Etikk

[ellaaa]

Hva tenker dere på når det gjelder verdier, normer, moral i en sak som Kristina saken var for noen år siden?

 

At leger bestemmer at noen skal dö? Selv om medisinske prognoser tilsier at det finnes ingen håp? Hvilke normer og verdier brytes da?

[Gjest hovedinnlegger]

Problemet er vel ofte at det er kø på maskiner som holder mennesker kunstig i livet - Skal man la en person som er hjernedød okkupere en maskin, når en annen person med større overlevelsesprognoser også trenger maskinen?

 

Kynisk sett, er dette ofte den grunnleggende problemstillingen.

 

Ellers bør vel ikke leger alene bestemme, men også foreldre (i den grad de kan betraktes å være ved sine 'fulle fem' og i det hele tatt tenke realistisk).

 

Men, nå er det jo også slik at 'alle har rett til å leve'. Det er her definisjonen på hva 'å leve' kommer inn i bildet. Er en person som kunstig holdes i livet, egentlig i livet? Bryter man normer og verdier ved å holde en person kunstig i live, eller bryter man normer og verdier ved å la personen dø en naturlig død ved å slå av?

 

Legevitenskapen skaper på en måte problemer for seg selv her. Hadde vi ikke hatt slike maskiner, hadde jo personene dødd naturlig. Så, bryter man normer og verdier ved å i det hele tatt ha slike maskiner, eller bryter man normer og verdier når man slår dem av hos hjernedøde mennesker?

 

Så, konklusjonen er at: hvordan man skal diskutere normer og verdier her, kommer jo helt an på angrepsvinkelen....

 

osv. osv. osv.

 

 

[Gjest hovedinnlegger]

Retter forøvrig meg selv til at det heter 'i live' og ikke 'i livet'...

Sånn blir det når man taster litt for fort... fortere enn man tenker...

 

[Northernlights]

Jeg synes det er paradoksalt at man har rett til å bestemme at man kan ta livet av et foster, men at man ikke har lov til å bestemme over sitt eget liv om man har fks kreft, og ønsker å dø selv.

 

 

[Gjest]

Er absolutt med på tanken din, Northernlights. Men det blir endel vanskelige spørsmål hvordan det evt skulle gjennomføres. Jeg jobber på kreftavdeling og ville ikke hatt lyst til å være med på å avslutte livet til pasientene mine. Selv om jeg selvfølgelig ser at de lider.

 

Kjenner ikke alle detaljene i Kristina-saken. Men når en person er hjernedød, da er det ikke riktig å holde personen kunstig i live. Koma kan man våkne fra, men er man hjernedød er man pr definisjon død.

[Gjest hovedinnlegger]

Det er ganske enkelt fordi når man er syk og deprimert er man ikke å regne som 'tilregnelig'. Man kan da ha ønsker man ellers ikke ville hatt... og sykdommen kan snu seg... Dette finnes det mange beviser på.

 

Når det gjelder kreftsyke med garantert dødelig utgang, får pasientene de smertestillende og beroligende medisiner de behøver så de føler seg 'all right'...

 

Jeg vil vel også tro at de aller aller fleste kreftpasienter faktisk ønsker å leve så lenge de kan, med tanke på kontakten med menneskene de er glade i osv.

 

Det skal jo være en veldig spesiell situasjon, om en kreftpasient ønsker å dø fortest mulig. (Tatt i betraktning de medisinske hjelpemidlene pasientene får).

 

Men, dette er ikke diskusjonen her...

 

 

 

 

[Northernlights]

Det er faktisk ikke alle som er deprimerte som ønsker å dø,da.

 

Jeg synes fremdeles det er et stort paradoks, og jeg er ikke for det. Bare så det er klart. Men skal det være rett til selvbestemmelse, så må det jammen gå begge veier,da.

Eller??

[FrøkenSprøken]

Når man skal drøfte et etisk problem bør man drøfte det etter flere modeller, slik som pliktetikk, sinnelagsetikk og konsekvensetikk.

 

Man vil da ofte få forskjellige svar for hver av modellene, og så må man diskutere problemet med uygangspunkt i drøftingen.

 

Hve enkelt persom vil da finne mange argumenter både for og mot, men må til slutt ta en standpunkt basert på drøftingene sine.

 

En slik avgjørelse har mange sider ved seg, og det er aldri enkelt å ta en slik avgjørelse.

 

 

Ting man må ta med i betraktningen er:

 

respekt for barnet og foreldrene

definisjon av liv

kosenkvensene av å holde barnet i lve

konsekvensene av å avslutte behandlingen

økomoni

resurser

menneskeverd

foreldrenes rettigheter til å ta avgjølrelser for sitt eget barn

 

og mye mye mer. Slike avgjøreøser er ikke enkle, men av og til må man bare stole på at legene har bedre forutsetninger for å ta en slik avgjørelse enn det vi lekfolk har. De er tross alt utdannet til å vite mye om slike problemer og de forskjellige konsekvensene dette kan ha.

[Guttemamma75]

Dette er alltid en vanskelig problemstilling og ikke enkel hverken for helsepersonell eller pårørende.. Men man må jo gå ut i fra at legene ikke ønsker "å ta livet" av noen da dette ville sterkt stride mot den hippokratiske ed som sier at man ikke skal bruke sin kunnskap til å skade noen.. Men når alt håp er ute og man er hjernedød er det i realiteten en død kropp man holder kunstig i live.. Og hva er etikken i det??? Dette kan det være svært vanskelig for pårørende å forholde seg til, og å slå av en respirator er ikke en problemstilling man "kommer plutselig" med.. Uten at jeg vet noe direkte om Kristina saken så kan jeg tenke meg at det forut for at man avgjorde at det beste var å slå av respiratoren var mange og lange samtaler om hva som kunne skje videre og hva konsekvensene ville være... De fikk nok mange "advarsler" om hvordan det kunne gå og hva som da ville skje.. At pårørende da ikke vil ta det innover seg at alt håp er ute lager et "problem" for avdelingen da det alltid er mangel på intensiv senger og de nok ønsket å gi et tilbud til andre som kanskje hadde en sjanse til overlevelse.. At alt dette skjedde på den måten det gjorde (iflg media) kan jo alle være enige om ikke var for det beste hverken for pårørende eller leger/sykehus..

Det er ikke til å komme unna at dette også er et ressursspørsmål - så lenge man ikke har ubegrenset med intensiv senger må legene hele tiden vurdere hvem som trenger hjelpen mest og hvem som kan få best "resultat" av behandlingen.. Allikevel tror jeg ikke det skjer at man "tar livet av" en med dårlige sjanser for å gi en seng til en med bedre sjanser.. Men i de tilfeller hvor det ikke måles hjerneaktivitet og alle i det medisinske miljøet er enige om at det ikke er mer å hente så vil det være riktig å avslutte behandling og slå av maskinene..

For ønsker vi egentlig amerikanske tilstander hvor mennesker ligger på respirator i årevis og de har egne sykehjem for dette??? (som pårørende betaler i dyyyre dommer for?) Ønsker vi et system hvor gamle skrale mennesker med f.eks pneumoni skal legges på en respirator de aldri kan komme av med livet i behold? Hva med å dø med verdighet uten masse ledninger og maskiner festet til seg?

Hvor er etikken i det????