I dag holdt han så fast i armen min

[Anonym bruker]

I dag hadde vi en heftig krangel, og han tok i armen min så hardt at det gjorde vondt. Når han slapp taket så kunne jeg fortsatt se hånd avtrykket hans.

 

Han beklaget etterpå, men jeg sitter her og tenker. Er dette like ille som om han ville ha slått ?

 

Følte meg truet der og da, ble redd for hva han kunne gjøre. Men han roet seg ned og beklaget det hele. Etter at jeg skrek til han at han aldri skulle legge en hånd på meg mer.

 

Føler meg helt nummen.

 

Krangelen oppstod etter at han sa at jeg hadde ingenting med hans "problem" å gjøre. Dette skulle han håndtere selv og jeg skulle bare holde meg unna, ikke få vite noe som helst.

 

"problemet" gjelder et brev fra advokat som kom i posten i dag, han måtte forholde seg til en avtale eller risikere å bli politianmeldt på mandag.

 

Og så skal jeg bare sitte her og ikke få vite noe som helst, etter mange år sammen og to barn. Har vel lenge følt at det var hans liv og mitt liv, ikke vårt felles liv. I dag fik jeg bare en bekreftelse på det jeg har følt en stund.

 

 

 

 

[Gifteklar:0))]

Hmmm. Hadde jeg ærlig talt ikke godtatt. Er man en familie så mener jeg at sånne viktige ting skal man dele med hverandre. Og det hørtes jo ganske viktig ut.

Men det må jo være en grunn til at han ble så sint? Ville nok tenkt at det var noe han ville skjule...?

[Anonym bruker]

jeg hadde blitt fly forbanna for at han hadde holdt det skjult for meg! det med at han grep deg i armen hadde jeg ikke brydd meg nevneverdig om, men jeg var ikke der eller i situasjonen så kan ikke si noe om det... samoboeren min har grepet armen min for å roe meg ned ett par ganger, uten å vise noe tegn til å være voldelig i det hele tatt, og uten at det har skremt meg.

men om du ble oppriktig skremt, så er jo det en realitet for deg, og det er det som er viktig. er du skremt fremdeles over det som skjedde, eller ble du skremt fordi det var overraskende?

jeg vil ikke bagatelisere det som hendte, og jeg gjentar meg selv: jeg var ikke der, så vanskelig å si...

jeg håper at det ordner seg, og at dere får snakket sammen. kanskje han ikke ville bekymre deg?

lykke til:)