Må bare få ut litt "steam" (ang. stesønn)!

[Anonym bruker]

Mitt innlegg er ikke ment å provosere, jeg trenger bare å skrive dette ned og få det UT!!! Det er mulig det blir veldig langt.

 

Jeg har en stesønn på snart 6 år som jeg har vært stemor for i 3 år. Han har bodd fast hos oss alle disse tre årene, men vært mer hos moren sin det siste året, siden hun har flyttet til byen vi bor i.

 

Stesønnen min er verden snilleste gutt, nesten aldri noe tull og tøys. Han er egentlig en liten engel! Med den vanlige 6-års-trassen så klart!

 

Problemet er at jeg "må" ta veldig mye ansvar for han. Mannen min står opp grytidlig hver dag for å rekke jobben i Oslo (alltid kø). Og da sier det seg selv at det er jeg som må stå opp sammen med sønnen hans, lage frokost til han, passe på at han har med alt han skal til skolen etc.

 

Jeg er gravid i 5.måned, men er heldigvis i strålende form nå! Men jeg merker det likevel tar på å måtte ta så mye ansvar for en gutt som ikke er min egen sønn. Jeg har giftet meg med en mann med barn fra før, og da må jeg jo ta det ansvaret som følger med - det skjønner jeg - men jeg har da f*** meg lov til å bli sliten og frustrert!

 

Den siste uka har vært en lite helvete. Det eneste stedet jeg klarer å slappe av skikkelig er på jobben. Dagen starter med en unge som bare sutrer og demonstrerer til de grader! Rutinen er vanligvis som følger: Jeg står opp, dusjer, kler på meg og vekker guttungen. Han kler på seg, jeg lager frokost til han, skrur på tv'n for han, og han spiser mens jeg gjør meg ferdig på badet. (Tv'n er for at jeg skal få fred til å gjøre mine ting. Syns det er greit med 10 minutter barne-tv om morgenen.)

 

Men spise foran tv'n er ikke alltid like enkelt. Jeg må flere ganger minne han på at han må spise MENS han ser på, hvis ikke så rekker han ikke å spise opp. Greit nok det! Men når jeg et par ganger har vært dum og satt på tv'n og satt fram frokosten til han på stuebordet FØR jeg har vekket han, så har det gått skeis! Da hører han at barne-tv står på, og da ender det med at han tar med alle klærne ut i stua og kler på seg i sofaen mens han ser på. Og det går jo aldri bra! Han kan da bruke opptil 20 minutter på å få på seg alle klærne. Så jeg har lagd en ny regel: Kle på seg på rommet FØR man går ut i stua!

 

Men så var jeg litt sent ute her en dag denne uka, så jeg lagde frokosten til han og skrudde på tv'n FØR jeg vekket han. Og hva skjedde da? Jo, han drasset med seg alle klærne ut i stua og skulle kle på seg der mens han så på tv. Dette sa jeg nei til, og minnet han på regelen. Jeg sa han fikk kle på seg på rommet sitt FØRST, ellers kom jeg til å skru av tv'n så lenge..... Han ville ikke gå på rommet sitt, så jeg skrudde av tv'n og gikk på badet for å gjøre med ferdig. Etter noen minutter gikk jeg ut for å se om han kledde på seg eller hva han drev med, og da satt han der med strømpebuksa halvveis på bare det ene beinet og med leppa nedpå haka. Også sutra han: "Hvis du skrur av tv'n, så gidder ikke jeg å kle på meg!"

 

Da måtte jeg le litt inni meg, stakkar, for han skjønte jo tydeligvis ikke at han bare gjorde alt verre for seg selv. Så jeg sa bare: "Nei, det var dumt. Da rekker du verken å spise eller kle på deg før vi må dra." Også gikk jeg på badet igjen.

 

Etter en liten stund kom han ut på badet og skulle på do. Strømpebuksa var fortsatt bare halvveis på det ene beinet, og han slepte den langs det våte badegulvet, så den ble kliss våt på det ene beinet. Han gikk på do mens han sa: "Jeg gidder ikke å kle på meg hvis du ikke skrur på tv'n!" Neivel, tenkte jeg.......men sa ingenting.

 

Etter enda noen minutter hørte jeg bare sutring fra stua, og da satt han og smågrein fordi strømpebuksa var våt. Det hører med til historien at jeg hadde spurt han med snill og behersket stemme flere ganger om han trengte hjelp til å få den på, men han svarte aldri. Nå satt han bare og sutra fordi han ikke fikk den på, siden den var våt. Jeg hadde ikke sett at den hadde blitt våt, men da jeg oppdaget det, tok jeg den av beinet hans og gikk og hentet en tørr. Da utbrøt han bare: "NEEEEEEEEEIIIIII!!!" Han ville visst ha på den våte. Da begynte jeg å bli rimelig irritert, så jeg gikk demonstrativt tilbake og hentet den våte og ba han ta på den. Men da skulle han plutselig ha på den tørre likevel og sa: "Jaaaavel da!!!!".

 

Da var det gått litt for langt for meg, og jeg gikk IKKE og hentet den tørre igjen, men ba han ta på den våte (den var bare våt helt nederst på det ene beinet). Nå fikk det være nok!

 

Resten av morningen gikk med til grining og kjefting! Jeg ble bare sååååå frustrert og sint! Da han endelig hadde fått på seg klærne sine (etter en halvtime), hadde vi ikke tid til at han skulle spise. Og da lurte han på HVORFOR! Tv hadde han heller ikke fått sett på. Han rakk to skjeer frokostblanding og ETT minutt TV før vi måtte gå. Så den dagen gikk han på skolen uten frokost.

 

Jeg forklarte han og spurte om han skjønte hvorfor jeg ble sint og irritert. Jeg minnet han på regelen vi hadde bestemt om å kle på seg FØR han kom ut i stua, og at han bare gjorde ting verre for seg selv ved å oppføre seg sånn som dette. Demonstrere på den måten funker ikke med meg, for jeg står for det jeg sier, går ikke tilbake på noe. Rekker han ikke mat fordi han har vært treig, så blir det ikke noe mat! Da må han skjønne konsekvensene, mener jeg. Eller er det jeg som er dum? Er han for liten til å skjønne dette? Han er jo snart 6 år! Han må jo skjønne at hvis han gjør som jeg sier, så skrur jeg på tv'n igjen, og da får han tid til å se på tv og spise frokost i ro og fred uten kjefting og grining. Ønsker han ikke det selv da?

 

Dagen etter var ikke stort bedre. Vi hadde kvelden i forveien gjort avtale om at jeg IKKE skulle sette på tv'n før han hadde kledd på seg, og han skulle kle på seg FØR han gikk ut fra rommet sitt.

 

Men så var jeg så klart litt sent ute den dagen også, så jeg satte klar frokostblandingen på stuebordet UTEN å sette på tv'n. Han hadde sett at jeg hadde lagd det i stand på kjøkkenet, og da sa han: "Husker du at du ikke skulle lage frokosten før jeg hadde kledd på meg!" Men det var ikke del av avtalen, så jeg sa bare at det spilte da ingen rolle om maten stod klar til han, og at jeg måtte få lov til å gjøre tingene når JEG ville og hadde tid til det.

 

Han gikk på rommet sitt for å kle på seg, men kom snart ut igjen med gråten i halsen fordi jeg hadde satt fram frokosten til han på stuebordet. (Jeg hadde ikke skrudd på tv'n.) Da kokte det over for meg! Nok en dag som startet med grining!!! Så jeg gikk og skylte frokostblandingen ned i do og ba han lage maten sin sjøl! Dette er sikkert ikke riktig måte å gjøre det på, men sorry altså, jeg fikk bare nok!

 

Det verste var at mannen min - hans pappa - lå og snorka i senga, siden han skulle ha hjemmekontor den dagen. Også fløy JEG rundt og måtte styre med grineungen!

 

Gutten kledde til slutt på seg og klarte å fikse frokostblandingen selv, men tv'n fikk han vente med, sa jeg, for jeg hadde ikke tid til å sette den på akkurat når HAN ville det. Det viste seg imidlertid at mannen min hadde skrudd den på da han var oppe på do. Så han fikk spist og sett på tv sånn som han ville.

 

Fytti h****** så irritert jeg blir når dagene starter på den måten. Hver j**** dag denne uka har det vært noe sånt som dette.

 

I dag er det lørdag, og det starta med at han knuste to lysestaker som vi fikk til bryllupet vårt, siden han absolutt skal leke akrobat i sofaen, også hadde han DEN bæsjeklumpen i trusa, siden han ikke gidder å tørke seg når han har vært på do. Sånne ting er ikke noe kult å starte en avslappende lørdag med når resten av uka har vært sååååå slitsom.

 

Da vi satt og spiste frokost/lunsj, så så alt ut til å gå fint. Alle var i humør, og vi koste oss. Helt til guttungen begynte å fryse. Han hadde tatt av seg genseren før han satte seg ved bordet, sånn at han ikke skulle søle bacon på hele. Så han hoppet ned fra stolen og begynte å ta på seg genseren, men han fikk det tydeligvis ikke helt til, for t-skjorta under bare krølla seg ved ermene, og det varte ikke lenge før sutreleppa var tilbake. Jeg sa til han at hvis han tok den helt og ordentlig på først (med glidlåsen og alt), så skulle vi fikse ermene på t-skjorta etterpå. Dette sa jeg til han omtrent 4 ganger, uten at han hørte etter. Jeg vet han hørte hva jeg sa, men han ville bare ikke gjøre som jeg sa, og han ble bare mer og mer sutrete. Til slutt ba jeg han ta på en langermet genser under, så kanskje det ble lettere å få på genseren over. Men det var heller ikke snakk om. Jeg tok til slutt av han t-skjorta selv, og hentet en langermet genser. Så sa jeg (ordrett) mens han stod i bar overkropp: "Ta på deg genseren ordentlig først, så blir det lettere å fikse ting etterpå!" Og gjett hva sutreungen gjorde! Jo, han tok på seg genseren (den tjukke) uten å ta på seg noen ting under, også kom han demonstrativt ut fra rommet sitt og viste meg at nå hadde han tatt på seg genseren FØRST, så nå kunne han ta på t-skjorta utenpå. Fy, fader, hvor teit går det an å bli, tenkte jeg da! Han begynte virkelig å oppføre seg som en av drittungene han har i klassen sin, og det likte jeg ikke i det hele tatt.

 

Mannen min ble endelig ferdig i telefonen han stod i og kom til unnsetning. Han skjønte jo ikke hvorfor jeg klikka sånn som dette, men når man har måttet "deale" med dette HVER dag hele uka i forveien, så er det ikke rart man klikker litt når gutten oppfører seg som dette. Virker som han vil lage bråk bare for å få meg sint! Er det mulig!!!

 

Nå har de heldigvis dratt til Oslo for å gå på teknisk museum, og jeg sitter her endelig litt alene. Venter på en liten, søt hund vi skal passe.

 

Beklager at dette ble så langt, damer, men jeg måtte bare få det ut. Jeg får helt sikkert noe slengt i trynet om hvor feil jeg "oppdrar" stesønnen min, men jeg blir bare sååååå frustrert noen ganger, for mannen min tar det som en selvfølge at jeg skal føle meg som moren til gutten hans, og han skjønner ikke at det ikke går. Og han skjønner ikke frustrasjonen min. Men han er jo ikke her hver morgen, og vet ikke hvordan ting kan utvikle seg noen ganger. Jeg forteller han det jo, men han forstår ikke likevel. Selv om jeg VET han takler sånne ting like dårlig selv noen ganger.

 

Det dummeste er når han ser på meg litt spørrende og sier: "Lurer på hvordan det skal gå når VÅRT barn kommer!" Han tror at jeg ikke skal takle det i det hele tatt tydeligvis. Men der har vi det igjen: Han skjønner ikke hvordan det er å ha stebarn. Og han kommer aldri til å få kjent på den samme følelsen som meg ved det å ha stebarn. Det må jeg bare akseptere, men jeg har bedt han veldig pent om å ha forståelse for at jeg noen ganger klikker på gutten hans. Han må skjønne at når HVER eneste dag hele uka starter med krangel, demonstrering, grining og sutring, så blir jeg SLIIIIIIIIIIITEN!!!

 

Takk for at dere leste, damer! Nå fikk jeg det i alle fall ut! Kan jo ikke slenge alt dette på mannen min heller! Det er jo hans sønn det er snakk om, og han blir så klart såret.

 

Hilsen stemor, 5 måneder på vei

 

[Anonym bruker]

Mye av dette legger du opp til selv, stemor!

For det første:Stå opp et kvarter tidligere om morgen, og vekk barnet!

Han klarer vel å kle på seg samtidig som du er på badet?

IKKE sett på TV!!!!Han klarer fint å spise mat ved kjøkkenbordet som normale folk!

Jeg tror mye av denne trassingen har med at du venter barn!Han blir ikke lillegutt lengre!Og det kan være en stor påkjenning for alle barn!Samtidig tror jeg du har en kortere lunte, siden du er fem måneder på vei!

Nei, sett far i sving når han har muligheten for det!Du har all rett på avlastning i den situasjonen du er i nå!Du er ikke noe gratis barnepasser, heller!

[Anonym bruker]

Enig i noe av det du sier....og hvis du leste hele innlegget, så skrev jeg at måten jeg har gjort ting på sikkert ikke er helt bra og riktig, men det kan være at jeg har kortere lunte, og da blir det bare sånn.

 

Jeg vet jeg sikkert legger opp til mye av dette trasset selv. Jeg vet det er feil å demonstrere som jeg gjorde da jeg kasta frokosten hans i do og ba han lage den selv, men sånn ble det bare. Stå opp ett kvarter tidligere betyr kl.06.15. Huff! Men må man, så må man!

 

Ja, tror faktisk det blir slutt på tv framover. For det blir bare bråk av det.

 

Dette med at jeg venter barn, og at han kan være trassen av den grunn vet jeg ikke. Vi snakker lite om det enda, og han har en liten søster hos mamman sin, så han vet hva det vil si. Han syns det er stas å ikke være lillegutt lenger.

 

Dette innlegge kan kanskje ha blitt litt feil fremlagt, for egentlig mente jeg å rette det litt mer mot mannen min. Det er HAN som må ta ansvar her. Egentlig så burde jeg ha krevd at han stod opp den dagen han hadde fri for å hjelpe sønnen og følge han til SFO, slik at jeg for en gangs skyld kunne ha morgenen for meg selv. Men jeg får dårlig samvittighet overfor mannen min som både jobber fullt OG studerer. Han trenger å sove litt noen ganger. Men jeg ser at jeg bør sette han mer i sving. Og han skjønner det nok egentlig innerst inne.

 

Hilsen HI

[*-*]

Det er vel sånn at hvis mannen din er mye borte, så bør og må han ta hovedansvaret før gutten til enhver tid når han er hjemme, han har jo et barn! Uten deg så hadde det jo tydeligvis aldri gått. Det er klart at man må dele litt på ansvaret når man bor sammen med barn, uansett om det er mine eller dine barn. Men likevel er det nok slik at biologiske foreldre stort sett har litt mer å gå på før kontoen blir tom. Derfor bør de også ta de tyngste løftene. Når du i praksis har hovedansvaret for stesønnen din og atpåtil er gravid og sikkert trøtt, så er det ikke noe rart at du blir sliten. Tror manne din må litt mer på banen før han får en utslitt kone og ukoselig hjem.

 

Men - hvis du må stå opp kvart over seks hvis du skal stå opp et kvarter tidligere, hvor tidlig drar egentlig mannen din da? For hvis han ikke har dratt ennå, kunne jo han vekket sønn og spist med ham mens du dusjet. Så fikk heller gutten stå opp litt tidligere og legge seg litt tidligere, men det er det mange barn som gjør. Tror dere må prøve å finne en måte å dele litt mer på det, ellers blir du bare utslitt og irritert og da vil det gå utover ditt og gutten sitt forhold, det er synd.

 

Ellers ville jeg helt klart droppet tv'en om morgenen. Niåringen her er omtrent heller ikke i stand til å spise, kle på seg eller gjøre andre ting mens tv'en står på. Dropp all tv om morgenen, men prøv å få til litt tid til frokost sammen. Et alternativ er at du gjør deg nesten helt ferdig før du vekker gutten og så kler han seg på badet mens du gjør deg ferdig og så spiser dere frokost sammen. Han er fortsatt ikke seks år en gang såvidt jeg skjønner, jeg tror dere ville være tjent med å gjøre ting litt mer sammen om morgenen for å det litt mer effektivt.

Men det er jo ikke så lett. Den yngste hos oss var nok litt eldre, kanskje åtte, da vi fortsatt måtte mase på hvert eneste gjøremål hele morgenen for at hun skulle rekke å bli ferdig i tide. Vi satte oss ned med henne og rett og slett laget en tidsplan. når hun senest måtte være påkledd, senest klar til frokost, senest pusse tenner osv. Så gikk det liksom litt sport i det, og vi tulla mye med om hun var i rute eller ikke. Hun begynte å passe på tiden og de ulike delene selv, vi måtte bare i blant spørre henne om hun var i rute og så vi slapp plutselig å mase hele morgenen. Men hun var jo et par år eldre, tror fem-seks-åringer trenger litt tettere oppfølging.

[Anonym bruker]

Hei Lindsey!

 

For å svare på spørsmålet ditt: Mannen min skal helst være i Oslo allerede kl.7, så da må han ofte dra 5.30. Jeg står vanligvis opp 6.30, og vekker stesønnen min 6.45. Kl.7.15 går vi bort til SFO, slik at jeg skal rekke å gå tilbake, for så å kjøre til jobb kl.7.30. (Skolen er bare noen hundre meter fra oss, så jeg tar sjelden bilen.) Bilturen til jobb tar meg 20-25 minutter, så jeg har ikke mye å gå på. Heldigvis har jeg flexitid, men bør være der kl.8.

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

Ps. Lindsey, du har alltid så mye lurt å komme med! Jeg har sansen for deg! Du er en klok dame! Du får sagt det du mener uten å være frekk eller slenge dritt. Du har forståelse, og kommer med konstruktiv kritikk. Det liker jeg! Takk for alle råd (har lest mye du har skrevet på andre innlegg tidligere)!

 

Hilsen HI

[vimsan]

Jeg har ei jente på 8. Hun har vært der stesønnen din er nå. "Den følesesmessige trassen". Den starter rundt 6 år. Hos jenter glir den over i pre-puberteten (som min datter er i nå). Den varierer i styrke fra barn til barn. De demonstrerer i hytt og vær og de er kranglete og kan lett bli frustrerte og fyke mellom glede og fullt sinne. Er jo ikke sikkert det er dette som er med han, men det kan hende... Tror jeg kan sitte i flere timer og forklare alle episodene som vi har hatt her, men da blir innlegget mitt like langt som strekningen Norge-Kina tror jeg.

Jeg hadde slike morgener som deg tidligere, men uten tv og hun skulle kle på seg på badet. Da var vi i samme rom og hun kunne ikke suse rundt. Jeg begynte å oppmuntre. Sa "hvis du er kjapp å kle på deg og spise frokost nå, så kanskje du rekker litt tv før vi reiser." Det funket. Noen ganger fikk hun se tv og andre ganger ble det ikke tv. De gangene hun ikke rakk det, sa jeg ikke noe. De gangene hun rakk det sa jeg "Skikkelig bra! Nå var du verdens beste. Du får se på tv før vi reiser". Dette gikk veldig bra og hun er blitt kjappere og diskuterer mindre. Hun har skjønt at om vi diskuterer bruker hun opp mye tv-tid.

 

Vet ikke om det er metoden for deg, men kan være verdt et forsøk.

 

Når det gjelder mannen din.... Aner ikke hva du kan gjøre.. Har en sånn en selv.. Han vet at om han sover eller stikker en tur til kompiser, gjør det ikke noe. Jeg lar jo ikke ungen hans være uten oppsyn. Da sitter jeg der med en 3-åring som hyler, skriker og er oversugen på oppmerksomhet. Mine døtre blir oversett, for hver gang jeg snakker med de stikker han hodet mellom de og meg og skal fortelle meg noe. Minstejenta er 6mnd. Prøver å forklare far at jeg ikke kan ha han så mye alene når det ender opp med at jeg setter mine egne barn 80% til side for at han krever mye. Han forstår det heller ikke, for han har aldri vært nødt til å passe mitt barn. Det tar jeg meg av selv. Stesønnen nekter å være med faren sin og senest i dag sa han "vi skal reise i butikken, vi. Pappa får ikke være med oss, da" når vi alle 5 skulle reise i butikken i dag, så tar det som at jeg gjør noe rett.

[*-*]

Tusen takk, HI, det var veldig hyggelig sagt!

 

Dere jo veldig travle morgener da! Alle skal tidlig avgårde og det er jo grenser for hvor tidlig dere skal stå opp. Det høres ut som om det kanskje bare er nødt til å være slitsomt en stund rett og slett. Om et par år kan han jo gå alene til SFO når du drar på jobb sikkert.

All ære til deg, du gjør jo en kjempejobb med å stå opp med gutten hver morgen og ta hele morgenrushet. Håper mannen din vet å sette pris på det, det er jo ingen selvfølge at du gjør dette. Han burde iallefall sørge for å ta store deler av ansvaret når han først er hjemme. Hos oss trenger ikke dra så tidlig avgårde noen av oss og mannen min er også hjemme, så jeg er i en helt annen situasjon enn deg akkurat på morgenene.

 

Selv om det ikke er så mye å gjøre med tiden og veien, kanskje du kan prøve å ta enda flere samtaler med gutten om at du ønsker å gjøre morgenene litt hyggeligere. Vi har hatt sånn klistremerkesystem noen ganger, og det har funket. Han får et klistremerke på et ark for hver morgen han får det til bra i dette tilfelle feks, og så evt få en liten overraskelse når han har ti merker eller noe.

[Anonym bruker]

Huff, jeg er bare sååååå sliten nå! Det har liksom ikke hjulpet på at vi har passet en hund fra i går til i dag. Og den er syk. Våknet kl.5 i natt av noen rare lyder, og skjønte at han drev og gulpa. Æsj! Og siden har han vært våken. Har dermed sovet 4 timer i natt! Og mannen min ligger og snorker og sover enda, fordi jeg får dårlig samvittighet når han ikke får sovet litt. Det er hunden til MIN venn, så jeg føler jeg har ansvaret, siden det er jeg som har sagt ja til å passe den. Og dessuten jobber mannen min så hardt hele uka med full jobb og studier at jeg syns han fortjener å sove litt. Men jeg merker lunta er enda kortere overfor stesønnen min, selv om han ikke gjør noe galt i det hele tatt. Jeg bare orker INGENTING! Og snart skal vel mannen min opp og hjelpe en kompis med flytting, så da blir jeg fortsatt alene med gutt og bikkje. Godt gutten skal i bursdag i tre timer. Og håper kompisen min kommer og henter bikkja før kl.15, for da får jeg sovet litt. Jeg har mine tvil, men.... Går liksom ikke helt min vei om dagen.....

 

Bare litt sutring og klaging fra meg her. Sorry!

 

Hilsen HI

[*-*]

Ring kompisen din og be han om å komme å hente bikkja før! Si at du er gravid og trøtt og er nødt til å sove litt mens gutten er i bursdag. Og så må du begynne å sette litt grenser for deg selv før du blir gal. Du er jo gravid også! Jeg har vært litt kjip i perioder når jeg har vært sliten over hele nyfamilieprosjektet, jeg har feks sagt nei til å passe andres barn selv om jeg strengt tatt har kunnet, fordi jeg trodde jeg skulle bli gal av flere barn. Nå er vi gjerne barnepassere for andres barn de helgene vi likevel har stebarna, men fortsatt er jeg ganske restriktiv de helgene vi ikke har dem.

I utgangspunktet er det litt ubetenksomt av mannen din å si ja til å flytte med en kompis også, når du er så sliten og gravid og dere har en aktiv seksaåring hjemme. kan ikke mannen din svippe innom å hente gutten etter bursdagen så kan han henge med flyttegutta til de er ferdig? Er vel en bok eller to han kan bære:)

[Anonym bruker]

Faren stiller alt for lite opp for sin egen sønn!! Hvorfor skulle ikke 6 åringen kunne være med på flyttingen? Som sagt over her.

Du trenger hvile du også som er gravid. Selv om mannen din jobber mye har du ikke akkurat lite å gjøre du heller!!

 

Si til han at nå klarer du rett og slett ikke mer! du trenger hjelp så du får hvile. Om dette fortsetter er det til slutt det lille nurket du bærer dette går ut over... Når du er helt tappet for krefter etter fødselen og ikke har fått hvile noe.

 

Når mannen din er hjemme på morgenen tar han morgenstellet, i helgene står han også opp. Selv om du er ste og har ansvar du også er det tross alt hans sønn. Hva om du dro bort 2 uker, hva skullen han gjort da???

[Anonym bruker]

Til bl.a. anonym over her:

 

Jeg har sagt til han at jeg er sliten, men det er akkurat som han ikke vil forstå eller høre på det. Han skjønner ikke hvordan jeg kan bli så sliten av gutten hans. Og han spør meg flere ganger hvordan det skal bli når baby´n vår kommer. Det blir jo ikke noe lettere da. Og hvis jeg ikke kan takle en sutrete 6-åring, hvordan skal jeg da takle et spedbarn? Men det har jo å gjøre med at barnet vi venter er MITT. Gutten hans er ikke MIN! Men det fatter han visst ikke! Og det har jeg skjønt at han aldri vil fatte heller, men jeg har likevel bedt om forståelse for at jeg noen ganger blir drittlei!

 

Heldigvis skal han snart ut og reise med jobben, så da drar stesønnen til moren sin enda mer, og jeg får mer tid for meg selv.

 

Det ble ikke noe av flyttinga for kompisen hans i dag, så da han endelig stod opp kl.11.15, beordret jeg han til å følge gutten i bursdag (fordi jeg begynte å få vondt i ryggen). Kompisen min hadde jeg allerede sendt sms til kl.5 i dag tidlig, så jeg hadde sagt at jeg håpet han kunne hente bikkja senest kl.13. Han kom da heldigvis, og jeg gikk og la meg. Sov i 4 timer. Deilig!

 

Mannen min er veldig flink til å rose meg og si at jeg er flink, at han setter pris på alt jeg gjør for dem etc, for uten meg hadde han ikke klart dette. Men da jeg gikk inn til han i dag kl.11.15, vekket han og spurte pent om han kunne være så snill å stå opp og følge gutten sin i bursdag, så grynta han på nesa og unnskyldte seg med at han visste jo ikke hvor det var. Herreguuuuud! Det visste da ikke jeg heller! Og det sa jeg til han! Men vi hadde jo adressen. Men så kom unnskyldningen om at han så jo ikke ut, og at han sikkert ikke rakk å dusje og barbere seg før han måtte dra. Fy fader, jeg ble så irritert. Men han tok poenget da jeg sukket tungt og sa "vær så snill, jeg har så vondt i ryggen." Da spratt han opp og hoppet i dusjen. Endte med at de tok bilen og jeg måtte gå tur med bikkja, men......... Bikkja var tross alt mitt ansvar i dag.

 

Dagen i dag har vært grei egentlig! 6-åringen har ikke vært sutrete, og han har først kost seg i bursdag, og deretter bygget lego med pappa mens jeg sov. Alt gikk fint, helt til det var kvelden og leggetid.

 

Vi har vanligvis aldri problemer med å få lagt han. Han vet at når klokka er 8, så er det natta. Det er sjelden diskusjoner, og han står aldri opp igjen når han først har lagt seg. Det vet han at ikke nytter. Før leggetid pleier han å få velge om han vil se litt på tv fram til da, leke, eller om vi starter leggingen tidligere og leser for han. Det er vanligvis min jobb, for det er på en måte den eneste stunden jeg virkelig "leker" med han. Utenom det er jeg bare den som lager mat for han, ordner skolesekk, matpakke etc....det praktiske liksom. Så lesestunden er vanligvis vår.

 

Men i dag skar det seg - og det var hans egen feil! Pappan og han har nemlig en avtale om at de pusser tennene hans annenhver dag. De dagene han pusser selv, så overvåker vi det hele da, sånn at vi vet han gjør det skikkelig.

 

I går, lørdag, pusset JEG for han. Fredag pusset han selv, torsdag var han hos mamman sin og påstod at han pusset selv da også. Men avtalen har ingenting med moren hans å gjøre. Det er noe mellom far og sønn, som jeg av og til er med på. Gutten pusser annenhver dag - når han er hos oss vel å merke. Så torsdagen hos moren hans gjaldt ikke. Men han mente jo da at han hadde pusset to ganger på rad, både torsdag hos mamma og fredag hos oss. Så da mente han at det var min tur i dag. Men det forklarte jeg han at det var det ikke, siden jeg pusset i går, og han pusset fredag. Men han stod fast på at han hadde jo pusset to dager på rad - og så var diskusjonen i gang.

 

Vi hadde nettopp snakket om en ny "plan" for morgenrutinen. Tegnet tegninger og fortalt hvordan vi skal gjøre det fra nå av. Han skal kle på seg på rommet sitt, spise frokost på kjøkkenet, og hvis det er tid til overs, får han lov til å se på tv før vi drar. Dette var han helt med på, og jeg forklarte at jo forterere han kler på seg og spiser, jo mer tv får han sett.

 

Og når det da gjaldt tannpussdiskusjonen som startet i kveld, så forklarte jeg at jo mer han diskuterer, jo mindre tid blir det til å lese. Men han fortsatte og fortsatte, selv om jeg gang på gang advarte han om at jo mer han kranglet om det, jo mindre lyst fikk jeg til å lese. Jeg prøvde å få han til å skjønne at dette var HANS valg, at hvis han fortsatte på denne måten, så ble det til slutt ikke noe lesing. Jeg ville ikke gi opp dette, og sa at det var HANS tur til å pusse tennene. Han gikk motvillig på badet etterhvert, men stod bare der med leppa nedpå haka. Jeg gikk inn til han, og han fortsatt diskusjonen om at det var urettferdig etc. (Hva skjer i morgen når han skal til mamman sin og kanskje HUN pusser tennene hans, og deretter kommer han tilbake på tirsdag når det er MIN tur til å pusse? Da har jo TO voksne pusset TO dager på rad. Det blir jo like urettferdig - hvis jeg skal være barnslig!!! Men det forstod han så klart ikke.)

 

Han fortsatte og fortsatte å krangle og diskuterer MENS han pusset tennene, og gikk til slutt over min grense. Dermed mistet han hele lesinga. Han gikk rett i senga, la seg furtende ned, jeg forklarte at nå hadde han ødelagt for seg selv, og da er det sånt som skjer. Så ga jeg han en kos og en nuss, sa natta og gikk ut igjen. (Jeg var ikke sint i det hele tatt mens dette stod på. Jeg bare forklarte rolig og behersket at det var hans valg.)

 

Pappan gikk inn for å si natta til han, og han ønsker jo ikke å la gutten gå til sengs lei seg, så han prøver alltid å snakke med han før de sier natta. Men gutten ville ikke snakke om det, bare fortsatte å diskutere ETTER at han hadde lagt seg. Han forklarte riktignok at han var sur og lei seg fordi jeg ikke ville lese for han, og pappan forklarte saken igjen - hvorfor jeg hadde gjort som jeg hadde gjort, og at gutten ikke hadde hørt etter, og da fikk det konsekvenser. Det endte med at han begynte å gråte, så klart. Og da var det ikke noe poeng for pappan å snakke med han, selv om han prøvde. Gutten prøvde å kjøpe faren sin ved å si: "Du får ikke nattakos hvis ikke DU leser for meg." Dette gikk ikke mannen min på, og forlot rommet, sånn at gutten kunne roe seg ned. Men han hylte bare enda mer....eller hylte er vel ikke akkurat det rette å si, men han gråt og gråt - prøvde hvertfall. Han liksom presset gråten ut sånn at vi skulle syns synd på han, og gi han oppmerksomhet. Det fungerte jo ikke. Til slutt kom han ut, stod ved siden av med i stua, men jeg bare overså han. Er det feil av meg i denne situasjonen? Burde jeg snakket med han der og da? Jeg hadde jo ikke mer å si. Hadde forklart alt titusen ganger. Og gutten fortsatte bare å diskutere. Jeg så ikke engang på han, og pappan ba han gå i senga si igjen.

 

Utrolig nok så endte det hele med at pappan leste bittelitt for han, dumsnill som han er! Dette mener jeg var HELT feil. Da endte det jo med at gutten fikk det som han ville (delvis) selv om han oppførte seg som han gjorde. Hva ville dere gjort der? Og at han orket/hadde lyst til å lese for en gutt som nettopp hadde ligget og grini fordi han hadde ødelagt for seg selv, det skjønner jeg heller ikke. Nei, jeg mener mannen min gjorde en feil der.

 

Sorry at jeg skriver så mye, damer, men jeg må bare få ut det jeg sitter inne med!

 

Mannen min sa til meg etter å ha lest ferdig, at gutten hadde lovt å være snill mot meg i morgen tidlig, ikke tulle og tøyse og være sur og grinete. Og det skal ikke jeg heller. Vi starter med blanke ark og nye morgenrutiner. Men jeg fikk sagt til mannen min - og han skjønte det faktisk - at hvis dette fortsetter mye lenger, også ETTER at han reiser avgårde med jobbe og jeg skal være litt alene med guttungen, så kommer jeg til kreve at han er hos moren sin nesten hele tiden, for dette går utover både meg og den lille magen. Og han skjønte det og nikket enig.

 

Phu, dette ble langt! Og det har vært en lang helg!

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

Hei

 

Godt å se at mannen din er litt på gli, men jeg hadde nok innskjerpet mye mer (spesielt når du er gravid):

*Soving til over 11 i helgene kan han bare glemme. Du står opp med ungen i ukedagene. Han får stå opp i helga

*Hjemmekontor betyr ikke å sove lengre, det betyr at han har ansvaret om morgenen

* Far pusser tenner og legger barnet

* skal han flytte for kompiser eller andre ting han kan ta med barnet på, så får han gjøre det.

*Så lenge du er gravid og i første tiden i permisjonen - må pappa ta mye ansvar.

 

Er man gravid blir man fort sliten, å hormonene går på høy-gir. Hvis han tuter deg full med "hvordan skal det gå når du får baby..bla..bla" kan du bare si at det kommer til å gå helt supert så lenge han begynner å bidra til familien på samme måte som du.

 

Jeg har vært igjennom en permisjon nå hvor jeg måtte ta mesteparten av jobben, rett og slett fordi jeg tillot det. Mange mannfolk er nemlig slik. Til slutt sprakk det for meg å jeg krevde å få pustepauser, sove om natta og fritid for meg selv - og nå fungerer vi veldig godt alle sammen.

 

Ikke slit deg ut. Du skal selvfølgelig være en god stemor og gjøre det trivelig for gutten, men størsteparten av jobben må faktisk foreldre ta. Sånn er det i en vanlig familie, og ikke minst hvis det hadde vært hos biomor og stefar. Husk at du skal ha overskudd til den lille i magen din:)

 

Lykke til:)

 

[Anonym bruker]

Hei

Anonym over her igjen :-)

Helt enig med det som skrives her om at far MÅ stå opp i helgene, kan ikke sove til kl 11 og vente at du tar alt ansvar i helgene også!! Det er tross alt hans sønn. OG, om han ikke skjønner at du blir sliten av sønnen, hvorfor kan han ikke bare stå opp tidliger og ta mer ansvar selv?? Er jo ikke noe å bli sliten av.... La han resten av svangerskapet ta mestparten av ansvaret i helgene. Stå opp osv. Forlang det!!

Han skjønner ikke at du blir sliten, så er det såvidt han selv kan stille opp og kjøre SIN sønn i bursag?? Nei, han kan jo ikke skjønne at du blir sliten.

 

Det skal du vite, du gjør ufattelig mye, mer enn hva de fleste ville gjort tror jeg.

 

Kjenner jeg blir litt "forbannet" på dine vegne pga spørsmålet om "hvordan skal det gå med et spedbarn" Som du skrvier, det er tross alt ditt barn. Det kan uansett ikke sammenlignes. Han snakker jo da som om at alt som dreier seg om barn er kvinnens ansvar? (selv han sønn er ditt ansvar..)

 

En annen ting er at man faktisk lett kan bli mer sliten av å irritere seg slik du gjør nå (skjønner det godt) Man blir mer psykisk sliten, noe som er mye tyngre enn å være sliten etter et stykke fysisk arbeid.

Er utrolig viktig at du ikke blir helt "utbrent" nå før gullet du venter kommer. Sett ned foten nå, for når det er et lite barn til MÅ han stille mer opp.

 

Litt utenom hva dette handler om:

Har selv klart å bli ganske så utbrent, men da pga jobb. Er for "flink" til å bare fortsette og fortsette slik du gjør nå, men jeg har gjort det i forbindelse med jobb. Er ikke bra når dagene dreier seg om "åå, klarer ikke i dag" "joda, en dag til.." (sa til meg selv..) Elsker jobben min, men ble sånn at jeg ble kvalm av tanken til slutt. Heldigvis har jeg en lege som vet at jeg ikke tar i mot sykemelding lett. Har nå vært sykemeldt siden slutten av august, termin i midten av november. Nå har jeg fått litt mer krefter når ikke alt har dreid seg om jobb. Er så ufattelig glad for at jeg hørte på legen min. Nå tenker jeg, oj, hvordan skulle jeg hatt krefter til den lille om jeg ikke hadde fått hvile denne tiden?

 

Sammenligningen: Fokuset blir stort rundt det du blir sliten av, rundt det å ønske litt hvile. Det blir vanskelig å fokusere på noe annet. Det jeg vil fram til er vel at hos meg tok det langt tid før jeg ble så sliten og skjønte det selv. Sier ikke at dette vil gjelde deg, vil bare si at du skal være litt "obs"

 

Jeg villle forlangt at ungen var hos mor hele tiden han skal være borte nå. Det er da mer naturlig?? Eller?? Ville ikke hatt et snev av dårlig samvittighet. Far er borte på reise, mor bor i byen og du er den som skal ta deg av barnet? Som er gravid og sliten?

 

Nei, du fortjener disse dagene HELT alene og bare stelle med deg selv :-)

 

Mulig jeg innemellom her høres litt "sint" ut. Men jeg synes faktisk at du fortjener litt hjelp, ro og hvile nå. Godt at du i allefall fikk sove 4 timer :-)

 

Og, ja det var feil av far å lese når det først var sagt nei..Har man sagt nei har man sagt nei... Ikke tiden for å diskutere dette for mye etter leggetid heller. (Når han stod opp igjen). Det får man heller ta i roligere former dagen etter, hvorfor det ikke ble noen lesing på kvelden.

 

Kjempebra at dere har blitt enige om disse rutinene på morgenen. Hold fast på det :-)

 

Masse Lykke til og sett ned foten nå, får gullet er der og krever sitt av deg :-)

[Anonym bruker]

Seriøst.........Er det VM i å lage lengst mulig innlegg her eller...???? *ler*

[Anonym bruker]

Ok, må først innrømme at jeg ikke orker å lese alle de lange innleggene, men jeg har lest litt. Har selv en gutt som er året eldre enn stesønnen din, og kjenner meg igjen i en del av morgenproblematikken. Tenkte å driste meg til å komme med noen råd:

 

- Vekk gutten før du går på badet. Enten begynner han å kle på seg mens du er på badet, eller så får han litt tid til å bli våken på før han er nødt til å stå opp. Mange trenger jo det.

 

- Her slår vi aldri på tv om morgenen på hverdager. Sønnen min er kjempeglad i å lese tegneserier, og det får han lov til å gjøre mens han spiser frokost, forutsatt at han ikke glemmer maten når han leser. Har noen ganger tatt fra ham bladet fordi han har glemt å spise, så han vet jeg han er nødt til å huske på dette hvis han skal få lov til å lese.

 

- I helgene: En seksåring kan vel stå opp selv, så dere får ligge lenge begge to? Sønnen min har stått opp selv i helgene i flere år nå, og elsker det. Da får han alenetid, og det liker han. Hva med å sette en yoghurt eller noe sånt nederst i kjøleskapet, og vise ham denne før han legger seg om kvelden? Her er avtalen at guttungen alltid skal komme inn til oss når han våkner, slik at vi vet at han er stått opp. Så får han lov til å gå og hente seg en yoghurt eller lignenede, og gå opp på stua og slå på tv. Så koser han seg med barnetv alene en time eller to før vi står opp. Hvis han kjeder seg kommer han og ber om at vi står opp - men det skjer sjelden. Ofte leser han blader eller leker med et eller annet i tillegg til at han ser barne-tv. Må innrømme at vi ofte lar en tre-fire sjokoladebiter ligge igjen til ham (siden vi ofte koser oss med noe sånt på kvelden i helgene), og kanskje ei potetgullskål - som han av og til spiser litt av. Sånn blir det ekstra stas å få stå opp alene. Tror også at barne-tv om morgenen i helgene blir litt ekstra stas fordi det aldri er aktuelt hverdager.

 

[Anonym bruker]

Ja, jeg må le selv, anonym 09:37. Jeg ER verdensmester i å skrive langt og lengre enn langt. Hehe!

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

Jeg klarer ikke helt å forlange at mannen min skal stå opp med sønnen både lørdag og søndag. Han er jo kjempesliten etter 5 dager på rad hvor han må stå opp kl.5.30. Dessuten leser han på kvelden i 3-4 timer.

 

Gutten står opp alene, og er noen ganger alene opptil 4 timer før vi står opp. Men det er fordi han noen ganger våkner og står opp 6.30. Da nekter jeg å stå opp før tidligst 9. Jeg blir bare sur og grinete hvis jeg må sitter og trøkke i flere timer før mannen min står opp.

 

Før - da gutten var mindre - avtalte vi alltid på fredagen hvem som skulle stå opp tidlig og hvem som skulle få sove, men etter at han ble 5 år, så har han for det meste klart seg selv om morgenen, styra og holdt på alene, og da har det blitt til at både jeg og mannen min har ligget og dratt oss.

 

Denne helgen stod jeg jo opp pga bikkja jeg passet. Den var jo syk stakkar, og ville ikke være rolig på rommet. Så da var jeg oppe fra 5. (Aldri passe bikkje igjen - syk eller ikke syk!) Stesønnen min stod ikke opp før 8.

 

Problemet er at når vi kanskje en gang i blant avtaler at jeg skal få sove lenge, så blir det aldri til at mannen min står opp. Han bare står opp og ordnet frokost til gutten, skrur på tv´n hvis han vil, også går han og legger seg igjen. Jeg er sånn som våkner VELDIG lett, og da må jeg ha ørepropper for å få sove skikkelig, for gutten kommer jo inn minst en gang i halvtimer og skal spørre om noe eller vise fram noe. Noen ganger våkner jeg av bevegelser i senga, andre ganger ikke. Men jeg hører som regel ingenting, for jeg har ørepropper. Det MÅ jeg ha, for jeg klarer ikke å sove hvis det ikke er HELT stille rundt meg.

 

Så hvis avtalen er at jeg skal få sove lenge, så får jeg lov til det, men mannen min sover lenge han OGSÅ - i tillegg til at han får sove lenge neste dag, fordi da står jeg opp, siden jeg ikke får sove uten ørepropper. Så det ender jo med at mannen min får sove i ro og fred de gangene han skal sove lenge, mens jeg må godta uro fra guttungen, siden det ikke er mannen min sin "skyld" at jeg sover så lett. Det pleier han faktisk å si. At han kan jo ikke noe for at jeg sover så lett.

 

Problemet ligger i det at jeg er dumsnill! Jeg godtar alt, fordi jeg får dårlig samvittighet når jeg ikke tar "ansvar" for sønnen hans på lik linje som han selv. Dessuten så benytter jeg frihelgene når gutten er hos mamman sin til å sove ut. Men jeg ser jo at det ikke kommer til å fungere når baby´n vår kommer. Da er det ikke lenger noe som heter frihelger.

 

Nei, jeg skjønner at jeg må sette ned foten - NÅ! Egentlig har jeg lyst til å bare demonstrere litt. Gi blaffen i alt, bare putte propper i øra både lørdag og søndag, og la mannen min fikse alt. Det er tross alt HANS sønn - selv om han mener at jeg skal ha like mye ansvar for hans om han selv har.

 

Hvordan skal jeg få han til å skjønne dette her - at jeg faktisk ikke HAR det ansvaret???

 

Problemet til mannen min er vel at han tidligere har sett på biomor som en "dårlig" mor. Gutten har alltid hatt det best hos oss, fordi vi har hatt bedre økonomi. Han har alltid hatt det han har trengt, mens hos moren var det brødskiver til middag en periode. Jeg tror det henger litt igjen hos mannen min, og han VIL nok at gutten skal ha det bedre hos oss, og da prøver han så godt han kan å unngå at gutten er for mye hos moren. Men jeg ser ikke noe galt i det. Moren er etter min mening ansvarsfull (har blitt i alle fall), har begynt å bidra mer økonomisk, kjøper mer ting til han etc. etc. Så jeg syns ikke det er noe i veien for at gutten er mer hos henne. Hun er tross alt moren hans! Det er IKKE jeg!

 

Problemet nå som mannen min skal reise mye bort med jobben, er at biomor bor en 10 minutters togtur unna. Hun har ikke bil eller førerkort, og har nettopp fått ei lita jente. Så det er ikke bare bare for henne å levere og hente sønnen på skolen/sfo med tog og barnevogn. Jeg skjønner at det blir tungvindt for henne hvis det blir hver dag hele uka. Hun har prøvd å se etter leilighet innenfor skolekretsen til sønnen, men har ikke funnet noe. Der hun bor nå er det nærmeste hun har funnet. Derfor er planen at gutten blir hos oss annenhver uke når mannen min er borte. Da er han alene med meg 2-3 skoledager, hos mamman sin 2-3 skoledager, og hos oss annenhver helg. (Vi deler uka på onsdager, så slipper jeg å ha han alene 4-5 kvelder på rad.) Men akkurat nå skulle jeg gjerne sett at det var moren som hadde hovedomsorgen, for jeg merker at jeg er fryktelig sliten. Jeg nesten gruer meg til de dagene han skal være alene med meg, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få forklart det eller sagt det til mannen min. Han forstår bare ingenting - verken når det gjelder sønnen hans eller graviditeten. Dessuten er han sååå opptatt med jobb og skole at han ikke engang har mulighet til å snakke med med om permisjon eller navn på baby´n. Det sårer meg litt.

 

MEN - hvis jeg først setter meg ned og snakker seriøst til han, forklarer at det er noe jeg må snakke med han om, så hører han på meg og viser full forståelse. Det er bare det at han ikke skjønner alvoret før jeg sprekker. Synd, men sant!

 

Hilsen HI

 

PS. Takk til alle som gidder å lese alle de lange innleggene mine! Og takk for svar, råd og tips! Jeg trenger dette!

[Nordhagenjentene :)]

Jeg har ett "råd" (kanskje heller erfaring) ang det at han kommer inn på soverommet deres hele tiden for å vise dere ting eller spørre om noe.

 

Frøkna til samboeren min er morgenfugl, samboeren min er b-menneske og jeg er mer b-menneske enn a, men likevel våkner jeg rundt kl 09 - 10 (kan være opptil 3 timer før mannen min om han får sove så mye han vil).

 

Hun står opp mellom 06 og 08, og får da se på tv eller leke. Hun er 8 år så dette har hun gjort en stund. Men når hun var alene med pappa kunne hun komme inn på soverommet og spørre, for han sovner igjen på sekundet. Mens jeg, jeg våkner da, og forblir våken...

 

Så en morgen hun hadde vært hos oss for å få oss til å stå opp kl 07.30 fordi hun ikke ville være alene, og jeg sto opp, sa vi klart fra at neste gang vi måtte stå opp for å være sammen med henne kom vi til å skru av tv'en. "Jeg gidder ikke stå opp 2 timer tidligere for å se på at du ser på barne-tv, det er uaktuelt. Da skrur vi av tv og gjør noe annet".

 

Dagen etter kom hun kl. 09.30... ;P

 

Og siden den gang kommer hun bare om det er noe viktig, tulleting som å vise en leke eller spørre om hun kan få drikke må vente til vi står opp. Hun vet hvor alt er og hun finner seg mat selv....

 

 

[Anonym bruker]

Hei FrøkenOlsen m/FrøkenNordhagen!

 

Jeg er som deg, blir jeg vekket, så sovner jeg ikke igjen, og da står jeg heller opp enn å ligge og glo i taket. Mannen min sovner inn igjen på et sekund.

 

Stesønnen min har jo ikke fyllt 6 år engang, så jeg tror foreløpig ikke det funker å si at neste gang vi må stå opp for å være sammen med han, så skrur vi av tv´n. Tror ikke han syns det gjør noe, for han vil veldig gjerne spille spille eller bygge lego med oss. Og det orker jeg ikke kl.7 om morgenen.

 

Det funker nok heller ikke å si til han at han ikke får lov til å komme inn for å spørre om noe helt uviktig eller vise fram en leke. Han glemmer det etter to sekunder.

 

Men takk for råd. Funker sikkert for en 8-åring, men ikke for stesønnen min. Han bør også lære seg klokka først. Har kjøpt klokke til han da han ble storebror (moren fikk baby), men han skjønner den ikke helt, og det er vanskelig å forklare. Vi har prøvd å si at på lørdager og søndager, så må lilleviseren stå på 8 og storeviseren på 12 før han får lov til å stå opp. Morgenen starter senere i helgene. Den ene dagen kom han 7.50, den andre dagen kom han 6.30. Så det funker ikke det heller. Han kjenner nok på kroppen at det ikke er natta enda, og da vil han bare ikke sove mer. Og være stille på rommet sitt går heller ikke. Han uler og hyler og lager billyder, så jeg får i alle fall ikke sove mer. Har sagt ifra gang på gang på gang at det er for tidlig å stå opp og bråke kl.6.30, men han vil liksom ikke skjønne det.

 

Når han blir tenåring får vi sikkert motsatt problem. Da får vi han sikkert ikke opp. Hehe!

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

For unger som er vant til å stå opp tidlig i ukedagene er det ikke lett å skjønne at nå er det lørdag, så da skal vi sove lengre. Bikkja mi skjønner det heller ikke. Han må like mye tisse kl 6.30 på lørdag som kl 6.30 på onsdag.

 

Det er heller ikke heldig for ungene dette (heller ikke for voksne). Jeg har selv erfart at legger jeg meg til fornuftig tid og står opp før 8 i helga, er det mye lettere å stå opp og "overleve" mandag.

 

 

-mio-

[Nordhagenjentene :)]

Jeg skjønner deg godt, det er ikke så lett... Frøkna var 7 når vi sa fra slikt, og hun kan dessverre ennå ikke klokka (Gidder ikke prøve å lære seg, for det er vanskelig og d aklarer hun det jo sikkert ikke... Dårlig selvtillit så det holder, mora er helt lik; det vi tror vi ikke klarer det spør vi om hjelp til, fremfor å prøve først ;P).

 

Nå er frøkna her så tv-slave om morgenen så hos oss gikk det, du får glede deg til det. *ler* Hun kunne se på tv hele dagen hun, men jeg "innførte" også at tv'en blir slått av kl 10 - 10.30. Så kan hun heller se litt mer senere...

 

Og til dere som vil krangle om å innføre regler; jeg har vært stebarn selv, i alle år - barn trenger ikke en pappa som ikke lager regler fordi han skal være snill hele tiden siden de sees så sjelden! Selv svigermor sier jo at frøkna har forandret seg "til det bedre" etter at jeg kom inn i bildet, med mine ønsker og "regler".... (og bestemødre er blinde på barnebarna sine, spesielt overfor svigerbarn!)