjæresten min vil sove hjemme hos seg selv og ikke i leiligheten min.

 

Når det gjelder sønnen min, så har han veldig lite kontakt med han. Han jobber fryktelig mye, og de gangene han ser sønnen min så sier han ikke så mye til han. Har tenkt at det er kanskje fordi han var sjenert og ikke visste hvordan han skulle snakke til barn. Men nå etter 1,5 år så har jeg funnet ut at han er vel bare sånn.. og som oftest når han snakker til sønnen min, så er det mest irettesettelser for noe han gjør galt. f.eks.at han gir beskjed om å slutte å hoppe i sofaen.

 

I tillegg til alt dette har vi fryktelig dårlig komunikasjon.

Kan ikke snakke med han om forholdet vårt uten at han har fått litt alkohol å kroppen å tør å si hva han mener. Da er alt rosenrødt og han snakker om å flytte ut og få barn osv osv.. men dagen etterpå er alt slik det var.

Han forteller heller aldri at han er glad i meg, kysser meg sjelden, viser ikke følelser offentlig og er heller aldri med meg på sosiale anledninger samen med min familie. Bare med sin egen.

Jeg vet han er glad i meg og han viser det når vi er alene, men dette er jo sjelden siden han ikke kommer seg ut av foreldrenes hus.

 

Tross alt dette så er jeg frykteli glad i han, når han først er i godt humør og smilende, så kan han snakke fint til sønnen min, og viser at han er glad i meg. Men disse dagene kommer sjeldnere og sjeldnere.

Er vel egentlig ingen tvil om hva jeg bør gjøre, men det er så vanskelig. Er fryktelig glad i familien hans og kommer til å savne å pratene om kveldene, og jeg er så redd for å ende opp alene.

Men jeg bør vel bare gi slipp på han..Men kommer alltid frem til at han må få litt mer tid på seg.

Dette ble langt, men godt å få det ut!

[jegvilogsåhaettnyttnickidag!]

hei !

 

Skjønner det er vanskelig, men høres ut som om du egetlig vet framtia i dette selv....

 

Selv om det er skummelt å være alene må du også huske på at å bli værende i et forhold uten fremtid kan hidre deg i å finne noen som er verdt å satse på...og at det på den måten heller aldri vil bli noe bedre...

 

 

Sender deg en trøsteklem og litt "guts " til å ta tak i tingene ;-)