spørsmål til ste mammaer.

[stemamma]

lurer på en ting angående følelser for stebarnet/barna deres.alle vet jo at foreldre elsker barna sine over alt på jord,og at steforeldre kan ikke få den følelsen for sine stebarn.jeg har to stebarn,og jeg liker de godt.men det er det lissom.når de er hos bio mor,så savner jeg de ikke.tenker ikke sånn at:ååååå savner de sååå fælt og sånne ting.vi har barna 50/50.og sånn jeg føler det er at:når de kommer,er det helt greit.når de reiser er det helt greit.hvordan føler dere det for deres stebarn?jeg får litt dårlig samvittighet,og lurer på om det er no galt med meg,fordi jeg ikke har så voldsomme følelser for barna.jeg har samme følelser for de som for tantebarna mine lissom.jeg kan jo ikke tvinge fram følelser heller.....noen som har det på samme måte?

[November]

Nja, på en måte.

jeg er veldig gla i stedatteren min, men jeg ser henne mye mye mindre enn hva du kanskje gjør med 50/50. Så jeg gleder meg veldig mye til hun kommer til oss. I tillegg til at datteren min gleder seg veldig masse når hun kommer.

Kanskje du ikke får tid til å savne etc, siden dere har henne så ofte?

Ville du savnet dine/din om h*n var vekk like lenge?

Jeg savner min bio datter når hun er vekk, men jeg synte og dt er deilig med fri....

Bor dere i nærheten av hverandre? Hvor gammel?

Hvor gammel var dem når dere ble sammen og begynte med 50/50?

Noen syntes vel at jo eldre de er når man blir sammen med far, kan det være litt vanskeligere å knytte bånd ?

[stemamma]

barna var 4 og 9 når jeg blei kjent med dem.de er 7 og 11 nå.de bor 50 meter unna oss,så de er innom nesten hver dag.jeg har et veldig godt forhold til dem,men ikke det savnet og sånn.så kanskje du har rett i at jeg ser dem for ofte.tusen takk for svar ivertfall:)

[ana baroma]

Man kan jo ikke bestemme hva man skal føle og ikke føle! Jeg går vel heller ikke rundt og savner stesønnen min i eininga, selv om jeg er veldig glad i han. Men av og til når det går veldig lang tid mellom han er her (ved ferier osv), så kjenner jeg at det skal bli godt å få han hjem igjen.

Av og til er det godt når han drar fra oss på mandag morgen, uten at jeg misliker han for det, hehe. Vanskelig å forklare, men så lenge man trives med ungene, så tror jeg ikke man skal dvele så mye med det:)

[Pisamita]

Jeg har et vanvittig godt forhold til min stesønn.Traff han første gang når han var litt over 5 år,nå blir han snart 9 år.jeg er sånn at når han skal komme til oss så gleder jeg meg veldig,å når han skal dra er det veldig vondt,(savner han når han ikke er hos oss )for som regel så vil han ikke hjem,å da blir det endel tårer å det er vanvittig vondt.Han er hos oss annen vær helg nå,men skal snart være hos oss annen vær uke å det gleder vi oss veldig til alle sammen :-D

[maimamma:)]

Jeg har det litt som deg. Stedatteren min er hos oss annenhver helg. Det er ikke sånn at jeg gleder meg til hun kommer og jeg syns det er deilig at hun reiser hjem igjen. Jeg savner henne aldri noe spesielt heller. Men jeg er jo glad i henne! Hun var 8 år når jeg ble stemamman hennes. Hun er en jente som krever masse oppmerksomhet og er veldig livlig. Er vel fordi jeg ble kjennt med henne når hun var så stor og jeg har ikke kjent henne kjempe kjempe lenge heller at det er sånn. Men skulle ønske jeg gleda meg mer til hun kom. Kommer vel mer åra:)

[Gjest Antarctica]

Man kan ikke bestemme seg for hva man skal føle...tja, mon det? Man kan i alle fall bestemme seg for sin innstilling, og for å velge hva man skal gjøre for å bedre et forhold. og man kan bestemme seg for å åpne sitt hjerte. Det er en viljesak.

[Reiki 73]

jeg er stemamma til en jente på snart 14...

Hun kom til oss for litt over et år siden og bor her fast nå.

Vi jobbet veldig med å få henne hit fordi hun bodde i forsterhjem pga moren hennes tok livet av seg for 4 år siden, og faren hennes på det tidspunktet ikke var i stand til å ha ansvaret for henne.

Jeg hadde en innstilling på at jeg skulle bli en god mamma figur for henne men....

Fikk meg en overraskelse... Hun ville ikke ha meg!!

Jeg ble helt satt ut, og veldig lei meg.

Vi fikk hjem ei jente som stod på startstreken for å bli tenåring.. ingen lett sak.

Så jeg må inrømme at det er vanskelig og føle de rette og gode følelsene for ei tenåringsjente som ikke har noen planer med å slippe meg inn i livet hennes. Jeg vet hun trenger meg...

[Kvann Angelica]

Jeg har to bonusbarn som nå er snart 13 og 16. De har bodd ca. 50/50 siden jeg ble kjent med dem, for 4 1/2 år siden.

 

Og jeg har vel egentlig aldri tenkt over det... men jeg savner de ikke spesielt når de ikke er her. Jeg har et relativt godt forhold til dem (sier relativt, og tror alle med tenåringer i hus forstår hvorfor).

 

Jeg kan ikke si at jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke føler mer for dem. Har nok vært tider hvor jeg hadde det, men har akseptert at det er bare ikke sånn det er. Kanskje var de for gamle da jeg ble kjent med dem. Eller kanskje er ikke jeg den typen som utvikler sterkere følelser for andres barn.

 

Mange spørsmål og ting man kan undre seg over.

 

Synes alle fall ikke du skal ha dårlig samvittighet for følelsene dine, så lenge forholdet når de er sammen med deg er godt.

[rce]

Du er nok ikke alene i denne verden om det! Jeg er også sammen med en mann som har to barn fra før. Selv om vi har vært sammen i flere år nå, er det kun nå at vi er mye sammen med barna hans. De er på 4 og 7 år. Som du sier så går det helt greit når de er hos oss, men jeg savner dem ikke når de drar... Har vært plaget veldig ofte med like spørsmål om at det er kanskje meg som ikke klarer å elske dem som mine egne, eller slik sterkt jeg elsker faren deres.

Vi har ikke barn sammen og jeg vet ikke om det blir noen (selv om jeg alltid ønsket med mine egne) slik at jeg vil elske dem mer og savne dem mer for de skal være de eneste barna i livet mitt. Men men... jeg tar en dag om gangen og gjør mitt beste for at de trives hos oss, men det er veldig ofte, særlig den minste som "minner" meg om at de er hos oss ikke pga meg. Og ingenting hjelper med å snu på det. Jeg kan ikke tvinge dem til å elske og savne meg heller. Men jeg tror at de liker meg...

[Gjest Antarctica]

Signerer tante bassa her. det er hyggelig å ha dem her, men jeg savner dem ikke. Men noen ganger gleder jeg meg den dagen de skal komme, og det er godt å registrere at jeg faktisk kan glede meg til det!

[Reflekta]

Jeg er opptatt av at jeg skal vise min stesønn at jeg er interessert i ham, og det han holder på med. Jeg tror det begynner der, at man behandler dem med respekt, og viser interesse for deres interesser og deres verden. Akkurat nå er det tid for skoleavslutning, men dessverre setter den biologiske moren sn stopper for min deltakelse der. Min stesønn har invitert meg, og vil at jeg skal høre ham synge, men mor nekter meg og barna mine å komme. Jeg er redd dette fører til at han tror at jeg ikke er interessert, og det er trist. Trist er det også at mor ikke skjønner at det er godt for ham å ha en stemor som interesserer se for ham.

[Gjest ZIVA]

Vi flytta langt vekk fra stebarna og mora deres. Det kom litt feil ut, for vi flytta pga hans jobb. Han hadde delt omsorg, og vi bodde nærme dem.

Da vi bodde der, var jeg en av de som kvidde meg til de kom og gledet meg til de dro.

Nå har vi de kun i ferier, og jeg kan glede meg til de kommer. Vi har fått mye bedre forhold nå når vi har flytta og ikke har dem så ofte. Jeg føler jeg har litt å gi, og ikke bare føler meg helt tappa hele tiden.

 

Dette er jo motsatt av hva alle sier, at en får bedre forhold når en har dem mer. Vi hadde dem også boende fast hos oss i nesten et år. Det var ikke gunstig.

[MMy76]

Hei!

 

Kjenner meg veldig igjen i innlegget ditt. Har to stesønner på 13 og 16 fordelt 50/50 og jeg kan ikke si jeg savner dem nevneverdig den uka de ikke er hos oss, mer deilig å ha huset for seg selv.

 

Har vært stemor for dem i 8 år og bryr meg selvfølgelig mye om dem, men det kan ikke sammenlignes med egne barn. (Felles barn på 2,5 og sistemann på vei).

 

 

 

 

 

[Utrulig]

Ja jeg har det på den måten. De er ikke mitt ansvar og da tenker jeg ikke så mye på dem.Slapper helt av for min mann har kontrollen på de. Jeg har i grunnen mer en nok å tenke på og følge med på om jeg i tillegg skulle gå og tenke på hvordan de har det. Skjer det noe så får min mann vite det av barna eller biomor.