Så "kasta jeg inn håndkleet"....

[UnaH]

....og sykemeldte meg 50%. Det satt langt inne å sykemelde seg, men nå klarer jeg ikke lenger jobbe fullt. Har vært sååå sliten, og den siste uken har jeg både kjent bekkenløsning, hatt sterke kynnere, våknet flere dager med hodepine og vært kvalm. Men det satt likevel langt inne å sykemelde seg (hvorfor skal man være så "flink pike" hele tiden??..).

 

Er i uke 31 nå, har to barn fra før og en krevende lederjobb, så det har absolutt vært høyt tempo i det siste. Nå gleder jeg meg til å få mer til til å forberede meg på ny baby, og til å kose meg. Men må innrømme at jeg har et stikk av dårlig samvittighet ovenfor jobben.....Får prøve å ikke tenke på det.

 

Flere som er sykemeldt?

[Virrus og Guttene + spiren <3]

sukk ja, ble sykemeldt i uke 31 jeg og

 

utrolig kjipt, tok meg en to uker å faktisk sette meg inn i at slik MÅ det være.. full bekkenløsning, en liten fra før, og jada jada...

 

er ikke kjekt å måtte "vise" at en er svak.. =/

men jeg har slått meg til ro med det nå.. er jo for det beste for både meg og småen i magen, og han utenfor og hadde jo null energi igjen..

 

skikkelig dårlig samvittighet overnfor jobben jeg og..

men ja, det er bare slik det er.. vi kan ikke jobbe oss ihel og sette helse og alt i fare, selvom jeg egentlig ville det. hehe

 

men kjedelig å gå hjemme ja.. =(

 

[Angeldoll m/ desemberprinsesse]

Hei!

Jeg har vært 100% sykemeldt de to siste ukene, og ble nettopp 100% sykemeldt en uke til.

Jeg har så dårlig samvittighet ovenfor jobben, at jeg ikke kan beskrive det en gang.

Men, jeg har rett og slett verken energi eller mulighet til å jobbe, og da får jeg bare høre på legen; ta det med ro.

Jeg har ikke vært sykemeldt ÉN eneste dag i de 5årene jeg har jobbet i min bedrift, før nå, så egentlig burde jeg ikke ha dårlig samvittighet i det hele tatt, men jeg har nå det lell.

Sitter as we speak å gruer meg fælt /prøver å manne meg opp til å ringe sjefen å fortelle at jeg blir borte en uke til.

[Anonym bruker]

Jeg har vært 100% sykemeldt pga bekkenløsning og småblødninger siden slutten av august (termin 19 nov). OG jeg må bare innrømme at jeg overhodet ikke har noe dårlig samvittighet overfor jobb. Jeg fikk null tilrettelegging og opplevde i tillegg å bli diskriminert av sjefen - direkte sitat: "Vi får nå vente med å fornye kontrakten din så lenge som mulig, for å se om du holder deg frisk".

 

Hva f er det for noe?! Hadde jeg vært mann eller ikke vært gravid ville jeg ALDRI blitt utsatt for noen slik vurdering. Hadde jeg hatt vett i skallen burde jeg rapportert henne. Men det er ikke alt man fikser i en sånn situasjon under et sånt press. Dessverre.

 

Jeg ble 100% sykemeldt ca tre uker etter at kontrakten ble fornyet, og da hadde jeg pisket meg selv gjennom dødstunge arbeidsdager som nesten tok helt knekken på bekken, psyke og alt som heter energi og glede i hverdagen. Hva eller skulle jeg gjøre enn å spille frisk som en fisk og kjempeglad for å ha en underbetalt jobb i et lavstatusyrke der sjefen fulgte meg med argusøyne hver jævla dag, når alternativet var å gi opp et minimum av foreldrepenger (eller i det hele tatt permisjon) og ta til takke med engangsstønad?

 

Legen min gråt nesten av glede da jeg endelig kapitulerte og gikk med på å bli fulltidssykemeldt.

 

Nei, drit og dra til jobben min hvertfall. Jeg skal aldri tilbake dit!

[bønni]

Jeg synes det høres helt hårreisende ut - ser det er mange som beskriver situasjoner som ligner den anonym over her gjør. Jeg har ikke hatt sånne opplevelser i det hele tatt - og føler meg heldig!

 

Men jeg skjønner ikke helt hvorfor det er så stort problem for arbeidsgiver at kvinner kan trenge sykemelding i løpet av svangerskapet. Det er jo ikke arbeidsgiver som bærer utgiftene ved sykdom i forb med graviditeter? De får det refundert av NAV vel, fra første fraværsdag i motsetning til ved alminnelig sykefravær da de første dagene er arbeidsgivers økonomiske ansvar.

 

Skjønner ikke hvorfor det skal være så vrangt å bli gravid - er det små arbeidsplasser og vanskelig å skaffe folk til å vikariere kan det jo bli trøblete, men økonomisk trodde jeg ikke det skulle bety noe?

 

Pass på dere selv og helsa jenter, legg den dårlige samvittigheten på hylla hvis dere trenger sykemelding.

[AnMar]

Jeg ble sykemeldt i uke 5 pga veldig kvalme og et absurd søvnbehov. Jeg hadde nettopp begynt på skole, søkte en uke før oppstart og fikk plass, men da var det for sent!! Vi klarte tydeligvis å bli gravide én skarve uke før dét igjen etter å ha prøvd i et halvt år - etter en spontanabort i uke 16. Marginalt med flaks...Og vi som da skulle vente til nå på høsten med å begynne å øve igjen...

Jeg ble så deppa, og samtidig så glad, men burde ha lært nå i livet mitt at ting jeg planlegger som regel går i dass.

Iallefall.... jeg ble aldri bedre av trettheten, kvalmen satt kraftig i til uke 26. Og bekkenet krangler og har gjort det siden mai, og følelsen av å være "fyllesjuk" hver bidige dag er konstant. Kvalmen har sneket seg tilbake de siste ukene, er nå i uke 35.

Jeg fikk studere hjemme og levere oppgaver på nett. Men i sommer måtte jeg kapitulere fullstendig. Å sitte foran pc'en og bøkene funket i sånn omtrent 30min før øynene kollapset. Så da måtte jeg gi meg, og har siden bare vært sykemeldt for en "usynlig" sykdom. Eneste er vaggingen pga bekkenet da...og magen. Det ser folk.

Jeg har grått mange bitre tårer over dette fra første stund, men får dessverre ikke gjort annet enn å jobbe med å akseptere at denne babyen har spist alt jeg har hatt av krefter og energi.

 

Forrige svangerskap var jeg i knallform hele tiden - da fant vi først ut om graviditeten etter 2,5 mnd på vei. Jobbet i en vanvittig aktiv og fysisk jobb, trente, var sosial, og var stolt og glad.

Eldstemann blir snart 3 år, og har faktisk vært veldig grei å ha med å gjøre mens mamma har baby i magen - så han har ikke vært noen "grunn" for min del.

Nå ser jeg bare frem til november og å få ut babyen og begynne på barseltiden.

Og jeg gleder meg til å ta fatt på arbeidslivet igjen. For min del er det kjipt å lese debatten i media om dagen om at "alle" bare sykemelder seg fordi det er deilig å gå hjemme og surre med "sykdommen" voksende i magen.

Jeg har riktignok sovet i sengen eller på sofaen - eller på badegulvet i nærheten av doen siden mars føler jeg, men fy søørn så utrolig lite gøy det er å være i sånn form. Og så pyton det er å være så mye alene med seg selv, når man ikke orker gjøre en tøddel.

Samboer, venner og familie har tydelig kunnet se at jeg ikke er i form - gudskjelov - men utad og på papiret har jeg jo bare vært gravid og 100% sykemeldt i 7 mnder snart. Ikke gøy gitt...

 

Er man dårlig så er man dårlig. Å holde ut dersom kroppen krangler vil bare gi deg mindre energi til fødsel og barseltid, så det burde være lov å få gi seg når kroppen sier stopp - uten å "få på pukkelen" av folk og fe. Og særlig arbeidsgivere.

Vær glade for den arbeidstiden dere fikk i svangerskapet - det motsatte anbefales overhodet ikke.

[håge]

Jeg synes det er så godt å høre at ikke alle leger er som min. Jeg hadde det akkurat som deg rundt uke 32-33. Manna meg opp og såpurte om sykemelding fordi jeg ikke fungerte annet enn på jobb, brukte opp all energien min og har en sønn og middag som skal lages og hus og heim osv. Trodde det var helt akseptabelt og respektert å måtte/kunne roe seg ned mot slutten, for min og barnets del, men nei. Å være sliten er ikke en diagnose. Sånn er det å være gravid, og om jeg var såå sliten kunne jeg jo ta ut svangerskapsperm før enn 3 uker. Uaktuelt sa jeg, jasså så du er så streng med deg selv, sier han. HAlllooo, det er jo akkurat derfor jeg spør om sykemelding tenkte jeg, emn sa det ikke.(hadde tenkt 40%). Jeg gikk derifra på gråten og paff, fortvilet og lei meg. Det er nå 3 uker siden, og jeg er fortsatt sint for det, har ikke lyst til å dra til han mer, men bytter ikke lege når jeg er så nær slutten. skal gjøre det etterpå. Fikk støtte av jordmor forrige uke, og har nå en uke igjen på jobb, så da ordner det seg. Har en ålreit sjef, men hun vet nok ikke om alle timene jeg har gåttfortidlig/kommet senere. Men sånn måtte det bare bli med en rasshull av en lege jeg har. Så vær glad for at legen din tar slitenhet som en diagnose man skal bry seg om, bra at du ble hørt.

[AnMar]

Huffameg - bytt lege nå! Fortjener ikke å få fastlegepengene han får når han oppfører seg sånn.

 

God bedring

[UnaH]

Jeg kjenner jeg blir sint på dine vegne!! Hvis jeg hadde opplevd det samme som deg idag da jeg manna meg opp til å be om sykemelding, så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Jeg føler jeg har presset meg selv lenge, og at dette var absolutt siste skritt. Det er ikke med letthet man går å ber om sykemelding. Å bli møtt av en slik holdning legger bare ennå mer "stein til byrden".