hjelp meg!mannen til venninnen min har tatt selvmord..

[kommer nr3?]

jeg sitter i en annen by,og har ikke fått snakket med henne.hun er med familien sin!

men hva sier man i en sånn situasjon,jeg har aldri opplevd noe sånn før,og mest av alt vil jeg bare ta vekk den smerten hun nå bærer.

i ett halvt døgn har tårene trillet,og etter en søvnløs natt er jeg tom i hodet!

 

har noen opplevd lignende? kan noen hjelpe meg,hvordan kan jeg på best mulig måte være der for henne og de to små barna deres?

[Mamma til tre?]

Jeg har ikke opplevd akkurat det samme, men jeg har opplevd å miste noen i en trafikkulykke..

 

Først kommer sjokket, så kommer sorgen... Hun kommer til å trenge noen i lang tid framover. Send henne en tekst melding å si at du er glad i henne, for oss hjalp det å snakke sammen. Men det kan ta litt tid før man kommer over sjokket.

 

Bare la henne få vite at du bryr deg, og at du er glad i henne!

 

Jeg vet ikke hvor små barna hennes er, men det kan være vanskelig for små barn å fatte det skom har skjedd. Da jeg mistet min kompis var lillebroren hans 3 år, han viste at broren var dø, og at mamma og pappa var lei seg. Han var hos oss nesten hver ettermiddag, og lekte. Han trengte et fri sted, hvor ikke alt var bare sorg. Han trengte å leke, og litt omsorg. Tror ikke at han klarte å forholde seg til hva de voksnes behov for sorg.

 

Tror kanskje venninen din trenger å noen å snakke med/ noen å gråte til og noen å komme på de gode minnene med. Tror barna trenger noen å leke med, noen som kan ta de vekk fra sorgen innimellom...

 

Dette ble kanskje mer mine erfaringer, håper at det kan hjelpe deg litt.

[Cessa med Christopher&Mia]

hei..

 

ikke for å være lite medfølende eller noe sånt. men kanskje du skulle snakket om dette et annet sted. Sånn for din egen del også, for å få litt bedre svar på det du spør om.

[Blå03, Blå 09, Rosa11]

Uff, så tragiskt...

Jeg aner ikke hva man burde gjør i en sånn situasjon... Godt hun er hos familien sin og har noen rundt seg allefall. Jeg ville kanskje sendt en blomst, eller stikki innom med den til henne. Fortell henne at du er lei deg og at du er der for henne hvis det skulle være noe som helst.

 

Alle takler sånn smerte forskjellig, noen vil være med venner og familie og er flink til å be om hjelp. Mens andre vil helst være alene og ikke bli plaget, og ber sjeldent om hjelp....

 

Lykke til, håper hun kommer seg igjennom dette...

[kommer nr3?]

mente ikke å legge det ut så noen skulle føle ubehag,men som du ser har jeg fått gode svar,og det var de jeg trengte.

hvis du kommer i en slik situasjon selv så vet du ikke helt hvor du skal snu deg.

en annen ting er at jeg har ingen kjente inne på dette forumet,så synes det var bedre å legge det her enn på skravle.

 

beklager!

 

hilsen en som ikke vet hva godt hun skal gjøre for sin venninne

[Anonym bruker]

Hei!

 

Det viktigste er å vise at du er der for henne. Det finnes ikke nødvendigvis noen riktig ting å si i en slik situasjon. Hvis du synes det er vanskelig å vite hva du skal si, så går det ann å si akkurat det. "Jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre, men jeg er her for deg." Vis henne at du bryr deg om henne.

 

Men som mamma K sier så vil hun trenge deg i lang tid. I akuttfasen er det ofte mange som stiller opp. Etter det kommer hverdagen og folk rundt henne får nok med sitt. Da vil hun også trenge deg. Da kommer ensomheten, tankene og virkeligheten synker inn. Så like så viktig som å være der for henne nå er at du følger opp fremover.

 

Dessuten er min erfaring at vi har litt lett for å ta på oss et sørgelig uttrykk og hele tiden skulle snakke om "hvordan går det egentlig med deg". Innimellom er det godt å slippe å grave i sorgen hele tiden. Hun trenger at du er hennes venninne som hun kan snakke om dagligdagse ting med også.

 

Dette er ikke lett. Jeg har opplevd noe av det samme. Min erfaring er at vi må være tålmodige og være der lenge. Tilby hjelp, men ikke bli såret om hun ikke alltid tar i mot eller velger å få hjelp fra noen andre. Vær forberedet på at dette kan skape mange vanskelige følelser hos deg også utover den akutte sorgen og fortvilelsen over at hun har mistet mannen sin og barna har mistet faren sin.

 

Ønsker deg og venninen din alt godt videre.

[♡ Mors-lykke ♡]

La meg først få si at jeg føler med deg. Ang å legge dette spørsmålet inn på dette forumet, så er vel det et like godt sted som noe annet vil nå jeg si... Det du trenger er støtte og råd, og det er vel derfor vi er her inne, for hverandre, er det ikke ?

 

Det er fryktelig vanskelig når noen så nær går bort, og mye verre når dette er en person som selv har valgt å forlate livet, sin kone og sine små barn... Det veldig typiske er at hun som sitter igjen lurer på hvorfor, og sitter igjen med en overveldende skyldfølelse. Om det er den, eller sinnet, som kommer først er ikke godt å si.

 

Jeg tror det viktigste for henne, er at hun vet du er der for henne. Forsøk å ringe henne. Vil hun ikke snakke, tar hun ikke telefonen. Da kan du ty til sms, eller mms. Fortell henne at dette er forferdelig trist, at du er glad i henne, og at du er der for henne. La henne også få vite at uansett hva slags følelser hun har behov for å snakke om, så forstår du henne fullt ut. Sånn at hun vet at hun iallfall har én person hun kan snakke med som ikke vil fordømme henne hvis hun er rasende på ham (som slettes ikke er uvanlig, og egentlig ganske sunt), eller vil hjelpe henne når hun tror alt er hennes feil, eller alt hva som måtte røre seg inni henne akkurat nå. Fortell henne at barna vil klare seg - barn takler sorg og tap på en helt annen måte enn voksne. De vil savne ham, og spørre etter ham, men store deler av tiden vil de antakelig leke som før. Det er også helt normalt. Og kanskje akkurat det hun også trenger - en form for normalitet oppi det hele.

 

Som sagt, dette er utrolig vanskelig - selvmord er så annerledes. Det er alltid vondt å miste noen, men dette med selvmord er som regel så utrolig uforståelig selv for de aller nærmeste. Hvordan skal man kunne forstå det, at en man elsker velger å forlate alt og alle ? Jeg sier igjen, jeg tror det viktigste er at hun får vite at du er "en trygg havn" - en som vil høre på henne, uansett hva hun trenger å få ut, og vil støtte henne uansett; la henne gå gjennom de nødvendige fasene.

 

Men, husk også at midt oppi dette må du ta vare på deg selv og livet inni deg. Det er en stor påkjenning å være en støttepilar for noen som har det så vondt, og det må du også huske på. Du trenger også en støtte som kan ta imot DINE inntrykk etter at du har vært hennes støtte, slik at ikke DU går under oppi det hele. (Og her snakker jeg av erfaring)

 

Lykke til, jeg håper du finner den rette måten for deg å være der for din venninne på - uten å sette deg selv i en risikosone.

 

Mange varme tanker fra meg

[birrisj05.02.09]

Jeg har vært i den situasjonen at jeg har mistet noen nære selv, og for min egen del, så gjorde det absolutt ikke noe om ikke folk visste hva de skulle si. Det viktigste var at de bare brydde seg - og på en eller annen måte, uansett hva, bare viste at de var der hvis jeg trengte dem.. Jeg hadde full forståelse for at folk ikke visste helt hva de skulle si, for det er vel egentlig ingenting som kan gjøre det bedre uansett i en sånn situasjon, men gi tydelige tegn til henne om at du er der hvis hun vil snakke, vil komme på besøk osv.. si at du tenker på henne osv..

Men husk at du ikke trenger å "lage en sorg" til deg selv i tillegg! Du skal ikke legge livet ditt på skrå for henne, selv om du er der for henne!

[kommer nr3?]

tusen takk for at dere tok dere tid til å skrive svar til meg,

nå har jeg fått roet meg litt selv,og vet litt mer hvordan jeg skal være der for henne.

ungene er 1 1/2 og 2 1/2 så jeg vet ikke hvor mye de skjønner enda.

foreløbig tror jeg ikke hun har fått en verken sinne eller sorg reaksjon,hun er mer "robot innstilt",og tenker bare på guttene sine og alt av det praktiske som må ordnes.

vi vennindene hennes ønsker å være der på hennes premisser.

trodde nesten ikke det var mulig å føle seg så maktesløs...

 

igjen,tusen takk!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har mistet en nær venn i selvmord. Han hadde yngre 4 brødre, og skilte foreldre.

 

Det eg opplevde selv, og fra samboeren hans, var at "hvorfor"-spørsmålet og "kunne jeg gjort noe annerledes", ble en tanke som varte en god stund. Nå vet jeg jo ikke venninna di sin situasjon, men jeg kan tenke meg dette er noe hun kommer til å bruke en del tid på, både aleine og sammen med evt terapi.

 

Såg det var noen av de andre som gav et råd om å skrive en melding til vedkommende. det ser eg på som et godt råd. Du sier ho er mer "robot innstilt", dette er sjokk, og når hverdagen kommer går det virkelig opp for henne hva som har skjedd. Ho vil nok føle sinne over mannen så forlot henne på en sånn måte, kanskje skam samtidig (kanskje uten at ho vil det), og sorg.

 

Du kan f.eks sende en melding der du skriver at du er der for henne. At ho skal vite at ho ikke er aleine.

 

Du kommer nok til å erfare at det ofte er de små tingene som teller (når ting har roa seg litt), en trilletur sammen med ungene for å tenke på noe anna, kanskje hjelpe til med barnevakt, eller ta henne med på en utflukt.

 

Ble masse babling fra meg nå, men det du må vite er at det ikke er lett å forholde seg til en sånn situasjon uansett. Det er ingen fasitsvar.

 

 

[Nea og juniors mamma]

Til cessa3;

Sier du det for å skåne "oss" andre eller for å gi "lullebull i magen til 28.02.09" et forum hvorpå svar er mer i tråd med hennes spørsmål?????

Det jeg vil si er at dette er en situasjon en hver av oss kan havne i. Utifra svar som er kommet, ser det ikke ut til at noen føler seg støtt av dette, heller tvert i mot. Det ser ut til at de som er kommet er ærlige og gode og det blir da opp til "lullebull i magen til 28.02.09" å vurdere om dette var til hjelp eller ikke.

Det er for mange som setter spørsmålstegn ved innleggene her inne hvis de ikke handler om det livet vi går å bærer på. Men også da (fex ved spontanabort eller lign) mener noen at man ikke skal skrive her inne.

 

Mulig mange mener jeg tar feil, men jeg sier bare; STÅ PÅ OG SKRIV HVA DU ØNSKER!! At dette er et forum for gravide er bare (etter min mening) overordnet, det som kommer under er opp til oss.

[Anonym bruker]

OMG er det mulig cessa3???? Som du ser kom det masse gode svar og lite medfølende er akkurat det du er! Vi er vel her for å hjelpe så godt vi kan om det små eller store, triste eller glade ting? Kanskje du skulle la vær å svare når du ikke har noe bedre å komme med enn det der! Tull!!!

[Anonym bruker]

Hei!

 

Dersom hun skulle lure på barnas reaksjoner etterhvert så kan helsestasjonen være et greit sted å henvende seg. En kamerat mistet nylig kona si og har ei datter på 1 1/2 år som han nå er alene med. Han har fått hjelp til å forstå datterens måte å sørge på ved å snake med helsesøster. Barn har ofte en litt annen måte å uttrykke seg på enn oss voksne.

[megh]

Jeg tror ikke alltid det er så viktig at det man gjør eller sier er perfekt.

men det faktum at det faktisk er noen som bryr seg og viser omsorg og omtanke.

De som har opplevd det vet jo at ingen syns det er enkelt å vite hva man skal si.

Og hva skal man egentlig si??

Jeg tror det hjelper masse med en klem, eller at man sier at man er lei seg, bryr seg, og så er villig til å lytte.

Håper det går bra med din venninne oppe i alt det vonde.

[Mage Mi Sa Jo]

vel hva skal man si. hvamed å sidet du tenker at du gjerne skulle tatt bort smerten hennes men forstår at det ikke går.

 

vær der for henne og la hennefå snakke med deg omdet hun trenger og har lyst til å snakke om. når du har mulighet stille opp for henne og barna gjøre noe annet med de så hun kan ordne andre praktiske ting eller få litt tid til seg selv. still opp i begravelsen.

 

det er de beste rådene jeg kan gi. det viktigste er at du er der. og at du tør å snakke med henne så dette ikke blir slik at dere ikke snakker sammen. hun har mye praktisk som må ordnes og mye å finne ut av det er viktig med folk som stiller oppmed en helpende hånd og noen å snakke med og gråte hos. barna trengerå få være barn også i sorgen så det er godt åfå komme bort fra alle tårene, kansje gå en tur , bake gå på museum ikke bare triste fjes men muligheten for å få leke ut følelsene sine også.

 

 

det er de beste rådene jeg kan gi. det viktigste er at du er der. og at du tør å snakke med henne så dette ikke blir slik at dere ikke snakker sammen.

 

[Cessa med Christopher&Mia]

Til tuppa_termin feb.-09 .

 

Det var for at det sikkert var noe mere passende forum for henne å skrive det på enn her. Det er jo en grunn til at det finnes forskjellige forum liksom, for at temaene skal passe for folk og sånn at de med lignende erfaringer kan svare på sånne innlegg.

 

Og for å være ærlig synes jeg ikke det er spessielt hyggelig å lese om selvmord når dette er et forum som dreier seg om graviditet.

[Anonym bruker]

Død er vel like natulig som det at et nytt liv kommer til.I denne sammenhengen er set selvfølgelig uendelig trist. Det at noen selv velger å av slutte livet, er veldig vanskelig.

 

Uken før min lillebror ble født, døde min bestefag. Det var tøft, men sånn er livet selv om man skulle være gravid.

 

Man trenger ikke lese alle innlegg, hvis du ser på overskriften at dette ikke intresserer meg så kan man hoppe over innlegget.

 

 

[Cessa med Christopher&Mia]

Jeg synes ikke selvmord er naturlig i det hele tatt. Du kan ikke sammenligne selvmord med et liv som kommer til verdenen. Heller ikke med at din bestefar døde. Jeg er sikker på at han døde av naturlige årsaker og ikke selvmord.

 

Og ja jeg synes selvmord er veldig trist. Derfor er det ikke noe hyggelig å lese om sånt på denne siden, siden dette er et forum for gravidiet.

Da finnes det mange andre sider hvor man kan skrive om sånt.

 

Det er min mening:)

[kariuss]

Så ikke gidd å gå inn på linken da vel!

[Anonym bruker]

Her er det nok du som må lese under andre forum, for her inne støtter vi hverandre i den livsfasen vi er i. Om den fasen innebærer tragedier som død eller gleder som fødsler og graviditet, er det like fullt en del av livene våre som gravide.

 

Det er min mening:)

[Cessa med Christopher&Mia]

Denne livsfasen dreier seg om graviditet. Tror ikke du har fått med deg det helt anonym. Alle andre skriver om relaterte ting innen det temaet.

Jeg ser ingen temaer om at noens far er alkoholiker. Eller en som har blitt voldtatt. For denne siden heter barnimagen.

 

Så da er vi uenige, og det får du tåle. Er vel ikke mer å diskutere om det??!!

[Vestlandsspire]

Alle som er her inne er gravide ja, det er jo derfor vi er her. men som det står øverst på 2.trimester "Her kan dere som er i disse ukene treffes og diskutere det hjertet renner over med. "

 

Dette er et forum vi skriver i for å finne støtte og glede hos hverandre. Selv om denne livsfasen er at vi er gravide, så kan vi ikke bare lukke ørene å øynene for alt som foregår rundt oss. Så hvis noen har en alkoholiker til far eller er blitt voldtatt, og vil prate om det her, så mener eg det er helt greit. Er ikke alltid så enkelt å søke støtte av dem som er nærmest, her kjenner vi hverandre ikke, men har noe til felles likevel.

 

Hva viss dette hadde vært kona til den avdøde som var gravid, hadde ho ikke fått søkt støtte her inne da heller?

[Anonym bruker]

Enig med Vestlandsspire. Vi kan ikke lukke oss inn i en rosa boble bare fordi vi er gravide.

[Anonym bruker]

Kjære deg.

 

Ser du har fått mange gode råd. Jeg har opplevd at min mor tok selvmord da jeg var 14 år gammel. Det var selvfølgelig helt forferdelig for oss nærmeste. Jeg har full forståelse for at det er vanskelig å vite hvordan man skal støtte den som rammes av tragedien.

 

Det viktigste du kan gjøre er å vise at du er der for henne, og stille opp når hun trenger det. Det er mulig hun trenger tid på seg før hun er klar for å snakke om det, så la henne ta den tiden hun trenger.

 

Forsøk å ta kontakt med henne, og la henne bestemme når hun vil snakke.