Til dere som har vært ste-foreldre en stund.

[Anonym bruker]

Føler du at det har blitt lettere med årene, eller bare vanskeligere?

Blir du respektert av disse barna?

Kommer de vanskelige følelsene sjeldnere etter en tid?

Hva når fellesbarn evt. kommer ?

 

Jeg er helt ny i rollen min som stemor, og lurer vel bare litt på hvordan andre opplever dette=)

[£iten_i_magen]

Det blir lettere. Jeg har erfart at det dukket opp en hel del problemstillinger man ikke ante eksisterte en gang, da jeg fikk en mine-dine-våre-familie... Fremdeles er det vanskelig og vi har problemer som en kjernefamilie ikke har. MEN det blir bedre, det tar bare mye lenger tid før man finner sin rolle. I alle fall var det slik for meg...

[balse]

Ja, det blir bedre med tiden!

Jeg har vært sammen med min samboer i tre år, men vi har bare bodd sammen i et knapt år. Vi tok det rolig, dels pga ungene, og dels pga jobb i ulike byer. Men ungene har visst om, og hatt kontakt med meg, i to og et halvt år. Må også legge til at vi har et helt uproblematisk forhold til biomor. (har skjønt at det kan skape mange problemer jeg ikke har opplevd)

Min erfaring er at det er lurt å ikke være for påtrengende overfor ungene. Jeg var ikke den som maste og puffet, men det var allitd klart at jeg var voksen; og derfor kunne bestemme. Dette hadde jeg og far avklart, og ungene blitt fortalt. Dette gjaldt selvfølgelig bare for regler som allerede var etablert. (unntatt force majeur) Ellers tok jeg ting opp med far, som så implementerte reglene, sånn at jeg deretter kunne håndheve dem.

Etterhvert som at de har oppfattet meg som en stabil og pålitelig voksenperson er det de som har kommet til meg. Ungene respekterer meg, og forholdet har blitt helt naturlig. Omtrent som at jeg er sammen mine nieser.

Vet ikke helt hva slags vanskelige følelser det er du har (guderne vet at det er mange forskjelige vanskelige følelser i sånne forhold) så det spørsmålet er vanskelig å svare på.

[januarsurprise]

Det blir lettere

Man vokser jo inn i rollen.

Jeg synes også det var lettere etter jeg fikk egne barn - da forstår man jo mer av mors-/farskjærligheten, fordi man kjenner det på kroppen.

 

Tror det i begynnelsen kan være lurt å ikke ha et enormt markeringsbehov. Så i stedet for å skulle sette grenser for hva barna skal gjøre el ikke gjøre, sett heller grenser for hva de får gjøre med/mot deg. Hvis du skjønner...? Tror barn forstår forskjell på å bli grensesatt og det at de må respektere andres grenser, selv om det er to sider av samme sak er det min erfaring at det er lettere for de fleste å respektere/akseptere den siste varianten.

 

Jeg har vært stemor (m/daglig omsorg) i 5 1/2 år, og jeg synes det er fantastisk givende, utrolig slitsomt, gøy, vanskelig og koselig...

 

PS! Man er helt AVHENGIG av et godt forhold og godt samarbeid med partneren! Lykke til!!!

[Anonym bruker]

Jeg har vært stemor i 10 år, det har blitt verre og verre. Men dette er en veldig tragisk sak, da vi har en vanskelig biomor å forholde oss til. Det er hun som har klart å ødelegge det fine forholdet jeg hadde til mitt stebarn. Hun prøver også til stadighet å lage konflikter mellom meg og min mann ved å sette oss opp mot hverandre.. Hun er rett og slett slu...

 

Min konklusjon for at hun oppfører seg sånn, er at hun er bitter fordi eksen fikk det livet hun hadde drømt om.. Med flere barn, stort hus, fin bil etc etc. Hun sitter fortsatt alene, har aldri møtt noen ny mann.. Så inntrykket mitt er at hun syns det er vanskelig at barnet hennes har 3 søsken som ikke er hennes barn..

[Nordhagenjentene :)]

Jeg sier som Sistemann79 : "Jeg synes det er fantastisk givende, utrolig slitsomt, gøy, vanskelig og koselig... :)"

 

Det er blitt bedre enn hva det var i begynnelsen, etter at samboeren min og jeg fikk pratet ordentlig ut om hvordan vi vil ha det, at hans lunte måtte bli litt kortere og at min måtte bli litt lenger, men det er fortsatt dager hvor jeg faktisk tenker at det hadde vært godt om barnet hans ikke kom akkurat den dagen. ;P

Rett og slett fordi vi har henne annenhver helg + torsdager og dermed blir livet litt "på hodet" når hun kommer i forhold til hva jeg er vant til. Jeg skulle ønske vi kunne ha henne mer, for at jeg ikke skulle føle det slik, for at hun skulle vært mer enn bare et helgebarn og mer enn helgesøster for lillesøsteren sin, men sånn er det nå og jeg gjør så godt jeg kan.

 

Det viktigste er at dere to prater sammen og samarbeider godt!

[*-*]

Jeg syns det har blitt lettere etterhvert, men samtidig har jo hver epoke sine utfordringer liksom. I starten var jeg full av pågangsmot og brukte nok omtrent all energi på å tenke på hvordan nyfamilien skulle funke, hvordan barna reagerte osv. Jeg merket at jeg kunne bli helt utslitt å få et desperat behov for debriefing etter å ha vært bare en kvelde alene med ungene i starten, med lekselesing, middag og legging, noe mannen min ikke alltid helt skjønte, hehe. Han var jo vant til det, men for meg var alt nytt og krevde konsentrasjon, energi og tilstedeværelse på en halt annen måte.

Så var det en periode etter den første fascinasjonen og energien hvor både jeg og stebarna var litt slitne og det gikk opp for alle at det var sånn her vi skulle leve framover og hva det egentlig betydde. Lufta gikk litt ut liksom og det ble mer irritasjon. Men så begynte hverdagene å gå seg til, og nå etter fire år syns jeg vi har det veldig bra og det er ikke så anstrengende i hverdagen lenger. Noen ganger kan jeg fortsatt syns det blir mye, men nå er det ikke så mange situasjoner jeg ikke vet hvordan jeg skal takle lenger og jeg føler meg trygg på rollen min.

 

Jeg tror som frk Olsen at det viktigste er å snakke godt og samarbeide med partneren sin. Dette er noe man må finne ut av sammen. Det har vært veldig viktig for meg at mannen min ser hva jeg gjør, ser min innsats, ser at det er en vanskelig situasjon og helt annerledes for meg enn for ham, og at viser at han er villig til å ofre enn del for å få det til å funke, på samme måte som det jeg gjør. Da er tid og innsats i hjemme noe av det viktigste, han må kanskje bruke mer tid på kjærste og barn enn han kanskje ville gjort hvis han hadde bodd med sin eks. Det skal være tid nok til alle, man bør føle seg minst mulig truet på tid. Samtidig så er det viktig å huske at mannen også blir utsatt for et ganske kraftig krysspress fra både kjærste, barn og ekskone, ikke så lett å være ham heller, Jeg føler at det har gått fint hos oss som en kombinasjon av at jeg har vært positivt innstilt til å gjøre en innsats overfor stebarna, mannen min har vært generøs til å dele foreldreansvar med meg, og stebarnas mor er hyggelig og positiv. Barna er også flotte noe som hjelper, men jeg tror likevel at barn ofte vil bli farget av foreldrenes og de voksnes innstilling. Men jeg tenker i blant at den aller viktigste grunnen til at det går bra er at jeg har en veldig forståelsesfull og kjærlig mann:)

 

Det kommer nok alltid nye utfordringer, det er jeg ikke i tvil om (men det gjør det jo i alles liv). Akkurat nå lurer jeg mest på hvordan jeg jeg egentlig kommer itl å takle å få tenåringsbarn i huset, jeg som egentlig knapt har vent meg til å ha barn. Jeg merker at jeg har mindre å gå på når det gjelder sure, egositiske tendenser fra tovåringer enn foreldrene... Og så blir det spennende med nye småbarn i huset, det kan det sikkert dukke opp ting, all den tid de stebarna er vant til å ha alle voksne for seg selv. Men alt i alt har vi det veldig fint å er glade i hverandre.

 

Helt til slutt - jeg tror forresten at den viktigste investeringen jeg har gjort hele veien er å snakke mye med stebarna mine alene. Særlig i starten snakket vi om at dette er nytt for alle, jeg hadde ikke vært stemor før og de hadde ikke hatt stemor osv og at det ikke er lett å gjøre riktig. Nå pleier jeg å prøve å snakke med dem når jeg (eller de) har vært sint eller sur eller det har vært dårlig stemning av en eller annen grunn. Selv om vi kjenner hverandre godt nå, så vet jeg at de fortsatt blir mer usikker når jeg er sur enn når faren deres er det. På samme måte som at jeg takler dårligere når de er sure eller frekke mot meg enn det mannen min gjør.

Det er jo forskjell og det er vanskelig å leve med andres barn - men det kan være ganske fint også

[DolphinGirl]

Jeg synes at noen ting blir lettere, andre blir vanskeligere. Jeg synes det var lettere da stesønnen min var yngre, for da forsto han mer at det faktisk er det voksne som bestemmer. Jeg har et veldig godt forhold til han, og vi prater mye sammen, men jo eldre han blir, jo mer ser jeg selvopptatte, egoistiske tendenser, og det liker jeg ikke. Alle barn blir sikkert obsternasige når de når en viss alder, men det er noe jeg synes blir vanskeligere og vanskeligere å takle.

 

Det positive er at det er lettere og lettere å takle følelser i forhold til biomor. Men det vil jo hele tiden dukke opp ting man ikke klarer å forutse. Men jeg tror hvis man har et greit forhold til biomor og evt stefar, så blir det lettere. De tingene jeg opplever som vanskelige, er nok ting jeg vil oppleve med mine egne barn også; f.eks. svare frekt og slike ting.

[ana baroma]

Det går seg jo til:)

Jeg var nok mye mer frustrert før. Jeg er jo heldig, har en biomor som er ok og en stesønn som er super, så jeg sliter jo ikke i samme grad som mange andre. Men mye kommer vel an på en selv også, ikke bare på hvordan man har det, men hvordan man tar det:)

Man blir jo mer kjent med stebarnet og stuasjonen, og dersom man er litt smart, så setter man tidlig grenser for seg selv, og blir enig med forelderen man lever sammen med hva som er viktig for en selv.